Høyres dette brutalt ut?

[Anonym bruker]

Poden er blitt avhengig av å sovne ved puppen igjen, og det verste er at han nødvendigvis skal ligge å halde i den også etter at han er sovna, med dei spisse neglene sine. Så i kveld tenkte eg at nok fekk vere nok, og lot han grine.

Problemet er at han reiser seg opp i senga. Så eg har funne ut at det som funker best er å halde han roleg og bestemt liggande i senga, synger og snakker beroligande. Men han protesterer jo. Er dette brutalt? Finnes det ein lettare måte?

[Gjest]

Jeg ville bare gått ut jeg. Selv om han reiser seg opp i senga, så klarer han vel å legge seg ned igjen. Evt gå inn etter en stund, legg han ned, si natta, og gå ut igjen. Null opmerksomhet.

[Anonym bruker]

Eg liker eigentleg ikkje å høyre han skrike, og han skrik seg veldig opp, så synes det er litt tryggare om eg er der. Det hender han skriker slik at han kaster opp.

hi

[Anonym bruker]

Nei, jeg syns ikke du er brutal...

Da jeg skulle venne jenta mi til å sovne for seg selv, la jeg ho, sang en sang, ga ho smokken, og gikk ut. Ho grein skikkelig en god stund, men jeg gikk ut og inn med noen minutters mellomrom. Når ho skjønte at det ikke nyttet å grine, grein ho ikke i det hele tatt når ho ble lagt. Jeg tror at faste rutiner er veldig viktig, for da skjønner ungene hele tiden hva som skal skje, og at de blir tryggere...

I førsten er det en utfordring, men det blir bedre! Og lettere!

Lykke til.

[englegull]

Jeg ville mye heller gjort det som du gjør, enn å gå ifra han. Nå viser du at du er der. Det du forteller han nå er "jeg vet at du vil sovne ved puppen, men det får du ikke lenger. Men det er sovetid likevel, og jeg er her for deg og trøster deg når du har det vanskelig"

 

Jeg vil i hvertfall ikke lære barnet mitt at det ikke nytter å gråte!

 

Jeg er enig i at faste rutiner er viktig, men det har dere sikkert allerede?

[Anonym bruker]

Godt vi er forskjellige, for jeg vil ikke ha unger som griner bare for å få vilja si....

[Anonym bruker]

putt han i babysafe, så får han ikke til å reise seg og roer seg mye fortere. Gå ofte inn og si god natt, nå skal du sove osv.. Var ei søvnekspert-dame på god morgen norge nettopp som snakket om dette. Det aller beste er at pappen kommer på banen og tar over legging og avvenning. Og det heter ikke skrikemetoden, men trøstemetoden. Det tar noen kvelder, men så er det over. Planlegg det og legg avvenningen til en helg. og forbered dere, så går det bra!

[Gjest]

Om han gråter til han kaster opp, så må du nesten bare bruke den metoden du gjør nå. Gutten min klarer ikke å roe seg om jeg er i samme rom. Kan sitte med han i en time, og han bare skriker, så går jeg ut, og da roer han seg ganske raskt. Men alle barn er forskjellige, og du kjenner jo ditt barn best. Men her hos oss så er det å gå ut, og null oppmerksomhet som fungerer best.

[Anonym bruker]

Denne "søvnekspert-damen" var ikke mer enn en vanlig helsesøster, og gav nøyaktig de samme rådene som helsesøster på helsestasjonen. Der hvor de skjærer alle over en kam, og har 1 metode som skal fungere for alle... TULL!

 

Mulig de rådene fungerer for noen, men for oss fungerte det ikke, ble bare værre for hver natt... Vi var og snakket med barnepsykologer som har jobbet med småbarn og søvn på heltid i mange år, og der fikk vi fakisk råd som fungerte.

 

De mente bl.a at mor måtte ta avvenningen, ettersom det var et forhold mellom mor og barn. Og det ville vært for brutalt for barnet å miste både puppen og mamma på en gang. Og man skulle absolutt ikke gå ifra barnet. Babysafe kan kanskje være en god ide, istedet for å holde han fast, men jeg ville ikke gått ifra han...

[Anonym bruker]

Du kan også sette deg på en stol inne på rommet hans ved siden av sengen, men ikke gi han noe oppmerksomhet. Og etterhvert flytter du stolen lenger og lenger ut.... og til slutt er han så trygg at det går fint uten. Fungerte for oss, men som hu over skrev, så virker ikke alt på alle. Unger er forskjellig, så du må nesten bare prøve deg litt fram. Det er ikke lett, men lykke til:)

[Gjest]

Han er jo sikkert ganske stor da, siden han reiser seg i senga?

 

Du kan jo prøve med babysafe? Da kommer han seg ikke opp og roer seg kanskje fortere. Men jeg ville ha fortsatt med å stryke litt på han, snakke og synge litt, ikke bare la han ligge alene og gråte.

 

 

[Anonym bruker]

Det finnes vel ingen "riktig" løsning:-)

 

Vi gjorde som følgende:

Vesla har helt siden hun var nyfødt ville holde hånda til den som legger henne over ansiktet sitt når hun skal sove. Så lenge hun ligger rolig er det helt greit (vanligvis tar det bare et par minutter før hun snur seg og sovner), men hvis hun begynner å reise seg så går den som legger henne ut. Vi går inn igjen med en gang hun begynner å gråte. Legger henne ned og koser igjen. Sånn kunne vi holde på en stund. Men i løpet av bare 3-4 dager tok leggingen under et kvarter fra over en time.

 

Begynte å amme siste gangen på stua også slik at soverommet bare var til soving.

 

Vesla er 1 år nå, og som regel er leggingen gjort på et par minutter. Det hender det tar lengre tid, men da gjør vi som jeg skrev over.

[Aubergine]

Jeg synes ikke du høres brutal ut i det hele tatt, jeg. For meg, (og les FOR MEG), ble det brutalt å gå fra et gråtende barn, og det fungerte ikke å gå inn og trøste med korte mellomrom heller. Heller ikke å sitte litt unna på en stol. Men i et par mnd. måtte jeg holde han kjærlig, men bestemt nede i senga, hvis han fikk kave fritt rundt i senga ble han bare overtrøtt og utafor, jeg brukte hånda mi som en slags babysafe, mens jeg klappet forsiktig og kosesnakket. Og nå ligger han og smiler når jeg legger han, holder i hånda eller famler litt med fingrene mine, og sovner/faller til ro ganske fort. Så det fungerte best sånn her i hvert fall.

[Anonym bruker]

Hei!

Synes ikke du er brutal! Vi hadde samme problemet, bare at vi i nærmere to måneder brukte rundt fire timer hver kveld på legging. (Vi satt inne hos henne, og hun sovnet aldri ordentlig, våknet når vi reiste oss fra stolen ved siden av sengen) Vi ville i utgangspunket ikke la henne gråte, men til slutt orket vi ikke denne "våkingen" om kvelden. Det ble jo til at vi var "små-irritert" på henne hver kveld...

Problemet vårt var også at hun kastet opp når hun gråt. Så vi rigget til reisesengen, lot henne gråte, kaste opp, byttet pysj og rett i ny seng.... Dette følte jeg var litt brutalt, men etter tre netter sovnet hun etter fem minutter, sover bedre på natten også når hun klarer å sovne selv. Før kunne hun våkne på natten og lure på hvorfor vi ikke satt på stolen ved siden av sengen. Tror faktisk hun har blitt tryggere på å sove nå....

Bare en liten historie fra oss.....

[Ranveig R]

Guten vår hadde og ein periode der vi måtte holde han fast i senga (var akkurat då han hadde funne ut at det var mulig å reise seg opp). Han klarte berre ikkje å finne roen sjølv, fordi han "automatisk" reiste seg sjølv om han var dautrøtt. Så vi la han ned, holdt han fast i eit par minutt, så sov han.

 

Det ser kanskje litt brutalt ut på trykk ja, men det er jo langt frå så brutalt som det høyrest ut...

 

Seinare har for øvrig guten vår lært seg at det er mulig å ligge sjølv om han KAN reise seg opp, og legginga går mykje greiare. Viss han begynner å reise seg no, så er det nok å legge handa forsiktig på magen hans og stryke han litt, så roar han seg igjen.