Er det andre som føler seg som gifte alenemødre? (Langt og sytete...)

[Anonym bruker]

Nå orker jeg snart ikke mere! Er gift og har en søt og AKTIV datter på 1.5 år. Og så har jeg en kronisk lidelse som bl.a. gjør meg mye sliten og utmattet. Og helt fra vår datter ble født har jeg følt at enten fikk jeg stå på som f... med henne, eller så måtte vi basere oss på hjelp utenifra, (noe som er litt vanskelig i.o.m. at vi bor ganske langt fra familie og venner). Det er klart at mannen min passer på vår datter når han har tid. Men han er på jobb hele dagen og har ellers en del jern i ilden, så det meste faller på meg. Bl.a. føler han at tilværelsen hans er så strevsom at han må sove lenge når han har fri, hvis jeg ikke ber han om å stå opp når datteren vår våkner. Og det har jeg gjort to ganger i løpet av 1.5 år. Hvis man legger til to netter som jeg tilbrakte på sykehus, har han stått opp med henne 4 ganger. Jeg har vært borte fra henne to netter, (de to nettene jeg var på sykehus), han har vært på masse turer siden hun ble født, antallet netter borte har jeg ikke tall på. Jeg unner han selvfølgelig å ha litt fritid, jeg er bare så sliten og deprimert, og mens han gladelig bruker tid på trim og turer, kunne jeg bare tenkt meg å komme litt til krefter. Men jeg føler at det liksom ikke har samme status. Sexlivet vårt har gått helt til h...., har jeg mulighet til å legge meg er jeg så sliten at jeg bare vil sove så fort som mulig. I tillegg må jeg innrømme at jeg ikke blir voldsomt tiltrukket av en mann, som til de grader setter sitt eget ve og vel først. Denne greia har helt sikkert flere sider, men når man dag etter dag er helt gåen fra man står opp til man legger seg, blir man litt ensporet. Noen flere derute?

[Anonym bruker]

ja, kunne jo ha vært meg................... men min lille er bare 11 mnd....

[Northernlights]

Ja, maa nok si at jeg foeler det saann. Men han er jo syk, saa han kan ikke noe for det. Ligger i senga mesteparten av doegnet naa, og jeg lager ofte mat som han spiser i senga.

 

Haaper snart ting gaar andre veien. Baade for meg og dere andre som sliter med akkurat dette her.

 

[Anonym bruker]

Dette er helt uholdbart!!!

Siden vi fikk vår datter for 1,5 år siden, har vi stort sett byttet på å stå opp med henne ANNENHVER natt/morgen. Dette er ikke noe jeg måtte presse igjennom, men noe han selv foreslo og syns var rettferdig. Selvfølgelig sto jeg opp mest de første 4 mnd. på natta pga. amming, men våkna ho pga. bæsjebleie e.l, sto like gjerne han opp. Nå skal det sies at han var arbeidssøker i en periode etter fødselen, og derfor ikke 'trengte' å stå opp tidlig for å haste på jobb, men likevel ville han nok stilt opp noenlunde slik. vi har ikke noe perfekt forhold i det hele tatt, og ytterst lite sexliv, så det skranter...men han stiller opp som far, og det har jeg stor respekt for - men tar også som en selvfølge at faren stiller opp for barnet sitt (og samboeren sin).

 

siden du har en kronisk lidelese som gjør deg ekstra trøtt, syns jeg det er nesten utilgivelig av han å ikke støtte deg mer/ta mer ansvar. Har du noen du kan snakke med om dette? Støtteapparat? Har du rett til hjemmhjelp e.l? Kanskje det ville få opp øynene hans?

[Gjest]

Hva sier han når du tar opp temaet da? At du synes mye faller på deg?

 

De fleste må omprioritere når de får barn, og det kan høres ut som mannen din bør kutte litt fritidsaktiviteter og i stedet gjøre mer hjemme, mens du bør være litt mer aktiv utenfor hjemmet, slik at du får litt variasjon, motivasjon og pusterom!

[Anonym bruker]

Det er ikke holdbart slik som du har det, det er ikke bare mor som må omprioritete når man får barn, at han skal bruke nesten like mye tid på fritidsaktivitetet som før han ble far blir helt feil. Jeg tviler ikke på at din man har mye å gjøre men det har da du også.

 

Til tider har jeg følt at jeg er gift men alenemor. Vi har ikke noe perfekt samliv... sexlivet snakker vi ikke om en gang! Men han gjør sin del av bleieskiftarbeidet og nattevåk selv om han er student og jobber deltid. Ingen av oss har noe særlig fritid.

 

Man blir ikke spesielt tiltrukket av en man som ikke bidrar det har du rett i.

 

Hva sier mannen din når du tar opp temaet?

 

 

[Anonym bruker]

Reis bort en helg hvis du har mulighet så får han kjenne hvor tungt det er å ta seg av henne alene.

[Anonym bruker]

Takk for at dere orket å svare!

Som svar på hva han sier, hvis jeg prøver å ta opp temaet: hele greia ender alltid med en gigantisk krangel, jeg klarer vel ikke å ordlegge meg smart nok.... Og igår sa han,(og han mente det bare "positivt"), at siden jeg var så mye deprimert, (what a surprice), måtte han ha disse avbrekkene med xxx for å holde det gående. Og det skulle han nok klare! "Takk, takk" liksom! Kanskje det ville hjulpet på depresjonen å gjøre noe litt annet enn å alltid være den som blir hjemme og passer hjem og barn? Men han har jo så mye å gjøre....

HI

[Anonym bruker]

Vel, hva kan jeg si. Føler jo med deg, MEN en er da selv ansvarlig for egen lykke. En må gjøre noe for å bdre tilværelsen selv, og ikke vente på den skal komme......

Skaff en barnepike. Skriv inn i lokalavisen, og be jentene komme til deg for intervjuv. Da er du "sikker" på å finne den rette. Bruk barnepiken slik at du kan trene du også, eller sammen med mannen eller veninner. Sett av en helg der dere reiser bort sammen. Lever datteren til sviegrs eller foreldrene dine.

Skjønner ikke dere jenter jeg altså..... Trenger da ikke sitte inne og synes synd på seg selv fordi familien bor vekke osv.

FÅ BARNEPIKE og begynn å få et liv! Og viss du i tillegg er hjemme med jenten på dagtid også, føles det nok ekstra tungt...Få henne i det minste halvt i barnehage.

Altså, gjør noe med din egen situasjon, ikke syt og klag. Du er selv ansvarlig for din egen lykke punktum

Ønsker deg lykke til, og beklager disse ord, men godt ment :-)

[Anonym bruker]

Til deg, siste som svarte på innlegget mitt, må jeg bare si et par (oppklarende?) ting.... Nå kommer jeg/vi til å søke bhg.plass til jenta vår, helsa har gått såpass ad undas siste halvåret at jeg har fått en helseerklæring fra fastlegen min, som sterkt anbefaler at jenta vår får plass. Så kanskje vi er heldige ut på nyåret. Og fysikken blir sansynligvis aldri bedre, forhåpentligvis psyken kommer seg etterhvert. Og jeg må si til mitt forsvar at jeg absolutt ikke er en person som pleier å "syte og klage", men igår følte jeg (for xxx gang) at NÅ knekker jeg sammen. Men så biter jeg tennene sammen og klarer litt mere. Noe av det som gjør meg fortvilet er at mannen min ikke tenker som så, at kanskje min kone og datter hadde hatt godt av litt mere omsorg fra HAN, ikke at det må noen utenforstående inn for å "avlaste", at han ikke føler at det gir han noe verdifullt, å ta vare på sin kone og datter. Noe annet er at jeg sansynligvis ikke hadde fått en barnepike til å stille her kl. 5 på morgenen, så så lenge mannen min tar det som en selvfølge at han kan sove så lenge han vil på morgenen og jeg ikke har guts til å be han stå opp med snuppa en gang i blant, blir det fortsatt sånn. Kanskje jeg har giftet meg og fått barn med feil mann? Det er uansett ikke så kult å ha sånne tanker. Å treffe venninner og andre er ikke så lett etterhvert, siden helsa har gått godt og grundig til h...

Nå er det bare om å redde stumpene og få opp psyken igjen. Kanskje jeg heller skulle lagt innlegget mitt på "mødre med funksjonshemninger", men har som sagt ikke for vane å "syte og klage", var bare litt ekstra gåen igår, da blir det fort litt sutring likevel.....

HI

[Anonym bruker]

Hei HI

Alt er mye enklere for funksjonsfriske, min erfaring er at uansett hvor velvillige de er så vil de aldri forstå hva det er som utgjør hindringene for folk som ikke er funksjonsfriske.

 

Jeg skjønner godt at du helst vil at mannen din tar mer ansvar, men går ikke det så er kanskje ideen om barnepike ikke så dum (om man har økonomi til det). Eller kanskje du skulle undersøke med trygdekontoret om muligheten for personlig assistent? Kanskje det da ringer en bjelle for mannen din?

 

Hilsen en med bevegelseshemming som har en mann som stiller opp.