Er ikke gravid, har akkurat født, er veldig glad og stolt ...

[Anonym bruker]

 

over min lille skjønne sønn. Han er det er det beste som kunne hendt meg,og jeg er den mest glade personen pga dette, men alikevel kommer gamle minner tilbake om natten spesielt når jeg ikke klarer å sove...

For noen år tilbake var jeg på festival med noen venner. Vi hadde det veldig gøy en kveld på en klubb, vi drakk og koste oss..det var en gutt jeg hadde flørtet litt med der, som spandete en del drinker på meg i løpet av kvelden... Jeg ble ganske full, så full at jeg ikke husker at jeg dro fra stedet (dette har ikke skjedd meg før,da jeg ikke er en stordrinker).. Det neste jeg husker bombeklart er at jeg våkner morgenen etter, på et hotellrom, ved siden av denne gutten. Undertøyet mitt ligger på gulvet, jeg har blødd i sengetøyet. Jeg begynner å gråte med en gang.Han snorksover. Jeg kastet på meg klærne og løp ut. Har aldri snakket med noen om dette før, for jeg har følt meg veldig skitten. Har klart å skyve det litt vekk, men har hatt dager hvor jeg har tenkt på det tdiliger. Men nå tenker jeg på det hele tiden, og gråtet veldig mye. Jeg vet dette ikke er stedet hvor man skal ta opp slike ting, men er så frustrert og lei meg. synes det hele er så ekkelt. Møter på han til tider fremdeles, men jeg snakker ikke med han. Har sagt til han ved en anledning at jeg ikke vil snakke med han. Er dette min skyld? siden jeg ble full den kvelden.. er det noen som har noen gode råd om hva man skal gjøre for å komme på bedre tanker enn dette midt på natten. Vil jo bare kose meg med min skjønne lille gutt nå, Skjønner ikke hvorfor dette har kommet tilbake i tankene mine, hvertfall ikke så mye??!

 

Beklager å komme med dette til alle dere som er nygravide og glade, trenger bare å slippe det litt fra brystet mitt...

 

xxx

[Anonym bruker]

Først av alt, er han du snakker om faren til barnet? Ble du gravid den kvelden? Vet ikke helt hva jeg vil råde deg til, men du kan jo ta turen inn til psykisk helse under debatter på barnimagen. Eller så kan det kanskje være lurt å ta seg en tur til en psykolog? Er jo blitt vanlig å gå til psykolog nå. Mange trenger en utenforstående å snakke med av og til. Vet ikke helt om dette var så mye hjelp men...

[lengter daler ned i skjul...]

hmmm......... skjønte ikke så mye av dette innlegget, bare at du ikke har det bra. kanskje du får bedre respons på et annet forum....

Lykke till!

[Sweet tooth]

Kjære anonym,

Her er mine tanker om det du skriver:

Jeg tror at når en blir mor, så vekker en veldig mange minner og følelser som en tror man har fortrengt. En har mange hormoner i kroppen, og ønsker en å være et best mulig forbilde, at barnet skal slippe å ha de samme vonde opplevelsene en selv har hatt osv. Og alle negative opplevelser en har hatt ,feks. med one-night-stands, blir så meningsløse og triste i forhold til den fantastiske opplevelsen av å bli mor. De aller fleste har hatt dårlige opplevelser i fylla (meg inkludert)- det er skremmende hva alkohol kan gjøre med dømmekraften til selv den mest fornuftlige person, en blir så mye mer likegyldig- Du får prøve å tenke at du har lært noe av alle opplevelsene, også de dårlige, og at det gså vil hjelpe deg når du nå er blitt mor. En får mer innsikt i hva de søte små kan komme opp i når de blir selv blir ungdommer en dag. Og jeg tror at de sterke følelsene du har rundt dette nå er preget av hormoner og de store endringene i livet ditt. For det er en stor endring å bli mor! Hvis jeg var deg ville jeg snakket med mannen din om det (det er ikke noe du trenger å være flau over, det kan skje den beste), og fortalt at det plager deg, det gjør alltid godt å snakke med en man er glad i om det som er vanskelig.

[Anonym bruker]

Når man er trøtt og sliten kommer ofte vonde tanker fram. Det kan være ting som har skjedd i fortiden eller bekymringer for fremtiden. Tror det er ganske vanlig. Og sånne tanker blir ofte enda verre på natten.

 

Dessuten er det vanlig at følelser og tanker som en kanskje har fortrengt litt kommer fram når livet endrer seg drastisk. Og livet ditt har jo gjort det!! Selvfølgelig mest til det posistive, men det er klart det det ikke bare er rosenrødt. Og det er vel kanskje det man ofte glemmer når man tenker på at man skal bli mor, at det faktisk ikke bare er en dans på roser. Jeg har ingen barn selv, men kjenner flere som har blitt overrasket og nærmest skuffet over at det også kan være tøft og ikke bare en evig lykke å bli mamma.

 

Skjønner godt at det du forteller må ha vært en forferdelig opplevelse for deg. Jeg tror at det beste for deg ville være å prate med noen, en god venninne eller kanskje din samboer/mann (hvis du har det). Evt kan du som nevnt i et annet innlegg kontakte en profsjonell. Det finnes i de fleste kommuner noe som heter psykiatriteam, ofte bestående av psykatriske sykepleier ol. De kan være fine å snakke med.

 

Jeg synes hvertfall du bør prate med noen siden dette tydelig opptar mye av din tankevirksomhet. Og jeg synes ikke du behøver å skamme deg, det er mange som har gjort mye mer enn det!! Så jeg tenker at du ikke trenger å være redd for å snakke med en venninne om det.

 

Vel det var mine tanker, håper du finner ut av hva som er best for deg. Men skjønner veldig godt at det ikke er noe ålreit å gå å tenke på!

 

Masse lykke til og

 

GRATULERER MED EN LITEN GUTT!!!!

[Solskinnsjenta]

Først av alt, det som skjedde den natten var ikke din feil!

Ingen har rett til å utnytte deg selv om du er full.

For meg kan det høres ut som om du kanskje ble dopet i tillegg til drikkingen, siden du ikke husker noen ting. De fleste som får blackout av alkohol husker bruddstykker ihvertfall.

 

Grunnen til at dette kommer opp igjen er nok som de andre sier at kroppen og psyken er nedkjørt etter en fødsel, og da er slike minner lettere tilgjengelig.

 

Ville tatt kontakt med psykososial helsetjeneste i kommunen der du bor, eventuelt kan du ta kontakt med kirken. Husk at både leger, sykepleiere, psykologer, prester, kateketer og sjelesørgere har taushetsplikt og kan høre på det du har å si.

 

Håper du kommer deg gjennom dette, og kan nyte tiden med din nydelige lille sønn!

 

((klem))

[Anonym bruker]

Jeg vet ingen trøst, men kan dele med deg at jeg tidvis - etter jeg fikk barn - har opplevd det samme. For endel år tilbake, opplevde jeg noe av det samme som du, men jeg var ingen jomfru - og husker ettertrykkelig at jeg ba ham forsvinne, så er alt svart. Men dette var noe som jeg trodde jeg hadde bearbeidet, og var ferdig med. Nå, som jeg har barn, opplever jeg at dette av og til dukker opp igjen - da oftest på kveldene. Det er selvfølgelig vondt, og dersom jeg skal begynne å spekulere i om det var min feil, tror jeg det kommer til å gjøre vondt værre. Jeg kan ikke - og du kan ikke noe for det som har skjedd.

 

Jeg føler meg brukt, utnyttet, og så forferdelig hjelpeløs - og selvfølgelig er det vondt. Heldigvis kan jeg snakke med "min kjære" om hvilke følelser jeg sliter med - ikke fordi jeg ønsker at han skal løse det for meg. Kanskje hjelper det for deg også, om du får sette ord på følelsene rundt hele episoden? - Det forandrer ikke det som har skjedd, men kanskje kan det hjelpe deg å arbeide deg gjennom og forbi det vonde som plager deg.

 

X

[nynne78]

Dette må ha vært en svært traumatisk opplevelse for deg, og det er ikke så rart at minnene dukket opp "en eller annen gang". Jeg håper du får noen å snakke med, enten på helsestatsjonen eller fra de andre gode forslagene som har kommet fram her.

 

Jeg må bare si at jeg synes det er en utrolig flott gjeng her. Så mange fornuftlige og følsomme mennesker som gjerne deler og gir av seg selv. Jeg er så glad for å ha et forum som BIM å gå til. Det er godt å være anonym og noen ganger få hjelp og andre ganger dele av egne erfaringer.

 

Jeg ønsker deg lykke til med bearbeidelsen av tankene dine. Dette klarer du nok fint ser du!

Og nyt tiden med den deilige gutten din.