Han stiller så sjelden opp frivillig...(lei meg)

[Anonym bruker]

 

Jeg er hjemme med en liten gutt på 7 uker. Barnefaren jobber, og når han kommer hjem fra jobb (klokken 4)går han sjelden bort til gutten eller meg og spør hvordan dagen har vært eller gir oss litt oppmerksomhet. Han går kanskje rett på Pc'en og kan sitte der i en time etter middag for så å dysje leeeeeeeeeeeenge...Det er som om han syntes det er kjedelig og stress å ha gutten og unngår å måtte gjøre noe. Når han har gutten føler jeg at jeg alltid må gjøre noe, for hvis jeg bare slapper av litt lemper han gutten i mitt fang og slapper av selv i sofaen.

Jeg må ALLTID spør om han kan gjøre ditt og datt, minne han på ting og tang hele tide. Han sier ofte han skal bidra mer hjemme nå og rydde og hjelpe til med gutten, men når dagen kommer later han som om han har glemt det ut....

Jeg blir så lei, og føler jeg er så alene om ansvaret til gutten...det ble litt uryddig detta...

[Anonym bruker]

Tror det der er helt normalt for menn. Sånn har det vært her også, og er tildels enda, nå er ungen 5 mnd. Føler jeg gjør alt husarbeidet alene, men hender en sjelden gang at han har gjort noe uten å blitt spurt da. Jeg prøver å innse at det eneste som er å gjøre er å begynne å kommandere rundt (så får han heller bli sur...). Men, det må sies at etter at ungen ble 3-4 mnd og begynte å gi mer respons, smile og le og herme etter oss, så har pappa'n begynte å håndtere han mer. Fra hva jeg har hørt fra andre venninner så er dette bare kjempetypisk men at mennene kommer mer på banen etterhvert som ungene blir litt større. Du får smøre deg med tålmodighet, og kanskje dra ut en kveld mens han er hjemme, så har han ikke anledning til å lempe gutten tilbake i ditt fang!! Og så si fra at du lovte å gjøre det og det, nå får du gjøre det nå istedet for å sitte foran pc'en en time...

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Faktiskt så sier han hele tiden at han gleder seg til gutten blir større nå som du nevner det. Jeg gjør alt husarbeid og alt som har med gutten å gjøre....Han skifter kanskje bleie hvis jeg spør fint en gang i uken...off. Det blir nok bedre da=)

Velger å være anonym.....=)

[Anonym bruker]

Dette var som å lese om min egen mann. Men nå når lillemann er 4mnd og "mer med" er det litt mer stas. Men liker ennå ikke å skifte bleie, ta bad og stell og håndtere sutring/grining. 'Da er det rett til meg. Han kommer fra jobb, sier hei til lillemann og meg og så til dataen til middagen er klar. Holder han hvis jeg spør om han vil eller kan mens jeg gjør ett eller annet. Han liker ikke å være alene med han hjemme en kveld i uka (2,5t), selv om jeg legger pysj klar, melk klar i kjøleskapet, og alt er tilrettelagt. Nå de siste ukene har jeg lagt han før jeg drar, så da slipper han alt....

Men jeg trøster meg med at det er HAN SOM GÅR GLIPP AV DET. Jeg koser meg med å dulle og dalle med lillemann. Og jeg vet at pappaen vil komme mer og mer på banen etter hvert. Jeg gidder ikke irritere meg over det lenger.

[Anonym bruker]

Det er som du sier...han takler ikke sutring og grining. Han her har litt kolikk og skriker opp av og til---ikke mye og da blir han SÅ sur på ham og gir han til meg...da kjenner jeg sinnet koke!

MEN....han går glipp av mye når han gir så lett opp eller ikke gidder å stille opp...

Han gledet seg slik da jeg gikk høygravid, til barnet skulle komme. Men da gutten kom og vi lå på sykehuset orket han nesten ikke kjøre til sykehuset (30min) for å besøke oss...Jeg måtte tvinge ham...var helt grønn av sjalusi da alle di andre fedrene satt å holdt de nyfødte barna sine sammen med mødrene. der satt jeg alene i pappavisitten..Dere kommer jo hjem snart liksom var unnskyldningen. Det han heller gjorde var å invitere kamerater over på taco når han hadde løvt meg å vaske litt i huset til vi kom hjem. INGENTING var gjort. Jeg måtte gjøre det 4 dager etter jeg hadde født. Han satt å så på meg rydde, mens lille gutt sov.......fra da av har det vært slik...lite oppmerksomhet både til meg og gutten...men jeg krysser fingrene for at han blir bedre, ellers er det på hodet ut!!! Stemningen hjemme er SÅ dårlig. Jeg maser, han blir sur, da blir JEG sur...og bege sure...Jeg kan ikke ha det slik resten av livet...det går ut over lille gutt også..

[Anonym bruker]

Tingen er, at det er ikke bare mannen din som går glipp av det, det er også babyn din.... Synes det er en litt sånn "de er nå engang bare menn" holdning her inne. Dette gagner ingen!!! Nå er det jommen på tide at folk begynner å stå på krava

[Traveltobarnsmor!]

Her har det gått snart 9 mnd og det er fremdeles sånn som du beskriver. Han har ikke forstått at det jeg gjør er en jobb, og forstår ikke at jeg behøver avlastning.

 

sorry, du ville sikkert høre at det blir bedre med tiden...?Eg har mista trua på det gitt.

[Minesmå:)+en til!]

Det som skjer når jeg snakker om "krava" jeg forventer av en far med han, sier han bare...jamen jeg har krav jeg også...han MÅ ha 8 timer søvn hver natt ellers fungerer han ikke, litt alenetid (PC, trening, kompiser)....Men JEG da????? Han tenker ikke på om jeg trenger litt tid for meg selv... Når jeg spør om han kan ha gutten i en time så jeg kan sove litt blir han sur i fjeset før han sier OK DA....men da får jeg ikke sove pga at jeg vet han er irritert over at jeg får litt "FRI"....

 

[Anonym bruker]

ok da var ikke jeg anonym lenger...hehe

[ruffen]

Hei!

 

Må bare legge til litt her, for det kunne virke som om alle menn er slik som dere beskriver. Her i huset tar pappaen masse ansvar, og har gjort det fra dag en. Han var på sykehuset så mye han bare kunne og tok lillegutt da vi kom hjem slik at jeg kunne sove litt. Jeg skulle ønske at han gjorde litt mer i huset, på eget initiativ, men når det gjelder babyen er han helt topp! Skifter bleier, gir grøt, tar med på tur, i butikken, til kamerater, duller og leker. (Junior er 8 mnd)

Viss han hadde vært slik som dere skriver, hadde jeg jammen tatt en alvorsprat, og eventuelt dratt ut en tur. Bare noen timer, slik at han fikk prøve seg litt. For det er IKKE en god nok grunn at "menn bare er slik". For det trenger de absolutt ikke være!!

 

Og det er sant at pappaen mister masse når han ikke gidder prøve å bli kjent med den lille.

[Molli2]

Eg ser at det er mange som skriver inn at mannen ikkje tek noko særleg ansvar for ungen spes den første tida - men det må ikkje være sånn vel?

Eg og mannen min deler på det så godt vi kan og det fungerar fint, selfølgelig må eg amme og sånn så då blir det meir på meg men alikavel... det er jo like mykje han sin unge!

Blir litt sånn - for en 'neandertal' når gutta oppfører seg sånn eg..... men skjønner jo at det er mange som er sånn! Eg syns du skal vise innlegget ditt til han så skjønner han iallefall kva du meinar. Eller kanskje du kan ta det opp med han hvis du klarer?

 

Håper det blir bedre.

 

 

[Anonym bruker]

Har sovet 7 timer på snart 4 døgn :-( I intervall. Han kommer hjem: Men du ser sliten ut, hvorfor har du ikke sovet? HALLO!!!!!!!!!

[Hufsla]

jo, jeg tror faktisk at menn "bare er slik". Men det kan forandres på! Jeg tror at mye av grunnen til at de ikke vil trøste ved skriking, holde de, skifte på de og ellers alt annen, er usikkerhet.

Mange ganger kan det nok skyldes oss, som henger over og retter på de og kommer med velmente råd, mens andre ganger er det kanskje frykt for å ikke få det til. Barnet begynner å skrike når de holder den, vil ikke stoppe å skrike når de tar opp for å trøste, og bleiene lekker...

Det er nok viktig å fortelle om vår egen usikkerhet, og at ting læres ved å prøve det. Og også hvor mye vi setter pris på at de gjør ting, spesielt uoppfordra.

 

Når de kommer med regla om alt de har krav på med egentid osv, så bare si sannheten: Det har du faktisk ikke lenger krav på. Nå er du far, barnet kommer ALLTID først. Dersom det skulle bli tid til det så får dere dele på egentiden. Han får tross alt masse tid for seg selv på jobb, vi tråkker i det samme miljøet dagen lang!

 

Min mann er jeg veldig fornøyd med nå, han tar sin del og står opp men ungene (en på snart tre og en på fire mnd), og kommer evt opp men lille tulla dersom ho må ha mat før jeg har stått opp selv:-)

 

Menn er ikke tankelesere de heller, og er dårlige på hint. Si det rett ut, men prøv å ikke kritisere han.