April: skriver her for vet

[Gjest]

ikke hvor ellers jeg kan lette hjertet mitt..

 

Jarand er allerede blitt fire uker. Og ikke så mye som en gratulasjon fra min bror og hannes kjæreste er kommet.

 

Saken er den at jeg er så utrolig skuffet over min bror og hans kjæreste. Når jeg gikk gravid med Ylva Enea var alle så engasjerte. Hadde et kjempe godt forhold til kjæresten til broren min. Vi var veldig gode venninner.

 

Når jeg oppdaget at jeg var gravid med Jarand, var det første hun sa til meg "jessunavn, Christine, du e skikkelig teit!!" ble så sjokkert at jeg begynte å storgråte rett forann henne. Som dere sikkert forstår var ikke Jarand en planlagt baby, men selvfølgelig veldig velkommen. Hadde hele tiden sagt at jeg ikke ville ha flere barn med det første, men når "ulykken" først var ute, så ville jeg ikke ta det bort. Dessuten syns jeg ikke hun hadde rett til å dømme meg. Er i et stabilt forhold, gift å vi har vært kjærester i over 7 år.

 

For å gjøre en lang historie kort har forholdet til min "svigerinne" kjølnet kraftig. Hun har hele tiden behandlet Ylva Enea som en prinsesse. Virkelig vært en god tante for henne, men når det kommer til Jarand, vil hun ikke engang si navnet hans. Vet at hun er sint fordi at vi "hermet" med navnevalget til Jarand etter hennes kusine, men det trenger ikke hun å bli sint for!

 

Vi har i allefall ikke fått noe som et gratulasjonskort fra dem. Er så utrolig skuffet over at de forskjellsbehandler barna på denne måten. I tillegg er jeg mest skuffet over henne, enda det er broren min jeg bør være mest skuffet over.

 

Mener ikke at de skal sende store gaver, men trodde at en liten ting fra tanter og onkler var obligatorisk. Det sårer sikkert ekstra at de sendte den fine hjemmestrikka drakten når Ylva Enea var født og et fint kort der de skrev velkommen til verden og hvor glade de var i henne. Jarand har ikke fått noe. Har grått mange tårer over dette. Elsker begge barna mine like høyt og ønsker at min bror og hannes kjæreste skal gjøre det samme. Har så lyst å konfrontere begge to for å spørre hva jeg har gjort dem. Terje (mannen min) sier at jeg bare skal drite i det og at det kommer en dag da de kommer i en situasjon de trenger oss og at vi da kan "ta igjen". Vet liksom ikke. Er bare så trist over hele situasjonen.

 

Huff, ble rotete dette og vet ikke helt hva jeg ville med innlegget...men men...fikk i allefall lettet hjertet mitt litt...

[solstjernen - seksbarns mor]

Off så tragisk.

Først så må eg få si at eg syns ikke det er bra at barn blir forskjellsbehandlet. Det tar ikke mange årene før barna forstår dette selv og da kan det bli et problem. Den søskenkjærligheten kan være vansklig nok om en vet at noen er mer glad i den andre.

 

Syns det er frekt gjort av din svigerinne og behandle deg og dine barn slik. Om dere ikke hadde vært venner så hadde det nok vært noe annet, men å gni det inn på denne måten.

 

Har også en bror som eg ikke har kontakt med på grunn av hans dame, det er mange år siden eg har snakket skikkelig med han. Det blir bare kalde "hei, hvordan går det" når me møtes i famile sammenkomster. Har ikke sett han i et eneste bursdags selskap i år - og alle her hjemme hos meg har hatt bursdag. Men nå hadde han bursdag for noen dager siden - eg gratulerte han ikke en gang.

 

Eg orker ikke gå å irritere meg over han, eg har ikke krefter til å løpe etter han for at han skal like oss eller ville være med oss. Søskenkrangel vil det alltid være da i noen tilfeller, men som regel så legger en det bak seg og går videre. En kan ikke henge seg opp i små detaljer alltid.

 

På en måte så hadde det vært godt å satt seg ned og fortalt hvordan dette går inn på deg. Og si at begge dine barn er verdt like mye og det bør dei gjøre for dem også.

På en annen måte så hadde eg ikke ville vist dem at dei hadde såret meg, hevet hodet og snakket med han om det kreves.

Ta igjen med samme mynt, og om dei da kommer til deg og spørr om du er sure på dem så tar du bare den at det er du ikke. Eg behandler deg/dere på samme måte som dere behandler oss.

 

Folk er forskjellige, kan hende din bror og svigerinne vil angre på hva dei har sagt og gjort om dei hadde fått beskjed at det dei sa var sårende. Men surt å ta det opp med dei og så blir ting bare verre.

 

Vanskelig dette!

[frida♥]

Jeg skjønner så godt at du er lei deg. At familie og venner er oppmerksomme og interessert når man har satt et nytt lite menneske til verden er jo kjempeviktig. Man har noe flott å vise frem og forventer jo at omverden skal vise den interessen. Det er jo det vanlige da iallefall.

Håper de kommer på bedre tanker etterhvert, kanskje de bare har glemt seg bort!?

[Monica *rosa og blå*]

Så dårlig gjort av broren din! Og verre med svigerinna di! Jeg har ei svigerinne som er litt uomtenksom av seg jeg også, men jeg håper ikke hun går så langt en dag!

 

Jeg synes du skal ta det opp med dem, for som hun sier over her, barn merker forskjellsbehandling raskt og det går utover deres forhold igjen.

 

Men jeg mener det er feil å ta igjen, for da blir jo dere like uslne som de da, og kanskje det går utover deres barn igjen.... Å det blir jo bare feil...

 

Håper dere finner en løsning på det, og at broren din våkner opp og skjønner hva han holder på med!

 

Klemmer fra

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

De tårene der skjønner jeg kjempegodt, selv om jeg ikke har opplevd dem selv. Men jeg er jo mamma og kan ikke forestille meg hvordan det hadde vært dersom noen gav uttrykk for nesten ikke engang å like barnet mitt, spesielt noen i nærmeste familie. Vanligvis når jeg er ute med Matilde så ser folk på henne og smiler, noen ganger hilser de på. En gang gikk det en dame forbi som stirret på Matilde, men smilte ikke, så heller ubehaget ut og jeg ble så sinna og såra!! Ikke det at alle (fremmede) skal syns at min unge er den nydeligste, men at noen nesten så ut som at hun var grusom er helt ufattelig. Uansett (nå rota jeg meg bort) - jeg syns du skulle tatt det opp med broren din. Trenger jo ikke nevne at dere savner noen oppmerksomhet (kort/gave, selv om jeg syns jo absolutt at det er mest "normalt" å gi når man blir tante/onkel), men ta opp det som er det verste; at de forskjellsbehandler barna. Og jeg hadde ikke tatt noen "hevn" senere for det blir jo bare trist. Regner med dere blir litt stolte når dere blir tante og onkel selv og har lyst å være sammen med nevø/niese + at da er dere nesten like teite som de er nå.

 

Håper dere finner utav det på en grei måte, for det høres ikke bra ut sånn som det er nå...

 

*klem*

[Gjest]

Tusen takk for fine svar. Godt at noen forstår hvordan jeg har det. Mamma bare fnyser av meg når jeg sier hvordan jeg føler det. Hun har alltid hatt broren min som "favoritt" så det er kanskje derfor. Snakket med henne på telefonen i går om broren min, da først reagerte hun på at de ikke hadde gratulert eller noe. Etter fire uker!!

 

Det jeg har innsett er at broren min alltid har vært selvopptatt, kun når han trenger hjelp til noe har han visst interesse. Har alltid pratet det bort når jeg og mannen min har snakket om det. Kanskje det er derfor det er ekstra trist, at jeg endelig innser hvordan han egentlig er.

 

Kommer nok til å ta det opp med dem når situasjonen passer seg. Hadde ikke villet tatt igjen med samme mynt med dem, men tankene svirrer jo når man er skuffet. Da blir man jo gjerne litt "hevngjerrig", men som dere skriver så synker jo vi ned på dems nivå da.

 

I dag føles ting litt bedre, så var godt å få blåst ut litt

 

Klemmer fra

[Lykkelig mamma...]

Har du pratet med broren din om dette?? Dere er jo begge voksne mennesker så da burde dere kunne ta en samtale om dette... Han har IKKE vondt av å høre hvordan du føler det!! Og er det en bevisst handling fra hans side, så vil du uansett få svar på det og kan forholde deg til det fremover (uansett om det vil gjøre vondt...)

 

Vi vokser fra gamle venner, men tapet er vondt likevel, men ser jo at du seriøst bør vurdere om dere to er "venninner", for slik behandler man ikke venner... Ta en alvorsprat med henne, og krev svar. Dersom du ikke liker svarene hun gir deg, så bør dere prøve å ordne opp i det, og dersom ikke det går, så bør dere bare gå hver deres vei-det er ikke vits å bruke krefter på folk som bare sprer negativitet i livet ditt, du er mer verdt enn det!!

 

Å "ta igjen" synes jeg dere skal holde dere for gode til, dere er tross alt voksne og bør oppføre dere slik selv om din bror og hans kjæreste IKKE gjør det... Helt enig i at det er "obligatorisk" med en hilsen og velkommen til verden-ring fra så nære slektninger, så din bror bør ta rev i seilene og bli voksen!! Hvor gammel er han egentlig?? Hadde søren meg pusha moren min på ham hadde det vært MIN bror... Hvor pinlig er det ikke å oppføre seg sånn?? SKJEMS burde han...

 

Lykke til, kjenner jeg er forbanna på dine vegne nå, så jeg sender mitt engasjement din vei, og håper DU er voksen nok til å ta tak i dette, og ikke bare for DIN skyld, så for dine barns skyld... SLike mennesker ville ikke JEG latt mine barn omgås...