Man ler IKKE av foreldre til dyslektikere!!!

[PirimittmittMarion]

Begavede barn - ikke noe å le av!

 

Problematikken med begavede barn er stor, og dessverre tabubelagt. Faren for at begavede barn havner på "galeien" er like stor for de som befinner seg helt på den andre enden. Når jeg snakker om begavede barn så mener jeg ikke "bedre" om noen tror det. Jeg var selv et begavet barn, jeg vet hva jeg snakker om. Grunnskolen var et helvete og holdt på å ende i stor rusproblematikk. Hvorfor? Fordi man aldri har noe å gjøre, og man aldri får utfordringer tilpasset sitt nivå.

 

Jeg leste da jeg var tre år, noe jeg lærte meg selv etter at broren min lærte meg alfabetsangen. Første skoledag fire år etter begynte vi å lære bokstaven A. For meg som hadde kunnet skrive i tre år på forhånd var det forferdelig å fylle ut ark på ark med små og store A-er, B-er osv. Jeg leste ut lesebøkene, regnet ut matematikkbøkene osv lenge før jul. Det de kunne tilby meg å gjøre da var f.eks fingerhekling(!) en annen matematikkbok med akkurat samme pensum o.l. Jeg måtte aldri anstrenge meg og jeg gjorde aldri lekser utenom innleveringer.

 

JEG VET JEG VAR HELDIG så ikke kritiser den. Men jeg fikk aldri utfordringer på mitt nivå. Da jeg kom i ungdomsskolen, og puberteten slo inn i tillegg ble jeg rett og slett med i en gjeng der rus og sånt var mer spennende. Jeg møtte aldri opp, leverte ikke det jeg skulle. Da jeg kom på videregående fikk jeg sjokk, for da begynte fagene å bli utfordrende, men jeg hadde aldri behøvd å lese, så jeg eide ikke selvdisiplin og kunne ikke studieteknikk. Jeg raste ned tre karakterer. Jeg fikk med et nødskrik tatt en fagutdanning. Nå i voksen alder har jeg tatt allmennfag og begynt med universitetsstudier. Evnene mine har normalisert seg kan man si. Men alle mulighetene jeg kunne hatt, det potensiale som lå i meg som barn som ALDRI ble oppfylt, det får jeg aldri igjen. ENSOMT var det også, barn lærer av sine foreldre og ler av flinke barn. Det gir ingen status å være begavet.

 

Jeg har nå to sønner. Den yngste er som jeg var. Det er ikke lett for meg. Jeg prøver å IKKE printe inn i barna som du sier. Men samtidig vet jeg hvor viktig det er for ham å gjøre noe meningsfylt. Og da må han få holde på med bokstaver og tall og sånt, han elsker det jo. Men jeg frykter skolegangen hans for jeg tror ikke skolene i dag er rustet til noe annet enn å ta i mot gjennomsnittsselever. Problemet er at det er ingenting som heter gjennomsnitt når man snakker om oss mennesker for vi er ALLE individer med forskjellige evner og behov.

 

Ingen skal få meg til å skamme meg over å si at barnet mitt er begavet, og jeg skal love deg at med det livet jeg har hatt unner jeg ikke ham noe lignende. Men heldigvis kan mine erfaringer hjelpe ham. Dette forumet er ikke til for at folk skal skryte, men fordi det er nødvendig!

 

Beklager at dette ble litt langt, men det er slitsomt og sårende med alle disse innleggene som gjør narr av mennesker som sliter med litt andre problemer enn man selv har. Kan jo også nevne at min andre sønn muligens har dysleksi og ADD, men utfordringene i forhold til ham er ikke større eller mindre enn i forhold til den andre. Og jeg er like stolt av og glad i begge!

 

Vit hva du snakker om!

[Gjest Antarctica]

Da vil jeg råde deg til at du oppmuntrer barnet ditt til å drive med sport og evt et instrument.

 

Jeg var litt som du, leste mange år før skolen startet, og gjorde ferdig alle bøkene til norskfaget i 1.klasse. (Dvs alle bøkene som brukes gjennom barneskolens 1-6-klassepensum.) Jeg regnet mattebøkene om igjen for å vente på resten av klassen, og hadde i det hele tatt ingen utfordringer. Alle fremmedspråk gled inn som vann hos meg.

Men jeg tok ikke egentlig stilling til at de andre ungene brukte evigheter på f eks å lære seg engelsk, jeg trodde bare de var litt treige. Jeg trodde at alt skulle være like lett - for meg.

 

Derfor ble jeg helt rysta over at det var så vanskelig f eks å hoppe på ski eller holde balansen på skøyter, det var så uvant at det fantes noe som kosta meg litt mer. Dermed gadd jeg ikke delta - enda dette faktisk var eneste måten for meg å få prøve de andre barnas sko littegrann...

 

Og da jeg begynte med musikk, oppdaga jeg at hver eneste økt med øving var viktig og nødvendig, noe leksene aldri hadde vist seg å være. De motoriske ferdigheter man øver ved f eks å spille fiolin eller fløyte er like vanskelige eller lette for alle (selv om de musikalske kvalitetene ikke er likelig fordelt), og der vil ditt begavede barn oppleve mestring som direkte følge av sine øvelser og prøvelser.

 

Både idrett og musikk er også aktiviteter som bygger andre fellesskap enn rusen, som bygger bro over generasjoner, som man kan baholde resten av livet, og det er dessuten en arena der man slipper å kalles "skolelyset". Å ha en arena der man er passe flink, og er på linje med de andre, men der man også føler overskudd og mestring, er uvurderlig.

 

Vennlige tanker til dere, og ykke til!!

[Gjest]

Vet godt hvordan du har det. jeg lærte å lese da jeg var tre. og lærte også å regne da. Jeg ble tatt inn på skolen et år for tidlig, og det ble diskutert om jeg kunne hoppe rett til andre klasse. dette gikk jo ikke da, siden jeg da ville vært to år yngre enn de andre barna.

 

Jeg kjedet vettet av meg gjennom hele grunnskolen - og ingenting ble gjort. Jeg fikk lese vanskeligere bøker i norsktimene og fikk hjelpe de andre elevene i fag som matte og naturfag, men fikk aldri store nok utfordringer.

 

På yrkesskolen ble det også det samme. Jeg gikk i en liten klasse med bare 6 elever, og 4 av disse var elever som tok ting ganske så tregt. det endte med at vi gikk igjennom de samme temaene gang på gang. Jeg lærte alt første gangen, men var allikevel aktiv i timen, av to grunner: For å "bevise" og få gode karakterer, og fordi jeg ikke fikk lov å gjøre noe annet allikevel.

Det endte med at vi nileste siste måneden før eksamen, fordi vi bare hadde kommet gjennom 60% av pensum i flere fag, og ikke fått stensiler til de siste 40%. Jeg var ganske så sint fordi lærerne ikke hadde gitt meg disse stensilene før ja!

 

Heldigvis hadde jeg noen lærere på y.s. som tok meg alvorlig. jeg fikk gå videre i noen fag, fikk konsentrere meg om det jeg ikke klarte.

Da vi hadde kjemi var jeg ferdig etter 4 timer, mens resten av klassen brukte 2,5timer. Jeg fikk da bruke resten av timen på å lese i bøker og på internett om andre emner vi skulle ha senere i året, og fikk lage prosjekter som jeg senere presenterte for klassen.

 

Men, pga den forferdelige kjedsomheten endte det med at jeg tilslutt ikke så meningen i å gå på skolen. Pga manglende utfordringer fikk jeg større og større fravær - noe som endte med at fire 6'ere ble satt ned til 5'ere pga fravær.

 

Lærere bør begynne å ta de begavede barna på alvor - ikke bare de med lærevansker!

[3xMamma :)]

Det er ikke rom for noe annet enn "normalen" i de fleste norske offentlige grunnskoler. Det du kan gjøre for dine barn er å velge en privat skole (hvis det finnes der dere bor, og dere har råd). Det finnes skoler som passer bedre for skoleflinke.

[Renatee]

Hmmm mulig jeg er mindre begavet, men jeg skjønner helt ærlig ikke hvilken problematikk det er som er tabubelagt?

Er det noen som raser gjennom pensum før de andre, og lærerne IKKE følger opp med større utfordringer og mer å gjøre, så gjør de faktisk ikke jobben sin. Synes det er feigt av foreldrene å ikke ta det opp med dem.

Evt så kan vel foreldrene da gå til innkjøp av passende lektyre? Skulle noen nå mene at det ikke vil være riktig fordi det ikke er foreldres oppgave, da bør de tenke seg om etpar ganger og vurdere hva som er viktigst......

 

Uansett synes jeg ikke det virker særlig begavet å havne på galeien fordi skolen ikke gir en nok! Sier meg enig med andre innlegg, oppmuntre ungene til å ta del i idrett eller musikk.

[SusyQ]

Vell, så enkelt er det ikke. Jeg begynte også å lese i ung alder, og skolegangen min besto stort sett av å sitte i et hjørne og vente på at de andre også skulle bli ferdige. Da jeg gikk i første klasse på barneskolen fikk jeg beskjed om å ta med meg en bok eller tegneserier å lese mens jeg ventet, da jeg gikk i tredje gym leste jeg engelske moteblader.

 

I den norske skole er det faktisk ikke lov med nivå differansiering. Det btyr at alle skal gjennom det samme uansett. Dette er bra for den store massen gjennomsnittlige elever, men slår negativt ut for de som er spesielt flinke i ett eller flere fag og de som er svakere.

 

Argumentet er at nivå differansiering vil føre til mobbing, fordi noen da blir sett på som dummere enn andre. Vell, det merker man jo ganske fort i en klasse uansett, når noen rekker opp handa hele tiden, mens andre bare svarer feil.

 

Jeg tror nivå differansiering ville vært langt bedre. Da kunne de svakere blitt forklart matten i eget tempo, og fått følelsen av mestering. Mens de sterke kunne fått utfordring uten å føle seg som et "problem" for læreren. Tror det er mye bedre å være flinkest i en gruppe på 5, enn en av de svakeste i en gruppe på 25.

 

Dessuten er det gjerne noen som er supre i matte, men trenger mer støtte i norsk osv.

 

Du skal desverre ikke få lov til å være flinkere enn andre.

[sak66]

Tror ingen blir plassert i et hjørne idag.På skolen til ungene våre får de ekstraoppgave-sett,ekstrabøker,ekstrahjemmelekser,oppgaver på pc`en og de har grupper avhengig av f.eks lese-evner og -forståelse.Har heller aldri hørt noen av ungene omtale andre som trege,eller dumme fordi de ikke lærer like raskt som dem selv.

[Sinah]

Nivådifferensiering tvinger seg fram, fordi nivåforskjellene øker i skolen, men vi har ikke lov til å dele elevene i faste grupper etter nivå. Er selv lærer, og er kjempeenig i at det er viktig at flinke barn får utfordringer. Imidlertid vet jeg at det ikke alltid er så lett å få til. Politikerne vedtar så greit at alle skal møtes på sitt nivå innad i klassen (helst da uten å nivådele...), men når jeg sitter med innvandrere som knapt kan norsk (er de uheldige har de lærevansker i tillegg) + lynende intelligente elever (norske og innvandrere!) i samme klasserom, sier det seg selv hvem jeg ender opp med å bruke mest tid på.

 

Kan imidlertid anbefale å pushe på. Det er jo en stadig dårlig samvittighet, så da jobber jeg kanskje noen ekstra kvelder for å snekre sammen et bra opplegg for de flinkeste også... :0)