Mannen min forstår ikke min sorg....

[noralill]

Det er idag 7 mnd siden vi mistet vår prinsesse. I uke 17/18 - prosessen har vært lang og tornefull for meg, mens mannen min sier han er ferdig med det...

På noen måter er han nok det - men samtidig vet jeg at han sitter med en angst og en frykt for hva skjer neste gang.

Vi har mistet 3 ganger etter vår første datter ble ført - en vakker prinsesse som nå er 3 1/2 - de to første gangene er det ikke noe forklaring på annet enn at slikt skjer, mens den 3 var grunnet streptokokk B.

 

Jeg er trist og lei meg noen ganger - sjeldnere nå, og jeg mener det er min rett å få ta fram de følelsene og kjenne på de når jeg trenger det, men han skjønner ikke at jeg fortsatt sliter innimellom...

 

Noen synspunkter ?

[Sweet tooth]

Kjære Noralill,

 

Jeg forstår veldig godt din sorg, og at dette er noe du vil trenge lang tid på å bearbeide. Selv mistet jeg i uke 8, og var "glad" det skjedde såpass tidlig, før det hadde utviklet seg for mye. Å miste i uke 17/18 må ha vært helt forferdelig!!! Og i tillegg å ha opplevd 3 aborter, det må være utrolig tøft både psykisk og fysisk.

 

Dersom mannen din sier at han er ferdig med det, kan selvfølgelig det bare være hans måte å takle det på. Dette er jo en typisk maskulin forsvarsteknikk, og det er godt mulig han bare forsøker å være positiv, og støtte deg, og at han ikke mener å såre deg. Men jeg skjønner godt hvis du føler deg mer ensom av dette, og jeg syens du bør forklare han hvordan det er for deg, at du trenger tid til å bearbeide dette, at han må vise forståelse for dette, og at du ønsker å snakke med han om alle dine tanker og følelser en gang i blandt.

 

Jeg tror det er veldig vanlig at "alle andre" enn den som var gravid kommer seg raskere etter en abort, og håndterer det annerledes. Men for oss som skal tørre å bli gravid igjen, krever det en helt annerledes bearbeidelse....Og selvfølgelig er det din rett til å ta frem følelsene og kjenne på de når du trenger det!

 

Jeg kjente meg mye ensom rundt sorgen de første ukene, mannen min var bl.a. i utlandet en uke etter aborten og jeg bodde da hos foreldrene min. Jeg følte at hverken de eller de få vennene mine som visste dette (med unntak av en som selv har opplevd en abort) ikke viste at de "så" min sorg, og en dag eksploderte jeg og fortalte foreldrene mine om hvor leit jeg synes det var osv. Og det gjorde at jeg kom mye raskere over sorgen. Håper det samme skjer med deg. Tror det er utrolig viktig at en føler støtte og omsorg i en slik vanskelig situasjon, men det er viktig å ikke ha for store forventninger til folk heller. Folk er så hjelpeløse når det gjleder slike vanskelige ting.

 

Håper du vil skrive hvordan det går med deg!

 

Best ønsker fra