Da har jeg født vår lillegutt:-)

[Vimsen og Lille Bille]

Mandag den 13 november ble vår (foreløpig navnløse) gutt født. Jeg hadde da vært innlagt på St.Olavs i 2 uker pga av svangerskapsforgiftning. Men på mandagsmorgen så bestemte de seg for å ta vannet og få igang fødselen fordi jeg var moden nok.

Jeg og sambo ble ført inn på en fødestue og fikk se oss litt om imens vi ventet på fødselslegen. Jeg så på det fine badekaret (det skulle jeg ihvertfall oppi når riene skulle bli vonde) og på alle de alternative fødemåtene jeg kunne prøve, ribbevegg, saccosekk og krok i taket (?). Lite visste jeg...

Vannet ble tatt klokka 12, og jeg fikk beskjed om at hvis ikke noe hendte innen en time så ville jeg bli satt på drypp. Igjen lite visste jeg.....

Ca 3 min etter at vannet er tatt kjenner jeg min første ri, fy f... så vondt. Så kom de som perler på en snor. Lite tid til å ta seg inn imellom dem. Til slutt klarer jeg ikke mer, jeg bare må ha epidural. Jordmor sjekker åpningen om den er stor nok og smiler stort: 9cm sier hun, du skal straks begynne å presse så her blir det nok ikke tid til noe epidural.

Ok, jeg har vel kanskje aldri hatt sånn panikk før, hva med badekaret, akupunkturen og epiduralen...? Ikke tid til noe. Jeg prøvde meg litt på lystgass, men fikk helt hetta, fikk ikke til å puste gjennom maska i det hele tatt og fikk beskjed om å øve meg mellom to rier. Problemet var bare at de kom så tett at det ble det aldri tid til. Så den ble lagt bort.

Jeg lå en liten stund til med åpningsveer, men så endret de seg, jeg fikk et skikkelig press bak. Men hodet hans hadde ikke kommet godt nok ned i bekkenet ennå så jeg ble liggende med rier som jeg ikke følte at gikk noen vei. Det føltes som en evighet med nytteløs pressing, men så endelig sa jordmor at hun kjente hodet godt nede i bekkenet.

Da endelig kom den skikkelige trykketrangen og enda mere vondter. Jeg prøvde først å småpresse og puste meg igjennom veene før jeg helt skjønte hvordan jeg skulle presse, men når jeg endelig forsto hvordan jeg skulle gjøre det, så ble smertene mye bedre. Da skjønte jeg hva min jordmor mente med viktigheten av å jobbe med riene og slippe hemningene. Etter en god del pressing, heftig ordbruk, tårer og masse god støtte og heiing fra sambo (flinke sambo), så kom da endelig lillegutt ut. Han skrek med en gang og ble lagt opp på magen min. Jeg kunne ikke tro det, nå var det over, og her var han vi har ventet på. Han ble født klokka 15.35 og veide 3300 gram, var 48 cm lang og var 36cm rundt hodet (på trosss av at han ble født i uke 36). En ganske stor gutt altså. Jeg ble sydd en stund etterpå, fordi jeg hadde fått en revne, men det kjente jeg ingenting til under fødselen. Vi ble på sykehuset i nesten en uke fordi de ville følge med utviklinga av svangerskapsforgiftningen. Men nå er vi altså endelig hjemme med vår fantastiske gutt. Han er den snilleste og søteste i hele verden, helt fantastisk. Og på tross av at jeg hadde en god del fødselsangst før fødselen og en heftig fødsel uten noe som helst smertelindring (annet enn en våt og kald klut i panna, som var helt uunnværlig), så kan jeg idag si at det var absolutt verdt det, og at lillegutt en dag vil bli storebror:-)

Dette var heftig......

Babylon-81HØYGRAVID

 

[Lykkelig mamma til 2 Prinser]

herlihet før ei fine fødsels historie og ka flink du e å skrive:)

 

Gratulere så masse:) Du har vært veldig flink

[februarguttimagen:)høygravid!!]

Endelig fant jeg den.... Hilse stollt tante tilt lillegutt:)

[_Noname_]

Flink du var da uten smertestillende og greier. Provoserte meg litt det du sa om jordmora. Hun hadde ikke behøvd å være så glad og fornøyd når hun annonserte at du ikke kunne få epidural. Akkurat som det var helt greit at du måtte ha det skikkelig vondt liksom. Men men det hele gikk jo bra og du fikk jo en nydelig unge sikkert da.