Da min datter Thea kom til verden, ingen solskinnshistorie, men det endte jo bra da!!! =)

[☆Meg og lille snuppis+knerten☆]

Min første fødsel og terminen var satt til den 07. februar, Thea kom 08. februar!

 

Jeg begynte med langvarig vannavgang som startet lørdag 4. februar samtidig som slimproppen gikk. Mandag og tirsdag var jeg på sykehuset for å sjekke at barnet hadde det bra med CTG og fikk beskjed om om at hvis ikke riene startet innen 72 timer måtte de sette igang fødselen.

 

Våknet natt til onsdag 8.02 kl 02:00 av den første rien og at jeg blødde vaginalt! Bare 20 min senere hadde jeg 2 min mellomrom mellom riene, jeg vekte den vordende pappa og det bar i vei til sykehuset. Sykehuset var bare 10 min unna, men det er en værste bilturen jeg noengang har vært med på, hadde rie etter rie etter rie... Det var også et forferdelig snøvær den natta og svært dårlige kjøreforhold, men vi kom da helskinnet frem.

 

Min samboer satte meg av foran hovedinngangen til legevakten (eneste port som er åpen inn til sykehuset på nattestid) mens han parkerte bilen, han var borte i maximum 1 min. Jeg klarte ikke å stå oppreist og sank ned i knestående og kastet opp foran døra til legevakta. Vakthavende lege kom mot meg, fikk meg på bena mens sambo løp mot meg fra parkeringsplassen.

 

"Jasså, er det sånn det er fatt" sa vakthavende lege og lo, mens han hentet en rullestol og trillet meg i full fart opp i 3 etg til Føden.

 

Vi ble tatt imot på mottaksrommet, og jeg ble satt på CTG som viste sterke kontinuerlige hyppige rier. Pleiepersonalet nærmest bar meg inn fra mottaksrommet til føderommet så jeg kunne få lystgass til å komme meg gjennom riene. Det var ikke tid til verken dusj, klyster eller andre forberedelser. Dette kommer til å gå fort sa de to jordmødrene som var på vakt, kl var da ca 04:30 og jeg hadde ca 3 cm åpning OG trykketrang! Det var rett og slett forferdelig... Riene haglet ned og jordmødrene var litt bekymret for at de var så sterke og tette med liten fremgang - de mumlet noe om at jeg ikke fikk tid til å hente meg inn og de var bekymret på om kroppen min faktisk ville holde hele veien...

 

Pappa`n var med hele veien og masserte korsryggen min, mens jeg supte i meg lystgassen for å komme gjennom riene.

 

Etter 5 timer med så hyppige kontinuerlige sterke rier stoppet riene plutselig opp rundt kl 07. Jeg hadde ikke hatt noen særlig fremgang, kun 3-4 cm åpning. Legen kom inn og satte et drypp for å få fortgang i riene, fikk noe effekt, men ikke slik jeg hadde hatt det noen timer tidligere.

 

Ny vaktskifte og en ny jordmor kom inn med en jordmorstudent. Fikk fart på riene igjen og rundt kl 09 fikk jeg epidural. Legen stakk meg 2 ganger, han bommet begge gangene og dermed ble epiduralen lagt bort! Jeg forholdt meg kun til lystgassen og hadde etterhvert fremgang til 5-6 cm åpning.

 

Nærmere kl 11 mistet jeg riene igen og hadde maksimalt drypp, åpningen var bare på 5-6 cm. Jeg hadde hørt at førstegangsfødende bruker lang tid, så jeg var forberedt på dette. Fra kl 11 til ca kl 14 hadde jeg kun trykketrang med noen få rier. Jeg presset og presset og min snille sambo masserte meg i korsryggen, tørket svetten av pannen og ga meg hele tiden noe å drikke på min kommando. Jeg begynte å bli ganske lei, var så sliten og jeg hadde så utrolig vondt!

 

Ca kl 14 kom legen inn igjen og forlangte fremgang. Jordmor kom med saksen for å klippe litt (kjente ingenting til klippet, men fikk bl.a flere rifter og ble sydd litt opp i både urinrøret, vagina og anus)! Riene uteble og trykketrangen var for stor, ca kl 14:50 sier jordmor "Hent legen, dette går ikke" - barnet må ut nå (babyen begynte å bli stresset - de hadde festet en elektrode på babyens hode for å følge med på tilstanden). Jeg var så sliten og orket ikke mer og trykket og presset av ren rå viljestyrke, fortsatt uten rier, for nå ville jeg at babyen skulle komme ut - jeg greide ikke mer! Kl 14.57 kom lille Thea, min datter, til verden og ble lagt på min mage! Selvsagt verdens mest perfekte og skjønneste prinsesse! Både jeg og pappa`n gråt som bare det...

 

Pappa klippet navlestrengen og var såååå stolt!!!

 

Det gikk dessverre ikke mange minutter før jordmor ropte -"Hent legen igjen" - jeg blødde kraftig, de kunne ikke vente på at morkaken skulle komme ut av seg selv, jeg hadde allerede da mistet 1,5 liter blod - legen kom, ba meg bruke lystgassen for han skulle dra i navlesnoren for at morkaken skulle løsne/komme ut - han dro så kraftig at jeg fulgte med nedover senga og det var det j******* jeg hadde opplevd til da, morkaken løsnet fremdeles ikke og jeg hadde til da mistet over 2 liter blod og jeg mistet bevisstheten! Babyen ble tatt av fra brystet mitt av en barnepleier og legen, jordmødrene og en annen barnepleier holdt visst på med meg for å få meg til bevissthet. Var visst borte i mange minutter i følge sambo... Da ble det visst ganske hektisk på Fødestuen har han fortalt meg!

 

Det bar rett ned på Intensiven for blodoverføring og operasjon (manuell uthenting av placenta, altså morkaken)! Sambo ble sittende med vår lille datter, Thea, på Barselavd alene mens jeg ble operert og lå på intensiven for obsvervasjon. Etter blodoverføring hadde jeg en Hb på 6,5. Grensen for å få blodoverføring er 8, har du under 8 må du få blodoverføring! Hvis jeg fikk mer blodoverføring ville jeg miste alt av graviditets- og ammehormoner, i tillegg til at jeg kunne få alvorlige komlikasjoner. Jeg ble observert på Intensiven i mange timer, Thea ble født kl 14:57 og jeg våknet kl 23:00 den kvelden!

 

Sambo og lille Thea fikk lov å besøke meg sent på kvelden, denne lille jenta jeg så vidt bare hadde sett, kjent og følt noen minutter tidligere på dagen ble til virkelighet. Både pappa`n og jeg gråt litt! Han gråt også for han trodde han holdt på å miste meg, han fortalte hvor dramatisk det hadde virket med full fart på avdelingen, ingen hadde tid til verken ham eller vår lille datter. Han hadde fått vår lille datter i armene og ble stående alene et lite øyeblikk i en krok og observere da jeg lå bevisstløs! Han syntes det hele var helt forferdelig, men han hadde blitt tatt godt vare på av den ene jordmoren etterpå når jeg ble kjørt til Intensiven.

 

Den 09. februar ble jeg overflyttet til Barselavd. Pga det store blodtapet kunne jeg dessverre ikke få lov til å stå opp de neste 4 dagene. Det var tøft å ikke få kunne gå på toalettet eller dusje! Renselsen gjorde også sitt til at jeg følte meg fryktelig skitten!!! Lille Thea raste ned i vekt og hun måtte få morsmelkerstatning da jeg fremdeles ikke hadde fått igang melkeproduksjonen. Jeg slet vannvittig med å få igang ammingen, melken kom ikke før den 6 dagen!!! Jeg lå på Barselavdelingen i tilsammen 9 dager! Det ble felt mange tårer på barselavd, jeg slet for å få i gang ammingen i tillegg til alt annet som er normalt i forbindelse med fødsel, altså hormonsvingninger, såre brystknopper, hemorroider, smerter av stingene osv. Jeg fikk blodbrist med infeksjon som følge av blodoverføringen, urinveisinfeksjon som følge av at det ble satt kateter på meg to ganger under fødsel, livmorbetennelse som følge av operasjonen!

 

Jeg ble sykmeldt i 1 mnd da jeg var avhengig av hjelp hjemme siden jeg var for svak til å kunne ta meg av vår lille datter alene. Sambo overtok da min del av svangerskapspermisjonen, slik at han var hjemme for å ta seg av vår lille datter og meg. Jeg var nok i ferd med å utvikle fødselsdepresjon etter hendelsen, men heldigvis snudde det etterhvert! Min sambo eller rettere sagt, nå forlovede, er verdens snilleste mann og han gjorde alt for meg og oss og vår familie. Er så utrolig glad i ham! Jeg hadde ikke overlevd alt dette hvis det ikke var for ham!!!

 

Og nå i dag nesten 10 mnd etter fødsel, så velger jeg å glemme alt det vonde og bare tenke på de gode minnene!!! Thea er verdens nydeligste jente og hun er virkelig verdt alt sammen! Og i dag sitter jeg med et ønske om å få en baby til, men ikke ennå. Nå skal vi bare kose oss vi tre og passe godt på hverandre, men kanskje om et par år?

 

Klem fra

[Gjest]

Oj, det var en dramatsik fødselshistorie! :-O

 

Men bra alt endte godt da

Og bra du har en så snill & god mann!

[2 boys & now pink]

Minte meg utrolig mye om min fødsel, som tro det eller ei, skjedde samme dag... (sikkert et annet år..)

 

[lilja70]

He he, minner veldig om fødselshistorien til ei jeg lå på føden med også, som ble født akkurat ei uke senere. Hun skal også gifte seg, til våren tror jeg.

 

Bra det går fint med dere, da!!!