Fødselangst...

[Anonym bruker]

Er veldig redd for fødselen nå, jo mer jeg tenker på det -ofte nå om dagen, jo værre blir det. Angrer for at jeg ikke spurte etter keisersnitt på første kontroll!!

Har ikke lyst til å gå igjennom smertene, og føde ut ungen, og tro at jeg skal dø pga de voldsomme smertene det gir. Bare det å ikke ha kontroll på seg selv, og føle at man mister pusten-blir kvalm av å tenke på det!! Vet jo at alle føder, men det hjelper ikke noe på meg....

[mammafor2gang]

Hvis du føler det sånn så må du ta kontakt med fødestedet ditt og avtale en time. Snakk med legen din også, eller jordmor hvis du går til det!!!

Hjelper som regel å dele det med noen!!

Lykke til

 

Trøsteklemmer.....

[popkind]

Kjenner meg veldig igjen i det du beskriver...., endel grunnet lang (30 timer) og hard fødsel sist!!! Men jeg hadde en god smatale med jordmor på tirsdag.... fikk tømt meg litt der... I tillegg har jeg skrevet et brev som jeg skal ha med på sykehuset... Jeg jobber veldig mentalt med meg selv om dagen, og tror også dette har god virkning på sikt! Jeg vet jo at babyen MÅ ut - og dette SKAL vi klare... Vi må bare bli klare for oppgaven først!!!!

 

Håper du klarer å bearbeide deg selv... Men husk, det MÅ jobbes med fra din side!!!!

 

Lykke til

[mamman til nyttårsbarn]

Jeg henger meg med på Popkind, hadde også en forferdelig lang og grusom fødsel sist. Begynte med veer fredag kl.2200, jentungen var ikke ute før søndagsmorgen halv seks- Da hadde jeg mindre enn 1.min mellom hver ri, som varte i over 1 min fra lørdagskveld kl. 22 ca. Blir forbanna når jeg tenker på at jordmoren ikke gjorde noe for å få igang fødselen fortere. Jeg fikk drypp en time før ungen var ute, da var jeg jo så sliten at jeg trodde jeg skulle dø med ungen inne i meg - grusomt! Ikke hadde jeg epidural heller, pustet lystgass, men det hjelper jo ikke stort i lengden.

 

Jeg klagde jordmoren inn til lege og overjordmor, og jeg vet at hun har fått et par saker på seg i ettertid hvor det nesten gikk galt med ungen. Prøver å trøste meg at sannsynligheten for at det kommer til å gå fortere nå enn forrige gang er stor. Likevel sitter fødselen som et mareritt som ikke lar seg hviske vekk, det er også en av grunnene til at jeg ikke har tørt å bli gravid før nå - jentungen er nå 5 år.

 

Jeg forstår godt hvordan du har det, men innlegget mitt vil jo ikke akkuratt "hjelpe" deg. Likevel, jeg er nå forbredt på å føde - jeg vet at jeg må igjennom det. Jeg vet at det blir jævlig og jeg vet at jeg kanskje ikke blir helt "normal" der nede. Jeg vet også at jeg kommer til å få verdens beste julegave - en liten bebygutt - derfor kommer jeg ikke til å gi opp, men kjempe meg igjennom smertene til jeg får resultatet:)