Noen som har hatt /har svangerskapsdeprisjon..?

[Anonym bruker]

Tror jeg har fått et snev av dette og mye er nok begrunnet i jobben. muligens at jeg begynte å bli litt utbrent av jobben før jeg ble gravid og dermed så topper det seg nå. begynner å grine bare jeg tenker på jobben:( Føler jeg ikke strekker til der, føler ingen er tilfreds med den jobben jeg gjør...(har jobbet 50% en stund)

Er nå sykemeldt frem til 20.des med kynnere, men etter den tid så må jobben legge til rette til meg så jeg kan jobbe noe. Ser veldig mørkt på å måtte gå der å gjøre kjipe oppgaver en eller to dager i uka:(

Var innom jobben i dag å skulle ordne noe, sjefen begynte å snakke om denne tilrettelegginga.. klarte ikke å snakke om det jeg.. måtte bare komme med en unskuldning å komme meg hjem:(

 

Føler jeg er i et lite svart hull som jeg ikke kommer meg ut av... Alt er bare trist og leit, orker nesten ikke å gå ut av huset eller å gjøre noe som helst av husarbeid eller babyutstyrinnkjøp. vil bare ligge på sofaen under teppet. Begynner og å lure på om jeg ikke er glad i babyen min, men d er jeg nok, er nok bare hormonene som har tatt litt overtaket:(

 

 

Det jeg lurer på er hvem skal man snakke om slikt med? Hva hjelp er det å få? Er vel ikke meningen man skal ha det slik? Hva skjer?

 

trenger litt hjelp!

 

Ble litt langt, men håper noen har noen svar!

 

 

 

[Mandarinmamma]

Huff, jeg skjønner at du ikke har det noe særlig nå! Det jeg kan si er at det overhodet ikke er unormalt å føle det sånn. Problemstillingen med at man TROR man må være lykkelig gjennom hele svangerskapet er jo faktisk "hovedtemaet" på BIM nå (hvis du ser på hovedsiden finner du noen artikler om det). Selv er jeg veldig plaget med bekkenløsning, og det å nesten være "lenket" til sofaen gjør absolutt noe med humøret det også. Så jeg vet hvordan det er å ikke bare være lykkelig!

 

Kanskje du kan få en samtale med jordmor? Det som er godt er jo at du har ca fire uker nå hvor du ikke skal jobbe, men kan ta hensyn til deg selv. Kanskje det vil se lysere ut etter den tiden? I hvertfall hvis du får litt hjelp til å snakke om følelsene dine.

 

Var visst ikke noen gode svar i det jeg skrev, men jeg håper du skjønner at du ikke er alene om å føle det slik og at du finner noen som kan hjelpe deg til å få det bedre!

[Anonym bruker]

takk for svar, alle svar hjelper:) Skal heldigvis til jm neste uke så får snakket med henne da. Hun har sikkert vært borti slike tilfeller før kan jeg tro, så hun vet nok råd...!

 

 

HI

[Anonym bruker]

Har ikke så mye hjelp å gi deg desverre. Men vil likevel si deg noen ord. Har selv slitt mye med depresjon som skyldtes p-piller. Jeg visste ikke at det var de som var skyld i det, men merket stor forskjell da jeg sluttet på dem. Prøvde de på nytt, men da kom depresjonen snikende på igjen. Værst var det i mørketiden.

 

Jeg begynte å få slike tendenser igjen da jeg ble gravid og fikk kroppen full av hormoner igjen. Men denne gangen visste jeg jo heldigvis hva det skyltes og at det kommer til å gå over igjen.

 

Jeg synes du skal ta deg en prat med jordmor. Hun har sikkert mye erfaring på dette området. Hvis det hjelper for deg å prate (det gjorde det ikke for meg, siden det var hormonelt og ikke psykisk), så kan nok jordmor hjelpe deg mye.

 

Det er ikke sikkert du kommer til å ha det slik hele svangerskapet. Hormonene varierer jo en del. Du vil nok ha perioder som er bedre. Så går det nok over når graviditeten er over også :-) Da kan du bare kose deg med babyen din å glemme alt det tunge som var gjennom svangerskapet!

 

Lykke til!!

[Fallerifallera]

Vet hvordan du har det! Sliter med det samme - også ifht jobb, hvor jeg også jobber 50 prosent nå og føler meg veldig utilstrekkelig.

 

Jeg har ikke noen hokuspokusråd, men jordmora tok meg iallfall alvorlig og jeg har vært der jevnlig. I tillegg har jeg prøvd å være litt flink å "bruke" venninnene mine, ringer dem når jeg trenger noen å prate med. For min del hjelper det bare å fortelle folk om ting, da får jeg det litt mer ut av hodet på et vis.. Ga det noen mening?

 

Mange gode tanker til deg!

[**My little Miss drama and I**]

Jeg å... :-) Alt er et ork .... men venner,fam og lege og jordmor hjelper på...

[Anonym bruker]

hjelper å vite at man faktisk ikke er den eneste i verden som synest alt har blitt litt trist. Takk for at dere deler det med meg.

 

Håper det hjelper å få snakket litt ut med jm nå. Føler det kanksje blir litt lettere å få åpne seg for noen.

 

Å dere jenter er jo helt fantaskiske, føler faktisk at d hjalp litt å få skrive ned følelsene her på bim! takk!!

[Anonym bruker]

Hei, kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Før jeg ble gravid hadde jeg gått lei av jobben, og hadde så vidt begynt å se meg om etter noe annet - uten at jeg anstrengte meg så voldsomt for det, for jeg hadde det jo greit der jeg er... Så ble jeg gravid - nå spyr jeg bare jeg tenker på jobben. Er 40 % sykmeldt nå, en fridag og korte dager, det gjør godt, men arbeidsmengden har ikke blitt mindre, den bare øker og øker... MÅ få ferdig det og det før jeg går i permisjon etc... Jeg kjenner jeg blir stressa... og kynnere kommer tettere og tettere. jeg griner, jeg hater jobben når jeg tenker på den...og jeg stresser når jeg er der. Og - det er ingen forståelse for at jeg er delvis sykmeldt.... Jeg blir sett på som en skulker, og jaget er der hele tiden... Hjeeelp, vi skal vel ikke være utslitte når vi føder vel..?

Kjenner også at jeg ikke klarer å være sosial på fritiden - er helt pumpa