To fine fødsler.

[MammanTilGullene]

Jeg sitter her å leser alle fødselshistoriene, og det slår meg at det er de som har hatt de mest dramatiske fødslene som har mest behov for å fortelle. Det er flott å lese om andres erfaringer, men noen har lette fødsler også

 

Jeg har to små skatter, og her er mine to historier.

 

Natt til 3. november 2003 gikk vannet. Jeg hadde termin den 7. Jeg fikk sjokk. Våknet av at jeg følte meg så uvel. Reiste meg fra senga og kjente at det kom litt vann. Det var så lite at det var bare trusa som ble våt.

Jeg vekket mannen min og sa at vannet var gått. Så gikk jeg på do. Mest fordi jeg ikke visste hva annet jeg skulle gjøre, og trengte å samle tankene.

Etter omtrent ti minutter ringte jeg føden. De sa at jeg kunne bare komme selv om jeg ikke hadde rier ennå. Jeg visste med meg selv at det var alvor.

Vi hadde bare ti minutter å kjøre til sykehuset, men fordi vi måtte kjøpe telekort ble det en kjempeomvei. I bilen begynte riene, og innen vi kom frem til sykehuset var det begynt å bli ganske vondt.

Riene kom etterhvert kjempetett. Hadde nesten ingen pauser. Likevel taklet jeg det fint. Lå en stund i badekar. Det var helt fantastisk. Kjente ikke smertene lengre. Etter en god stund ble det vondt igjen, så jeg gikk ut av vannet. En kort stund var det kjempeille, men så plutselig var det full åpning og pressriene begynte.

Jeg presset i en time, men han ville ikke ut. Jordmor ville klippe, men jeg nektet. Tilslutt gjorde hun det likevel, og da kom han på neste rie. Tilsammen presset jeg i en og en halv time. Vannet gikk 04.22 og klokka 10.26 var vår lille gutt født. Han var 3680g og 51cm.

Jeg måtte sy litt etter klippet, og det var helt grusomt. Hun ble aldri ferdig, og stingene var vonde i tre uker etterpå. Min største ønske for neste fødsel var kortere trykketid og å slippe å sy.

 

19. juli 2006 var jeg to dager over termin med ei lita jente. Denne historien har jeg skrevet før, så jeg bare limer den inn her:

 

Klokka 5 onsdag morgen våknet jeg av øreverk. Jeg hadde vært forkjølet i flere dager, og formen var dårlig. Jeg satt oppe en stund, men det ble ikke bedre. Jeg bestemte meg for å ta Paralgin Forte i håp om å få sovet noen timer. Jeg hadde fått dem til å dempe smertene ved en ørebetennelse bare noen uker tidligere, så jeg visste det var greit. Jeg var 2 dager over termin og trengte virkelig å sove.

 

Tablettene hjalp ikke det minste, men jeg la meg igjen etter hvert. Klokka halv ti sto jeg opp. Av en eller annen grunn følte jeg at noe var i gjære, selv om kynnerne ikke var spesielt sterke. Jeg bestemte meg for å gå å legge meg igjen.

På dette tidspunktet var jeg litt susen i hodet etter å ha tatt Paralgin. Husker at jeg hadde vondt i ryggen når jeg la meg. Etter å ha slumret ett par timer sto jeg opp. Satt å prata med ei venninne på MSN mens riene tok seg opp. Vi tok tiden sammen. Jeg begynte som smått å forstå at det var alvor denne gangen. Når det hadde vært regelmessig med 10 min mellom en stund ringte jeg til mannen min for å fortelle. Riene varte bare 30/40 sek, så jeg var litt urolig for at de ville stoppe opp.

Jeg ringte å snakka med jordmora mi på sykehuset. Jeg visste hun var på jobb, og det var kjekt å kunne diskutere med noen. Hun mente det nok var fødselen som var i gang, og sa at vi bare måtte komme når vi følte for det.

 

Riene fortsatte å komme med 10 min imellom og ble gradvis vondere. Jeg snakket litt med mannen min underveis for å holde han oppdatert. Vi ble enige om å dra til sykehuset når han kom hjem fra jobb klokka 3. Jeg mente det var litt tidlig, men ville gjerne treffe jordmora mi før hun var ferdig for dagen.

 

Jeg pakket ferdig baggen mens jeg ventet. Hele tiden var jeg mye roligere enn jeg trodde var mulig.

I bilen hadde jeg kun en ri. Følte det nesten litt flaut å dra til sykehuset så tidlig. Det var kjempefint å komme til føden å treffe jordmora mi. Hun la på CTG å vi prata litt. Etter registreringen undersøkte hun meg, og jeg hadde allerede 4 cm åpning. Vi fikk velge om vi bare ville finne oss en fødestue med en gang, eller om vi ville dra ut en tur.

Vi bestemte oss for å bli.

 

Godt var det, for bare minutter senere begynte alt å gå mye fortere. Riene kom tett og var begynt å bli vonde. Nå var klokka blitt 16.

 

Klokka 17 var jeg en tur i badekaret slik jeg hadde planlagt. Jeg fant ikke helt roen der denne gangen selv om jeg likte det veldig godt sist. Jeg kom derfor fort opp igjen.

 

Jeg fikk jevnlig Paracet for å holde feberen unna (jeg var syk som dere kanskje husker). Klokka halv seks la jeg meg bare ned i sengen. Det var for slitsom å være oppe. Vi hadde en slik miljøstue med dobbelseng. I senga lå jeg sammen med mannen min helt til klokka var blitt syv. Når riene kom pustet jeg meg helt stille gjennom dem. Jeg visste at rien var vondest når jeg kom til 5, og at den begynte å gi seg når jeg kom til 10. Før 15 var den borte. Slik jobbet jeg meg gjennom resten av åpningsfasen. Klokka syv kom den første pressrien. Jeg hadde egentlig tenkt å føde i fødeseng, men nå ble det like greit at jeg bare ble i dobbelsengen. Jeg fikk 10 min pause før pressriene kom ordentlig. Det var en stund imellom hver, men de var effektive. Etter en halvtime var jenta ute. Det hele gikk veldig rolig for seg. Rommet var stille, og jeg fikk konsentrere meg uforstyrret. Jordmor tørket meg på pannen med en kald klut noen ganger på slutten. Mannen min lå i sengen ved siden av meg å holdt meg i hendene.

 

Hodet til jenta sto i åpningen mellom to rier. Det var forferdelig vondt der og da. Jeg var så redd for å revne. Hadde tenkt masse på det. Hodet kom helt ut på neste ri og jeg trodde at jeg revnet fremover. Husker jeg tenkte at skal man først revne, så heller fremover enn bakover.

Mellom de to neste riene var hodet helt ute og kroppen inne. Ganske sært. Det var en stund mellom riene, så jeg rakk å spørre jordmor to ganger om det virkelig var tilfelle. Jordmor stakk fingeren i munnen hennes for å kjenne om hun beit. Det gjorde hun. Alt vel altså. På den neste rien presset jeg jenta helt ut. Det vil si, nesten helt ut. Hun var så innefloket i navlestrengen og jormor måtte knytte henne opp før hun fikk ut beina. Jeg lurte selvfølgelig på hvorfor jenta fremdeles hadde anklene på innsida. Hun hadde den tvinnet to ganger rundt halsen, en gang rundt skuldrene og en gang rundt magen.

Dette gjorde ikke noe da den ikke var stram, men den var for kort til at hun kunne komme helt ut. Litt komisk. På dette tidspunktet var det ikke vondt mer bortsett fra at det svidde litt.

 

Så fikk jeg endelig jenta opp til meg. Åleglatt og full av fett. Men likevel helt nydelig. Morkaka drøyde litt med å komme, men kom ut etter noen minutter. Det ble hengende igjen en hinne en stund etterpå, men til slutt løsnet også den av seg selv.

 

Når det gjelder revningen tok jeg feil. Jeg hadde ikke den minste lille skade. Ingen sting og ikke noe sårt. Når jeg dusjet etter fødselen våget jeg meg til å kjenne etter. Det var litt hovent, men ellers ikke noe spesielt.

 

Tror dette må være så nært en drømmefødsel en kan komme. Mye av æren for dette skal jordmora ha. Hun reiste forresten ikke hjem når vakta var over, men ble igjen og tok imot jenta vår.

Det var helt spesielt å få føde i en dobbelseng, i et rom som ikke så ut som et sykehusrom. Det var så fint å kunne ha mannen min hos meg i senga. Ikke minst var det fint når fødselen var over å vi kunne hvile ut sammen alle tre. Jeg dro hjem fra barsel etter to netter.