Er jeg alene i verden om å ha det på denne måten???

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg sendte denne mailen for litt siden til jordmor Siri. Fikk fin tilbakemelding fra henne med noen gode råd. Nå ønsker jeg å høre tanker fra dere der ute. Føler meg liksom så alene om dette her, ingen som forstår og alt det der. Håper noen vil svare på innlegget mitt.

 

 

Sitter her og er bare trist og lei... Har vel ingen som helst grunn til det; er gravid, venter en gutt, har ei jente på litt over to år fra før, har en snill samboer som stiller opp i alt, har hus og jobb... Alt skulle jo tilsi at jeg var lykkelig gravid. Men så er jeg altså ikke det, da. Jeg gråter når jeg er alene og er bare kjempefortvilet. Fortvilet fordi jeg føler at jeg ikke strekker til. Jeg elsker datteren min så ubeskrivelig høyt, og har aldri hatt så sterke følelser inni meg som etter at jeg ble mamma. Jeg prøver å gjøre alt riktig med og for henne, og hun er så flink, snill og god at noe må jo samboeren min og jeg ha gjort riktig. Nå er jeg trist fordi at jeg må bruke av den tiden jeg har til henne og dele den med den kommende lillebroren hennes. Jeg har faktisk valgt å ta av den altfor lille tiden jeg kan gi henne full oppmerksomhet, leke med henne, kose med henne og gjøre ting sammen med henne for å dele den med en til!!

 

 

Hverdagen går ut på å haste ut døren hver morgen, levere i barnehage, dra på jobb, hente i barnehage, hjem og lage middag, spise middag, disponere 20 minutter etter to-åringens ønske, kveldsstell og kveldsmat til barnetv.

 

Så er det leggetid og dagen er over. Og helgene? Ja, de flyr avsted til helgehandler, bursdager og en mengde praktiske gjøremål som man ikke rekker i hverdagen.

 

Føler meg råtten og elendig. Jeg vil bruke all min tid og alt mitt overskudd på min lille skatt. Jeg vil ikke dele den tiden med noen andre, men det kommer til til å måtte gjøre. Jeg gruer meg til fødselen og de nærmeste dagene etterpå. Ikke på grunn av selve fødselen, men fordi at jeg må reise fra jenta mi for å få et barn til. Jeg gruer meg til hun ser at mamma ikke bare er hennes mamma lenger. "Sunt" sier vel de fleste. Ja, som utdannet pedagog sier jeg det samme, men som mamma sier jeg "vondt".

 

Jeg vet jo at ting går seg til på et vis, og at datteren min kommer til å bli verdens flinkeste og stolteste storesøster, at de kommer til å få masse glede av hverandre og alt det der. Men jeg klarer ikke helt å fokusere på det akkurat nå. Nå har jeg bare dårlig samvittighet og føler meg utilstrekkelig. Mange tenker kanskje "hva med samboeren?". Ja, de har så rett så rett, han får den slumpen som er igjen av halvhjertet oppmerksomhet - hvis det er noe igjen, da. Og egenpleie? Det kan jeg prioritere når jeg blir gammel! Jeg er fast bestemt på at det er helt uten betydning i livet mitt nå. Jeg har jo mine ting på jobb der jeg bruker mesteparten av tiden min uten de jeg er aller mest glad i, det får jammen holde!

 

Er jeg alene i verden om å ha det på denne måten???

[Mamman til Hedda & Hanna]

Hei!!

Jeg har det ikke på den måten du har det, men kan kjenne meg litt igjen for noen år tilbake.. Jeg fikk min datter når jeg var 20, og ble 21 det året.. Har en suveren familie og samboer som elsker meg over alt, og selvfølgelig verdens vakreste datter.. Men alikevell så kunne ikke det hjelpe meg så mye, jeg fikk dødsangs og tvangstanker, noe som var en sterk prosess, og det pga av en følelse til å ikke strekke til..

Skulle virkelig ønske at døgnet kunne vært 60 timer så jeg kunne bare rekt å få gjort det siste hele tiden, men det går ikke.. Når man får barn, kommer også en dose dårlig samvittighet som kommer til å henge over deg resten av livet, merkelig nok, men mere dårlig samvittighet kommer også med nr 2, og pga at vi føler vi ikke strekker til.. Du skal ta deg tid, tid til deg selv og hva andre forventer skal du ikke tenke på, du skal gjøre det som passer deg og ikke alle andre, og du er sikkert verdens beste mamma for din datter, hvofor skal du ha dårlig samvittighet, hun vet ikke bedre, og for henne er du alt!!

Håper virkelig at du kan sette deg ned med din samboer å fortelle litt om hvordan du har det, det kan sikkert hjelpe litt, ikke lett å bære en sånn tanke i hodet selv, men en ting skal du vite vi kommet aldri til å føle at vi strekker til, så hvorfor ikke bare leve i dag og nyte den dagen i dag, og ikke tenke på allt vi måtte ha gjort, det gjør det bare værre..

 

Og du er ikke alene om å føle det på denne måten!!

[Anonym bruker]

Hvis du tar jentungen ut av barnehagen når du går ut i permisjon får du mer tid til henne. Når babyen sover er det stunder med bare mamma og jentungen. Det er jo koselig. Og når babyen er våken trenger mamma hjelp av 2-åringen til å passe babyen. :-)

 

 

[MammaTil NoraOgEmmaOgSander]

Sitter her med tårer i øyne, for jeg føler akkurat slik som deg. Snuppa mi er snart 20 mnd gml og hun blir nesten 2 år før lillesøster kommer til. Dagene går i ett og jeg har så dårlig samvittighet. Minst jenta sparker masse i magen, men jeg har ikke tid til å svare henne, slik det var da jeg var gravid med den største... Og jeg føler også at jeg tar vekk en del av nærheten og småbarnsperioden fra snuppa, etter at den miste har kommet til... Pr. idag så er meg mest glad i snuppa for vi har et kjempe tett forhold, og hun er ekstremt mammadalt. Vet at det er forferdelig ting å si det, man kan ikke bli mer glad i den ene enn den andre av sine egne barn, men det er slik jeg føler nå.

 

Jeg har dårlig samvittighet over for nurket i magen for jeg har ikke tid til å spille musikk eller snakke så mye med henne. Så har jeg og den samme følelse overfor snuppa som må dele mamma med lillesøsteren sin snart, i en så ung alder... Og ikke minst overfor mannen i livet mitt, elsker ham veldig, men har veldig lite tid og oppmerksomhet til ham dessverre...

 

Det jeg valgt å gjøre er å la være å tenke så langt. Vi har jo valgt å få to tette, nettopp fordi de skal kunne ha glede av hverandre senere i livet. Jeg håper bare at de 'passer' sammen og elsker hverandre like høyt. Vi har nok en tøff periode foran oss, men tror at vi skal greie det!!

 

Håper at du føler deg litt bedre nå etter å vite at du er IKKE den eneste! Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk for trøstende og gode tilbakemeldinger. Det er alltid godt å vite at man ikke er alene. Får på en måte lyst til å trøste dere andre litt, og det er vel tegn på at jeg ser ting fra flere vinkler. Et par ting til ettretanke:

 

Sjefen min sa en gang til meg at noen ganger er 80% prestasjon mer enn nok, ingen klarer å yte 100% hele tiden. Dette har jeg mange ganger husket på i jobben min, og gjort meg mer avslappet på en del ting. Det er jo egentlig det samme som gjelder her.

 

Sist jeg var gravid, var vi fórverter for en labrador som skulle bli førerhund. Han var jo bare valp, og trengte både oppdragelse og oppmerksomhet. Etter 2-3 uker med både en liten baby og en valp, sa vi ifra til hundeskolen at vi ikke kunne ha hunden lenger, fordi vi ikke kunne gi han den oppmerksomheten han trengte. Da fikk vi beskjed om at det var veldig god trening for han å dele oppmerksomheten og ikke være i sentrum hele tiden. Det er jo ikke slik at man er i sentrum hele livet, hverken om man er hund eller menneske.

 

Gode ting å huske på dette her. Men ikke alltid like lett å ta fram når man føler seg helt nede...

 

Akkurat nå har jeg liksom kommet meg litt "ovenpå", og ser lysere på det hele. Men jeg vet at det blir mange turer ned i dalen igjen, både før og etter fødsel.

 

Når det gjelder sykehuset ved fødsel, har jeg muligheten til å ha datteren min hos meg, da de har familierom. Men det vil jo bli kjedelig for henne der, så jeg får nøye meg med besøk fra henne. Men det øyeblikket der hun skal dra hjem og jeg blir igjen med den lille, får jeg klump ihalsen av å tenke på. Men så trenger jeg jo ikke å tenke på det nå heller, da...

[Rekepeppa]

Hei,

 

Hadde bare lyst til å komme med noen ord jeg også. Er mor til 4 gutter og venter nå gutt nummer 5.

Jeg kan ikke akkurat si at jeg kjenner meg igjen i alle tankene dine, men jeg kan love deg en ting, - og det er at du kommer til å elske nummer 2...og 3 like høyt som den første.

Som en av 5 i en søskenflokk selv, har jeg nok "erfaring" med at det er slik det faktisk funker....og dermed har den problemstillingen aldri vært der for meg.

Hva dårlig samvittighet angår : I forhold til mine første 4 barn, så har jeg hatt det store privilegiet å kunne gå hjemme med de i veldig mange år. Dermed har jeg nok også sluppet unna de store samvittighetskvalene i forhold til jobb osv. Men denne gangen, hvor jeg faktisk er i jobb, så orker jeg ikke tanken på å skulle tilbake etter 1 år. Men jeg tror og håper på at kontantstøtten fortsatt skal gjelde, og så tjener heldigvis mannen min såpass at jeg tror vi skal kunne klare å få til at jeg går hjemme en stund til. Det med samvittigheten er nok absolutt en "kvinnegreie" - men så er det jo slik at langt på vei de fleste kvinner faktisk ønsker å være den som er hjemme med barnet sitt. Følelsene mellom mor og barn er nok spesielle.

Mannen min er fryktelig glad i gutta våre, og er superglad for å få mulighetene til pappapermisjon denne gangen. Tror til og med han gjerne skulle tatt litt av min permisjon også....men jeg er nok ego på det området. Spesielt med tanke på det første året...det er "mitt".:-)

Ellers synes jeg at de andre har kommet med gode råd i forhold til "prestasjon" og "krav". Prøv å nyte livet med barnet du allerede har, og hvil på tanken om at neste barn og eventuelle andre søsken vil finne sin naturlige plass.

Det er jo livets naturlige gang. De fleste ender jo opp med minst ett søsken. Og når du vet hvor mye du elsker det første, så er det i seg selv en forsikring om at du har nok av kjærlighet til mange, mange fler om nødvendig. :-)

Ønsker deg Lykke til !!!!

[Anonym bruker]

TAKKER FOR TILBAKEMELDINGER! SUNT Å FÅ FLERE PERSPEKTIV PÅ TING!

 

JEG ER SELV YNGST I SØSKENFLOKK PÅ 4, OG SKAL VÆRE DEN FØRSTE TIL Å INNRØMME AT DET Å HA SØSKEN ER EN FANTASTISK GREIE. SÅ MAGERT LIVET VILLE HA VÆRT UTEN...

 

DET ER LIKSOM MER MIN TIDSMANGEL SOM ER PROBLEMET. SPESIELT NÅR JEG BEGYNNER Å JOBBE ETTER PERMISJONEN IGJEN. OG DET ER JO HELE TIDEN ØKONOMIEN SOM AVGJØR HVA MAN HAR MULIGHET TIL. AKKURAT NÅ ØNSKER JEG Å KUNNE VÆRE HJEMME MED DEN MINSTE TIL DEN ER 2 ÅR, OG DERETTER JOBBE 50% FRAM TIL DEN ER 3 ÅR. DET IDEELLE HADDE KANSKJE VÆRT AT MOR OG FAR JOBBET 50 % HVER FRA BARNET VAR 1 TIL 2 ÅR.

 

HAR KLART Å SKYVE MINE BEKYMRINGER LITT BORT FOR ØYEBLIKKET. HAR ET VENNEPAR SOM HAR MISTET EN 3 ÅR GAMMEL DATTER OG ET TANTEBARN SOM ER DØDS-SYKT. MINE BEKYMRINGER BLIR SÅ SMÅ. MEN ALLIKEVEL SÅ STORE INNIMELLOM. MEN DET NÆRMER SEG JUL, OG VI FÅR GLEDE OSS OVER DET VI HAR OG TA GODT VARE PÅ HVERANDRE.