Hvordan takler mennen deres denne prosessen?

[munti]

Huff, idag har jeg mange tanker og spørsmål i hodet. Hjelper litt å få de ut, etter dagens nedtur.

Mannen min var så lykkelig da testen slo positivt ut, og fikk kanskje en større nedtur enn meg i dag. Han forsto jo ikke hvorfor jeg ville ta den blodprøven heller. Nå vil han ikke snakke mer om dette. Han sier bare at vi har flere forsøk og tror at det tilslutt vil gå. Er det sånn at menner ikke har det samme behovet for å snakke om dette som oss? Eller er det bare min mann som ikke liker å snakke om det?

 

Klem fra

[Lillemor ♫]

Hei.

 

Kjenner meg igjen her ja. Det er vel et kjent fenomen dette her, at vi kvinner er flinkere å snakke om alt mulig. Vi har vel et større behov for det og enn mannen. Jeg kommer til å tenke på REMA reklamen som gikk på tv2 for en stund tilbake. Det enkle er ofte det beste.

 

Kvinner er flinke å prate. Men vi prater kanskje for mye og iblant.

Ikke bry deg om ham. Føler du for å prate, reis til en venninne som kjenner deres situasjon. Hun kan gjerne forstå deg bedre og.

 

Klem

[* vannmamma *]

Folk er jo forskjellige, men det er vel grunn til å tro at mennene våre ikke går like fullt opp i prosessen som oss. Det er jo vi som gjennomgår hele den fysiske prosessen med behandling og forhåpentligvis graviditet og fødsel. De følelsesmessige nedturene er det ikke alltid like lett å synkronisere, og vi gjør nok det hele til et større "prosjekt" - på godt og vondt...

 

Da vi ventet på å sette i gang første gang, var det tungt for meg når mannen min ikke var like lei seg som meg. Jeg hadde i tillegg litt vanskelig med å snakke med andre om hvordan jeg/vi hadde det, fordi jeg opplevde det som veldig privat. Til slutt fant jeg ut at jeg hadde en ventilasjonsbehov som mannen min ikke alltid greide å imøtekomme, så jeg involverte gode venninner i en helt annen grad enn tidligere. Vi fant en ordning som jeg føler har fungert bra. Jeg kan jo ikke "tvinge" han til å føle ting han rett og slett ikke føler. Han er generelt sett en kjempegod støtte, men noen ganger trenger jeg noe "mer". Da bruker jeg mamma og et par venninner, og det fungerer godt for oss. På samme måte som vi bør kunne forvente støtte og innlevelse fra vår partner, må vi også akseptere at han kanskje har andre behov enn oss.

 

...så sånn var det... :-)

[Tullemor1 & Gullemitt :-)]

Uff, først må jeg få si at dette var super trist!!!!!!!!!!!!!

 

Men det som er greia med menn, er at de prater ikke så mye som oss.. vi er forskjellige..

Vi jenter snakker ut om dette både med vår mann, venninne og familie.

Mens gutta går i hula si, tenker og tenker.. og sånn er det bare.

Og etterhvert så kommer de ut av sin hule og da vil de prate litt..

 

Ønsker dere lykke til videre.. skal selv igang med 2 forsøk nå.

 

Stor trøste klem

[Snooopi]

Min kjære er nok den som er mest realist av oss. Han gidder ikke høre på meg om at dittogdatt og fnidderfnadder... (meg og mine tarotkort og horoskoper og venninners spåkonebesøk...) Etter flere forsøk nå, har vi vel blitt vandt til å mislykkes, sa han tar ingen gleder på forskudd. På forrige forsøk var vi så lykkelige, så da det viste seg å være ma på første ul, lærte vi å holde igjen enda mer denne gangen. Jeg har testet positivt, er 6 uker i dag, men ingen hopper i taket før vi ser bevisene 4.desember. Hvis vi er så heldige å se et hjerte som banker så skal vi juble, men fortsatt vil vi nok holde det for oss selv...

 

klemmer fra en glad