Noen som savner barnefaren?

[Anonym bruker]

Av og til gjør jeg det, men det er helst når jeg er alene. Selv om han har oppført seg skikkelig teit... Er jeg den eneste som har eller har hatt sånne tanker? Er kanskje ikke så mye han jeg savner egentlig (ville aldri slått meg til ro med en som har oppført seg sånn), er nok bare fordi jeg er alene nå og kunne tenkt meg noen hos meg nå.

[deniz]

Jeg savner ikke barnefaren, fordi jeg ikke kjente han.....Men jeg savner min eks som det ble slutt med for litt over ett år siden...Jeg tok på denne tiden i fjor abort... Jeg sitter en gang i blandt og tenker.Hva hvis det var hans barn.

Men det er jo i det heletatt trist å være alene når men går igjennom en så betydelig begivenhet....Man leser i bøker og artikler der de snakker om at faren skal være en god støtt, det er nå du skal bli behandlet som en prinsesse, at han kan masere deg hvis du har sterke rier...osv...

 

Det jeg i grunnen savner er å føle meg elsket.......

 

 

[cubra]

Ja, hadde vært godt å hatt noen som støttet deg og brydde seg om deg og som også gledet seg over dette. Trist å legge seg alene, og enig, ikke noe kjekt å lese om faren som skal være den gode støtten nei...Jaja, det order seg alltid for snille piker!

[Mamsen86]

Jeg savner ikke han som person - samtidig som jeg savner han. Savner å dele alt med han! (Egentlig så hører jeg til inne på DiB, men..) Uansett - nå har snuppa begynt å smile og le masse.. Skulle ønske han kunne være her, bry seg. Og så skal jeg ærlig innrømme at det er kjipt å gå alene til sengs hver natt - jeg mener, det er snart et år siden sist jeg hadde sex!! Og dating er ikke helt den store greia for tiden, hehe.. Så ja - tenker nok på barnefaren støtt og stadig - men det er vel heller det at jeg vil ha noen der. For innerst inne så veit jeg jo at han er en dritt..

[Fisk med CV]

Går på det samme her, at man savner noen å dele ting med. Savner absolutt ikke barnefaren som person, men hadde vært fint og hatt en snill, omtenksom fyr som kunne dullet litt med meg når hormonene river som verst ;-)

[Singelmamma og banden]

Jeg savner ikke barnefaren nei - men jeg er sånn småforelsket i en kollega som attpåtil er alenepappa og pappa til min eldste datters beste venninne... He he, huff, han savner jeg! Av menn er det faktisk han som har hjulpet meg mest gjennom svangerskapet hittil, og det er neimen ikke mye han har gjort. Men hadde vært deilig med en armkrok om kveldene etter at ungene er i seng.

[meg35]

jaaaa. jeg gjør det, selv om jeg var klar over at jeg ble alene om dette. Han var og er min store kjærlighet desverre og alt er bare trist. er 14 uker på vei nå, og det er så mye jeg har lyst til å dele med han. det er lov å håpe????? men jeg sier ikke det til han, jeg tar heller ikke kontakt, for jeg mener at han vet hvor jeg og magen er hvis han ønsker kontakt. stolt? ja... noen med erfaring på at pappaen kommer tilbake, når den værste frustrasjon og sjokket har gitt seg, selv om han har uttrykket at han ikke ønsker et barn?

 

[Easton]

Ja hadde det ikke vært godt å hatt all den støtten og omsorg man blir pepret full av på alle kanter? ''Ja nå må pappa ta seg av husarbeid, og bære tunge poser.'' yeah right, skal vi leie oss en slave kanskje istedet? Nei hadde vært godt og hatt noen å dele denne tida med, som kunne stryke oss på magen og kjenne sparkene, og sitte med armen rundt slim at vi følte oss som en kvinne. Og slippe å være så jævlig sterk hele tida, at noen hentet deg en kopp te, eller laget middag til deg. Og som spurte deg om natta om han kunne gjøre noe for deg, slik at du fikk sove.. Ja det er en drø,. Jeg håper bare alle som har noen i nærheten tør å bruke de, jeg har noen homofile venner, og de er det eneste mannlige klemmene jeg får, og jeg holder så lenge jeg kan hehe. Synd også, nå når jeg føler meg så vel, syns kroppen min er kjempe sexy, og ingen og vise den frem til. Jaja, det blir vel vår tur en gang...

[meg35]

for meg er det kanskje ikke den te koppen, eller den vedposen som er det værste, men noen å dele tanker med. i et svangerskap følger det naturlig både bekymring og glede... det hadde vært så godt om han var her. jeg har mange supre venninner og kompiser, så jeg har så absolutt noen jeg kan dele dette "noe" med. Men ærlig.... det er ikke det samme. Jeg har barn fra før, og har da hatt pappaen ved min side og denne gangen er det stor forskjell... litt mer utrygg kanskje?

[Anonym bruker]

Noen fler som har tanker omkring dette?

[vic_89 med prinsen]

ja, det er vel helst det at man savner NOEN, i hvert fall hvis man ikke er forelsket i en spesiell person, eller ikke har kommet over en. Jeg føler meg veldig heldig som fremdeles bor hjemme, på den måten er jeg aldri alene, men jeg savner likevel noen som kan glede seg over dette sammen med meg, som jeg kan fortelle bekymringene mine til, som kan holde beskyttende rundt meg å si at vi klarer det. Uttrykker jeg noe som helst slikt til mine foreldre eller de rundt meg sier de at jeg bør ta abort med en gang, og underbygger argumentene mine totalt. For selv om de støtter meg, er de uenig i at jeg skal beholde barnet, og de har ikke store tankene om hvordan jeg skal klare det. Derfor må jeg holde alt inni meg, og konstant forsvare hvor rett jeg føler det er, og hvor fint det kommer til å gå. Jeg er fremdeles ung, og det er faktisk jeg som ofrer ungdomstiden min. Jeg ber ikke om at folk skal synes synd på meg, eller være stolt av meg, eller være enig med meg, men jeg skulle bare ønske jeg kunne få lov til å føle som jeg gjør.. Uten å få beskyldninger haglende nedover meg. Denne tiden er det normalt å tenke om man klarer det, hvordan det skal gå osv, fordi det er kroppens måte å gjøre seg klar til å få barnet på. Skulle bare ønske mine foreldre ville gi meg moralsk støtte i tillegg, men man får vel ikke alt. Får være glad jeg har et sted å bo isteden. Det er jo tross alt ganske prinsippielt, hehe.. Men lykke til alle sammen, jeg vet at vi kan klare det, bare tenk på det herlige lille barnet du får som kommer til å være den som er nærmest hjertet ditt for alltid.

[Mamsen86]

Nå har det seg slik at barnefaren her i "huset" er ikke noe å samle på.. Men vi mennekser har det behovet for nærhet, trygghet og for det intime. Vi er ikke skapt for å leve alene - vi er pardyr, og det er helt naturlig å føle et savn! Og ja - det er helt naturlig å savne å barnefaren - selvom han er en dritt! For man har tross alt skapt noe magisk sammen, et lite mirakel! Jeg har prototypen av en møkkaeks lixom - men han har gitt meg verdens største gave, så ja - det hender at han streifer tankene mine. Jeg ser mye av han i datteren min, dem har det samme smilet og det samme glimtet i øyet. Så barnefaren vil jo alltid være en del av deg, på en måte.

[Gjest]

Jeg kan ikke si at jeg savner barnefaren, men jeg savner en mann. En som kan være far til babyen i magen min, og som kan glede seg sammen med meg. Det kan være ganske trist og ensomt til tider å være helt alene. Men innerst inne, så VET jeg at det er dette som er best både for babyen og meg. Pappa'n er absolutt ikke snill.

[meg35]

Har lest litt ang din situasjon hild frøya og jeg skjønner godt at du ikke savner han, men en annen mann som kan glede seg sammen med deg. Far til min baby er ikke slem, men han er nok veldig frustrert og kanskje en smule umoden, så han holder seg unna. Dette synes jeg er forferdelig trist, men jeg lar han få fred da. Han er jo klar over situasjonen og han vet hvor jeg bor, så jeg tenker at han kommer hvis det er det han vil etterhvert. Har ikke store forhåpninger, men noe holder meg oppe selv om hverdagen kan være litt trist i blandt. Savner han virkelig, snufs... Har barn fra før, så jeg vet hvor godt det er å ha noen ved sin side når man bekymrer seg, eller gleder seg over det som skjer i kroppen. Har hatt endel blødninger nå, og var på ul forrige uke og da var det tungt at han ikke var der. Babyen hadde det bra da, så jeg håper ting går greit. Men uansett så ordner det seg for snille jenter har jeg hørt... så lykke til alle sammen. Stå på, vi klarer dette:)

[Gjest]

Det bruker stort sett å ordne seg for snille jenter ja :-) Også har jo de fleste av oss venner og bekjente + familie som stiller opp også. Jeg syns det har hjulpet masse å snakke med jenter her inne :-) Blir litt mindre ensomt når man vet at man ikke er alene om å være i denne situasjonen.

[Mum K&K]

Helt normalt å tenke slik!

Sitter alene jeg også... venter nr 2 med han. Selskapssyk i kveld/natt....klarer ikke gå å legge meg enda...hadde faktisk lyst til at han skulle ta turen i kveld...sukk.

savner den innmari store idioten av og til ja....

men,valgte jo å flytta fra han fordi han ikke kunne ta vare på hverken oss eller seg selv. bare drakk og ga faen...og så savner jeg han. hmm,jaja....slik er det

 

[♡Maria18&Snuppa♡]

huff ja..selvom han er en ekkel stor idiot så savner jeg han..vi hadde det jo så fint sammen da vi var sammen,kjønner ikke hva som gikk så galt!

det værste jeg vet er og sitte alene hjemme om kveldene hadde vært så perfekt og ha en type..men,men kan ikke gjøre noe med saken nå..

[meg35]

nå savner jeg han så myyyyyyye... noen dager er helt for j...., men sta som jeg er ber jeg han ikke om å komme. Sender han positive tanker istedet.

[Anonym bruker]

vet hvordan det er å savne barnefaren.. det er grusomt! drømmer om han, tenker på han hele tiden og savner han mer enn jeg burde. faren til min baby, (som foressten kommer snart:) har termin 4 januar..) er en stor dritt.. han har ikke vært hær for meg i det hele tatt, selv da vi var i lag. han ble aldri med på kontroller og ikke ultralydene heller.. enda han lofte meg det.. det stakk i hjerte vær gang jeg måtte dra alene. jeg fikk vite at han hadde vært utro og at han drev å rotet med en jente.. så jeg prøvde å prate med han, men det ente med at han gjorde det slutt med meg. jeg ble helt knust, og er enda så lei meg som det går ann.. han sa han fortsatt er veldig glad i meg og ikke vil såre meg, men han har såret meg mer enn noen.. skjønner ingenting av det. vi hadde d kjempe fint sammen helt til vi fant ut av jeg er gravid. da begynte problemene.. det kom som ett sjokk på oss begge, og jeg visste ikke om jeg ville beholde.. fikk aldri bestemt meg, det ble bare for sent.. men jeg er utrolig gla for å ha den lille gutten vår inni magen. gleder meg veldig til han kommer til verden:) men å være alene og ikke få den nærheten en gravid burde få er tungt.. det å ikke kunne dele tanker, følelser og babyen med han er så forferdelig vanskelig.. jeg misstet en stor del av hjertet mitt da jeg misstet han. og den delen får jeg aldri til bake.. det er tungt å elske noen som ikke elsker deg til bake, og det å se han sammen med den nye kjæresten er et h.......!! hvorfor kan jeg aldri bli lykkelig? det spørsmålet har jeg stillt meg selv mange ganger.. jeg har gått gjennom flere forhold der typen har vært utro og jeg har blitt behandlet veldig dårlig.. blitt løyet til og utnyttet.. derfor har jeg store vanskeligheter med å stole på gutter.. jeg stolte virkelig på barnefaren, og vi elsket hverandre høyt. vi var forlovet, selv om vi er veldig unge.. men da jeg blei gravid startet problemene.. vi var sammen en god del av svangerskapet, og da det var 6 uker igjen dompet han meg.. nå er det 9 dager igjen, så det har ikke vært slutt så lenge.. men han har fått seg ett helt nytt liv, nye venner og ny dame.. mens jeg sitter hær alene med stor mage og mange problemer.. selv om han vet om fortiden min, og sa til meg at han aldri kom til å såre meg eller gjøre noe slikt mot meg pga at han elsket meg så mye som han sa han gjorde, så såret han meg mer enn noen har gjort.. jeg elsker han enda, selv om han har vært en stor drittsekk.. jeg håper han kommer tilbake til meg og gutten vår, selv om det ser ut til at det aldri vil skje.. lov å håpe. jeg kjenner jo barnefaren veldig godt og han har åpnet seg utrolig mye for meg. vi har hadd det sinnsykt bra sammen.. hvorfor må en så fin ting som å få barn sammen ødelegge alt? jeg trodde det skulle knytte stærkere bånd mellom mor å far.. jeg fikk ingen spesiell grunn til bruddet, han sa han kom til å misste ungdomstiden sin.. vi er 18 begge to, men man kan jo ha ungdmstid selv om man har barn.. det mener jo jeg.. selvsakt skjønner jeg han på en måte, men på an annen måte skjønner jeg ingenting.. er så forvirret.. vet ikke hva jeg skal gjøre. vil ha han tilbake, den gutten jeg elsker.. ikke den drittsekken han er nå.. kansje er det bare panikken som har slått inn? jeg vet ikke.. skulle ønske jeg kunne få noen svar..

 

hoff!! dette ble langt, men jeg måtte bare få ut litt.. kunne fortsatt i evigheter egentlig.. er så utrolig frustrert.. vet jeg er ung, vet at han er ung.. skjønner bare ikke hva som har skjedd..

 

hilsen forvirret, med liten gutt i magen:)<3

[Anonym bruker]

Hei jenter!

jeg må innrømme at jeg savner pappaen til tider. Der er tøft å gå gjennom et svangerskap alene, ikke kunne dele gledene og tårene med noen. Det å ligge alene er også kjipt. Han forlot meg når jeg var ca 15 uker på vei, og han lå tidligere bak meg og strøyk meg på magen. Det savner jeg veldig!! sexlysten økte jo også når jeg ble gravid, med det blir jo værre nå også når jeg er alene. Og jeg er ikke den som ligger med andre når jeg er gravid med en.

Men han sier at han skal være med meg på fødselen da, godt å vite=)

Prøvde å få kontakt med en annen, og vi begge ble forelsket. Han var kjempesnill med med, koste med magen og var god. Men så begynte jeg å savne pappaen igjen, og alt ble bare tull. Er ikke greit å være alenemamma jenter=( Men vi får en baby vi kan kose oss med, og pappaen går glipp av mye der. Vi får i vertfall gullungen vår=)

Lykke til videre jenter!

[Anonym bruker]

Jeg gjør det også! Alt var fint før jeg ble gravid. Så måtte jeg altså velge mellom ham og barnet. Han sa han ønsket en fremtid sammen med meg, men hvis han virkelig var glad i meg, hadde han vel blitt selv om jeg valgte og beholde? Han sier nå at han er skuffet fordi jeg valgte barnet fremfor ham, og tror at dette er noe jeg hadde planlagt. Jeg har bare brukt kjærligheten sier han. Blir ganske såra av sånt... Håper også han skifter mening etter hvert, men tviler på det...

[Anonym bruker]

d var akkurat det han sa til meg, at jeg valgte barnet framfor han. han har det for seg at det bare er å trykke på en knapp så er barnet borte.. men det er ikke så enkelt. ja, jeg har også tenkt at om hn virkelig var glad i meg ville han blitt.. men næi, alt er min skyld. det er jeg som har ødelagt alt ved å beholde barnet. umoden?! ja.. får håpe han blir litt mer voksen når han endeli får se babyen og hålle den i armene sine.. kansje han innser hvor dom han har vært..?

[Anonym bruker]

Du er iallefall heldig som har "barnefar" som vil se barnet-det vil ikke min engang! Min er også veldig umoden...

[J`s mamma]

Hei. Kjenner meg godt igjen her. Jeg ble forlatt av barnefaren da jeg var ca 22 uker på vei(er nå 28uker + 3 dager). Vi var enige om å få barn, men plutselig følte han at ting gikk altfor fort og ting startet i feil ende. Må si at jeg ble gravid ca. 14 dager etter at vi møttes, men vi var enige om å få barn. Han har to barn fra før av, så han vet jo hva det går ut på. Savner det å ha noen å dele tankene med, blir liksom ikke det samme med venninner, fam ol. Å vite at han er der, kosen, støtten og omsorgen som var der før han gjorde det slutt. Ikke minst nå i julen var det tøft å være alene. Alle følelsene kom tilbake og en tenker tanker en ikke kanskje ville ha tenkt ellers. Jeg har kontakt med han via sms, men thats it til nå. Skal møte han snart, for det er jo litt ting som må ordnes. Bidrag, permisjon, om han skal være med på fødtselen osv. Tror det blir tøft å se han igjen etter bruddet,. men på en annen siden tenker jeg at dette skal jeg klare alene. Jeg er ikke den eneste som blir aleneforsørger. Men, som dere sier. Det er vel det å bli elsket, å ha noen som er der, holder rundt deg i sengen, koser med magen, å prate med som en savner.. Vet ikke om det kan ordne seg mellom meg og barnefaren, men slik det ser ut nå, så tviler jeg. Jeg har ikke tenkt å ta initiativet til noe. Det var han som stakk og da får han ta første skrittet tilbake, så får jeg se om jeg vil ha noe mer med han enn bare "faren til barnet". Men husk jenter: Vi er sterke og dette klarer vi alene:)

 

 

[vinterjente81]

jeg savner barnefaren noe vanvittig når vi ikke er sammen. vi er fortsatt kjærester men har flyttet fra hverandre. vi klarte ikke samarbeide om vårt fells ventende barn ,og hans barn fra før. men jeg elsker han så det gjør vondt. han er alt for meg. han er pappaen til babyen i magen min, og jeg syns det er helt forferdelig å ikke se han...