Dere som har erfaring med angst/depresjon...

[Anonym bruker]

Hvordan forholder mannen/samboeren/typen deres seg til det? Min har vært så tålmodig, men plutselig kaller han meg verdens vanskeligste kvinnfolk. Det blir ikke mye bedre av det... Jeg har aldri vært så deperimert som etter at han sluttet å støtte meg.

[Anonym bruker]

Dere burde kanskje snakke med en tredjeperson. Kan hende det hadde vært godt for samboeren din om han hadde fått snakket ut med noen "utenfor" (eks. jordmor el psykolog). Det kan være sunt for dere begge at noen andre enn deg forteller ham om og forklarer litt om din tilstand. Mine depresjoner er nå et tilbakelagt stadium, og jeg vet at det var knalltøft for min daværende samboer å leve sammen med meg, selv om han var en meget god og snill gutt.

 

Lykke til, håper det ordner seg for dere!

[Gjest Riga19 & hippiesnulla 14.10.06]

Jeg hadde depresjon da jeg møtte kjæresten min, så han var klar over det, og trøstet meg helt fra begynnelsen. Men så i år kom angsten, og i forbindelse med at han går ut og sånt har jeg utviklet en seperasjonsangst, og da får jeg store anfall, og blir ofte voldelig. Da kan det hende jeg slår og sparker ham, og det går selvsagt veldig utover ham. Jeg skjønner rett og slett ikke at han har greid å holde ut med meg så lenge...

 

Angstanfallene er vonde, men det gjør også veldig vondt å gråte, og ikke få noen trøst fra kjæresten min!:-( Og det er så frustrerende når han sier at han hadde gjort alt han kunne for at jeg skal få det bedre, men så når jeg ber ham om å ikke gå ut (altså gå ut på byen med kompiser), så vil han ikke høre på meg!:-/

 

Vi har fått snakka med en tredjeperson, men akkurat nå blir ikke ting noe bedre fordi den hjelpa jeg venta dritlenge på viste seg å ikke være psykiatrisk hjelp likevel, så nå befinner jeg meg i samme situasjon (eller nei...situasjonen er jo mye værre nå) ett år etter uten å ha fått ordentlig hjelp!

[Ingenting Tingeling]

Tar av meg hatten for de som lever sammen med psykisk syke. Kan til tider være en utfordring. Jeg veit at det i byen der jeg bor arrangeres gruppebehandling for mennesker med angst og deres pårørende. Håper at det også finnes andre steder i landet uten at jeg kan si det for sikkert.

Til deg Riga må jeg bare si en ting: Du blir ikke bedre av angsten din om du holder kjæresten din hjemme. Veldig viktig at han får pusterom utenfor hjemmet, og at du ikke overlater ansvaret for din angst til ham. Det er ikke han som skal gjøre deg bedre, det er ditt ansvar.

 

Om du har venta ett år på hjelp, forstår jeg svært godt din frustrasjon. jeg er samtidig sikker på at du har rett til helsehjelp, og derfor må gå til fastlegen din og klage på vedtaket som er fatta. Hvilke behandling har du fått tilbud om?

Evt. må du ta kontakt med privatpraktiserende psykolog (finnes noen med refusjonsrett, men her er det laaaaang venteliste), slik at du får kommet i gang med behandling mens du evt. står på venteliste til off. psykolog. En time hos priv. psykolog koster rundt fem hunder kroner, og med en fem- seks timer har du i alle fall kommet et stykke på vei. Det du beskriver er det absolutt mulig å få hjelp til. Stå på og lykke til!

[jojipoppa]

hei..

 

Jeg vet hvordan du har det, for har det akkurat slik selv...Blir helt kvalm og sjelven når angsten kommer, og er redd for å være alene...Si ifra hvis du vil prate litt...

[Anonym bruker]

Har du forsøkt å kontakte barnevernet for å få fortgang i behandlingen din? Jeg vil tro det kvalifiserer til hjelp at barnet ditt har en voldelig mor, selv om det er angsten som gjør det og selv om det ikke går ut over barnet. Kanskje kan du også få avlastning i forhold til ungen, og muligens da anledning til å komme deg ut sammen med kjæresten din - så får han luftet seg og du slipper å være alene?

[Hvalerbaby]

Hei!!

Jeg og har hatt angst og depresjoner. Når det sto på som verst turte jeg ikke og gå på butikken da jeg kunne få angstanfall i køen i kassa. Turte ikke og dusje hvis det ikke var andre i leiligheta, klarte ikke og sove for at jeg var redd det skulle skje noe med meg. Turte heller ikke og kjøre bil, det var rett og slett helt forferdelig. Det begynte med depresjoner også gikk det så langt så jeg fikk angst. Jeg og samboer holdt sammen, vi hadde 2 veldig tøffe år. Det er ikke lett for samboeren heller. De vet jo ikke hva vi går gjennom og ikke vet de hva de skal gjøre for og hjelpe oss. De skjønner rett og slett ingenting. jeg har verdens snilleste og mest tolmodige samboer. Det var utrolig tøft. En dag for 2 år siden så kom han og sa at han ikke visste om han ville være sammen lenger, han var rett og slett sliten. jeg tok et oppgjør med meg selv. Jeg hadde kjæreste, familie og venner som støttet meg så da var det på tide jeg gjorde en innsats selv. Med hjelp av mange gode samtaler med psykolog kom jeg meg ut av det, og i dag er jeg så og si frisk. Jeg har fått små tilbakeslag innimellom, men det har vært fordi jeg har vært litt stressa og sånne ting. Jeg ble såpass kjent med meg selv og kroppen min så nå kjenner jeg igjen "symptomene" og prøver og ta tak i meg selv.

 

Mitt råd til deg er og prøve og ta tak i problemene og hva som du kan gjøre med det selv om jeg vet at det ikke er lett. prøv og snakk med samboren din og finn på noen morsomme ting sammen slik at dere får fokus på noe annet. Samboeren er tydeligvis veldig glad i deg så lenge han har "holdt" ut. kanskje du/dere skal få litt hjelp av psykolog også. For min del hjalp det veldig.

 

Håper det ordner seg for deg og dere, og at du klarer og finne noen lyspunkter og komme deg ut av angsten og depresjonen. Jeg unner ingen og ha det sånn