Mor til en og en på vei

[en på vei *utklekket:)*]

Finnes det noen her inne som allerede er alenemor med en til på vei? Grunnen til at jeg spør er fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Tok en test tirsdag og den var positiv.

Og det hadde jo vært kjempe flott hvis det ikke var for at min samboer og jeg vurderer å gå fra hverandre grunnet andre ting.

Vi ble enige om å få lille lykke i juli,sluttet pilla i august og er jo nå der vi ønsket å være for en stund tilbake.

Han forventer abort,fortalte meg at dette var å ødelegge fremtiden min samt omsorgssvikt ovenfor min sønn på 7. i tillegg hadde jo alle barn krav på både mor og far.

Jeg føler meg fryktelig alene,både min mor og far har gått bort og min samboer er nå også på full fart ut.

 

Så hvordan står jeg da med oppfølging av min elskede sønn i et evt vanskelig svangerskap og tiden etter?

 

Jeg er sykt redd og noe sier meg at dette ender i spontanabort grunnet det psykiske rundt meg;det har skjedd tidligere.

Men oppi det hele tenker jeg på det lille underet som finnes inne i meg og tanken på abort er bare helt forkastelig.

Noen som vil komme med innspill setter jeg stor pris på det..

 

[Anonym bruker]

Hei!

Dette klarer du helt fint garantert! Vet det er lett og si , men du må tenke på barna dine. Penger går det alltid greit med. Har du utdannelse? Hvis du ikke har fagbrev i noe kan du få 9300,- i overgangstønad i 5 år hvis du tar nødvendig utdannelse .Hvis du ikke vil ta utdannelse får du overgangstønad i 3 år, barnetrygd for 1 barn er 1940,- for 2 barn er det mer. Småbarns tilegg for 1 barn er 1220,-. Støtte til barnetilsyn får du, det er 64% av utgiftene.Nå har jeg tatt utgangspunktet i 1 barn. Bostøtte kan du også få. Gå inn på nav.no så finner du ut hvor mye du får i som alenemor for 2 barn.

Mange som er alenemødre, de klarer seg utrolig bra.

Bare vær sterk dette klarer du:)

 

[en på vei *utklekket:)*]

Hei igjen.

Heldigvis er den pengebiten det siste jeg bekymrer meg for.

Lurer egentlig mest på hvordan jeg skal klare alt det andre helt alene.

Oppfølgingen av min sønn blandt annet.

Han forguder forøvrig babyer,og har spurt lenge om jeg kunne kjøpe en bror eller søster til han,så søt da:)

Bare redd for at tiden ikke skal strekke til,samt masse annet,

Men takk for svar.

Det hjelper meg utrolig mye og lese her inne om alle som er i samme situasjon som deg.

 

Ønsker deg og din lille lykke til videre,

[Anonym bruker]

Tror du at du klarer å leve normalt etter en abort da? Har lest at folk som tar abort og som egentlig ikke hadde lyst, sliter med psykiske problemer og depresjoner i mange år! Men gjelder sikkert ikke alle da. Jeg var og veldig usikker på om jeg skulle beholde, siden jeg ville bli alene, men så var jeg på ultralyd og da var det en liten tass der som levde og vokste normalt! Det anbefales å gå på tidlig ultralyd hvis du er i tvil. Det hjelper mange å ta et valg. Husk, vi er alle i samme situasjon her!

[en på vei *utklekket:)*]

Jeg slet veldig første gang,likeså etter spontanaborten. Begge deler var fryktelig traumatisk.

Men jeg må uansett gjøre så godt jeg kan,pga min sønn,som er utrolig flink til å dra mor ut av tunge stunder.

Skal til legen mandag,han utfører ultralyd om jeg ber om det.

 

Akkurat nå tenker jeg at jeg klarer dette alene.

Hva jeg sier søndag når min samboer kommer hjem aner jeg ikke ennå.

 

Han sa tirsdag han ville stille opp uansett hvilket valg jeg tok.

Fortalte da onsdag at jeg ville beholde barnet og da ville han plutselig ikke stille opp lenger.

 

Så ting er åpenbart greit så lenge det skjer på hans premisser.

 

Han er forøvrig verdens beste far for hans sønn,god farsfigur for min og jeg elsker han over alt,kunne ønske så sårt at alt ordnet seg til det beste...

 

[Anonym bruker]

Hei - jeg er alenemor til en gutt og har et barn i magen - faren var ikke enig i avgjørelsen og er borte vekk.

 

Dette skal gå så bra, og det er jeg sikker på at det vil gjøre for deg også. Nå får sønnen din et søsken, og det er godt å ha.

 

Lykke til altså.

- og jeg har også hatt mine tunge stunder - men, tenkte at de stundene sikkert ble enda værre hvis jeg valgte abort - fordi jeg ble fortalt -og forventet at jeg skulle det.

[en på vei *utklekket:)*]

Jo mer jeg tenker,jo mer riktig blir det og fullføre dette.

Jeg har mange rundt meg som er glad i meg og stiller opp for meg.

Min samboer kommer hjem søndag fra heisatur,fikk beskjed om at vi fikk snakkes da.

Jeg venter han vil gå fra meg,eller kanskje si at forholdet vårt vil fungere hvis jeg velger og ta bort lille lykke,men kjære,da er vi kjørt uansett.

 

Jeg må gjøre det jeg lever best med og det er å beholdet barnet.

Akkurat nå er det mange følelser i sving,jeg har tilbragt de tre siste timene med gråt,men herfra kan det kun gå oppover uansett.

 

Takk for svar,flott det finnes sider som dette..

[Anonym bruker]

Kan jo være han skifter mening og blir mer positiv etter en stund, er mange som gjør d. Han jeg var sammen med sa at alt skulle bli så mye bedre hvis jeg hørte på ham og tok på abort, men jeg vet at det aldri ville blitt det samme å være sammen med en som tvang meg til abort. Et barn har du alltid, er jo ingen garanti for at en mann alltid vil være der!

 

 

[Singelmamma og banden]

Men det går bra!

Jeg har allerede to fra før alene, og nr tre på vei. Jeg er alene, og barna har hver sin far. Jeg er IKKE nervøs for fremtiden. Eldste har samvær i ferier pga lang avstand, yngste ikke noe samvær i det hele tatt, og denne får vel annenhver helg etterhvert. Og jeg kan trøste deg med at dette ender i alle fall ikke i omsorgssvikt for den du allerede har, pluss at du ikke ødelegger livet til din sambo. Dere var enige om å prøve å få barn, og da er det innmari stygt gjort av han å snu nå mener jeg.

 

Ang det å skulle ha både far og mor, ungen har jo allerde det. Hvis han velger å ikke stille opp er det han som frarøver ungen en far - ikke du.

 

Hør på deg selv du. Det er du som selv vet best hva som er best for deg og sønnen din, og du tar nok det riktige valget.

[Mum K&K]

Hei....hvordan går det med deg?

Jeg har nå blitt alenemor. har en sønn på 16 mnd og har termin med nr 2 nå i januar. dette er veldig tøft og jeg savner selvfølgelig barnefaren og kunne ønske at alt var i orden...

men,som i din situasjon, han ba meg ta abort og hadde omtrent de samme argumentene som din mann...

 

Ifølge han kom jeg til å ødelegge både hans liv...vår sønns liv og alt kom til å gå til helvette....

Han truet med det ene og det andre også....

Vi kranglet endel før dette, og jeg forslo at vi skulle flytte fra hverandre...det var bare få dager etterpå at jeg fant ut at jeg var gravid med nr 2. selvfølgelig vurderte jeg abort, situasjonsbetinget...men,det stemte aldri at jeg skulle gjøre dette.

jeg var til og med på en rådgivningssamtale på kvinneklinikken på sykehuset...etter den timen hos sosionom var jeg 130% sikker på at jeg skulle beholde spiren.

nå har jeg 6 uker igjen og jeg angrer ikkkkkke i det hele tatt..selv om det er opturer og nedturer om hverandre...

trøsten er at det ville vært langt flere nedturer om jeg fortsatt hadde sittet sammen med min eks og i tillegg angret på at han hadde fått meg til å utføre en abort.

hvis det er meningen at vi skal havne sammen igjen,så gjør vi det.

skjebne!

 

enda en ting som er lik din situasjon,er nemlig at jeg ikke har særlig kontakt med min mor, min far bor på laaaangt i fra meg. her hvor jeg bor, har jeg innnngen familie utenom min eks-samboer.

det er sårt og jeg føler meg litt ensom her jeg sitter i min nye leil.het...

men,det gjør meg også sterkere....

det som gleder meg mest av alt er at sønnen min smiler til livet hver dag og er kjempeglad. han har blitt en annen person etter at vi havnet for oss selve...han opplever aldri bråk og krangling og han elsker livet.

det er grunn god nok for meg til å ikke gi opp....

 

det er i hvertfall ingenting som er bedre enn at lillegutten min får et søsken den kan dele livet med.

jeg har selv en søster som er 22 mnd yngre, jeg er så utrolig glad for at jeg har henne

 

var engstelig for spontan-abort jeg også, for jeg var så psykisk utkjørt,men spiren min satt godt og nå kjenner jeg høye spark mot ribbeina og jenta har sannsynligvis snudd seg....

gleder meg til å føde og det er ikke umulig at min eks skal bli med på det.

Dette var litt om meg....

 

vil gjerne høre hvordan det går med deg?

har du bestemt deg?

[en på vei *utklekket:)*]

Hei.

Ja jeg har bestemt meg,eller rettere sagt vi.

Vi gir dette alt og gleder oss nå sammen om det som er i vente.

Vi har aldri vært i tvil om hva vi føler men har problemer med å finne veien sammen.

Samboern fikk regelrett litt hetta oppi det hele,men det roet seg ned når han fikk tenkt litt.

 

Men jeg beundrer alle dere der som tar ansvar for deres handlinger,og ønsker dere alt godt.

Lykke til på ferden videre.

[mana@07]

Hei Nutte med januar-prinsesse:)

 

Godt å høre at vi er mange i denne situasjonen.

 

Har også en gutt på 15mnd og venter ei jente om 3 uker.

Leste innlegget ditt og trodde at du beskrev min situasjon.

Sleit mye psykisk og var redd for spontant abort, men alt har gått veldig bra, men det er ingen tvil om at det er ikke bare koselig å gå rundt gravid i 9 mnd alene.

Har ingen familie som kan stille opp for meg og har flyttet til et nytt sted.

Gutten min på 15mnd storkoser seg nå med å være hjemme sammen med mamma hele dagen,men er redd for hvordan han kommer til å takle den store overgangen når lillesøster kommer.

Faren gikk fra oss 3 mnd etter at vi fant ut at jeg var gravid. Han var imot abort og var veldig glad for at vi skulle få et barn til og dermed var det uaktuelt for meg å ta abort selv om jeg vuderte det.

Det ble ekstra tungt da han plutselig valgte å gå fra oss helt uten noe forklaring. Ønsker minst mulig kontakt med oss, men ønsker å være med på fødselen hvis det er ok for meg.

Jeg tar en dag om gangen nå og prøver å ikke tenke så mye på hvordan det går når den nye kommer for det går nok på en eller annen måte.

Kunne bare ønske at gutten min var litt eldre og ikke veldig avhenging av meg.

 

 

[Anonym bruker]

hei, jeg er alenemor til en og en til på vei. samme far til begge her og. men han nekter å ta på seg ansvaret for begge, vil kun ha nr.1. frustrerende situasjon. han har gått av sted for å leve livet, leve i nuet og for å konstantere at gresset er grønnere på den andre siden.

[Gjest anouschka with Love]

Jeg er her!! Mamma til en på 9 år, og gravid i femte uke. Usikker på mitt valg!