Babyspråk ? Litt langt, men mange svar please:)

[lizaloo]

Hei!

 

Jeg undrer meg litt over dette, kanskje noen av dere kan komme med noen tanker rundt dette; Jeg har en sønn på 4 år, han snakker helt fint bortsett fra r-en, men den stresser vi ikke med. De siste to mnd oppdager jeg at han har lagt seg til et slags babyspråk, det er helt tydelig at han gjør det med vilje, men hvorfor? Jeg prøver å observere når han gjør det og i hvilke situasjoner han gjør det i.

 

I følge barnehagen gjør han det til tider der, han er en av de eldste på gruppen, han og tre andre var de minste på gruppen i fjor og "ble igjen" da gruppen deltes etter sommeren, noe jeg for øvrig synest var helt greit, da han tydelig hadde behov for å kunne hevde seg litt og samtidig få lov til å være eldst og få litt ansvar. Ingen av barna på gruppen snakker "babyspråk" bortsett fra kanskje en gutt, så jeg kan liksom ikke helt skjønne at han "adopterer" det fra noen heller. Barnehagen prøver å overhøre ham litt når han snakker slik, og det samme gjør jeg og sier "jeg skjønner ikke hva du sier nå". Da pleier det vanligvis å rette seg. Han kan gjerne snakke babyspråk når jeg henter han, men det retter seg opp iløpet av en 2 minutters biltur hjem.

 

Til å med når vi er sammen med familie og venner går han over til babypraten, ikke alltid, men jeg skjønner såpass at det skjer når han blir forlegen. Han er nok en litt sjenert gutt ute blandt folk, men ikke i kjente og vante omgivelser, der er han sjefen og kan gjerne herje og herse:) Jeg er veldig i tvil hvordan jeg skal "takle" dette. Jeg prøver og overse babypraten, men kjenner at jeg blir veldig irritert til tider og frustrert fordi jeg ikke skjønner helt hvorfor han gjør det og hvordan jeg skal få han til å stoppe. Han kan f.eks etter en hel ettermidag med babyprat hjemme hos mine foreldre!?! si bilen på vei hjem; at nå skal jeg ikke prate babyspråk mamma?? Jeg skjønner det bare ikke.....

 

Regner ikke med at noen her har konkrete svar på dette, men kanskje noen av dere kan gi meg noen tanker rundt dette, spesielt hvis dere har opplevd det selv og noen gode råd...gjerne:)

 

oi, dette ble litt langt ja.... Men takk for at du leste det og jeg setter pris på tilbakemelding, ja så lenge jeg liker den da...he he

 

[Pufsepufsa]

Har vel ingen fornuftige svar, men siden ingen har svart deg kunne jeg jo si noen tanker...

 

Du sier han kanskje gjør det litt når han er usikker - kanskje det er en måte han har funnet som hjelper ham i slike situasjoner? Vet ikke helt om han da kanskje bare burde få snakke slik uten at noen kommenterer det (bare lat som om han snakker vanlig?). Kan jo høre med helsesøster eller noe kanskje?

 

Ellers så har jeg noen som tidvis snakker litt baby eller gjør seg til på andre måter - irriterte meg grenseløst i starten, men så kom jeg til å tenke på da jeg var yngre og vi fant på mange "interne" snakkemåter som også ble brukt hjemme. Alle har gått over... Så jeg har begynt å bare ikke irritere meg - snakke som vanlig med dem uten å kommenter det.

 

Men ligger det noe annet bak kan det jo være lurt å forhøre seg med noen som har mere greie på det...