Er jeg alene i verden om å ha det på denne måten???

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg sendte denne mailen for litt siden til jordmor Siri. Fikk fin tilbakemelding fra henne med noen gode råd. Nå ønsker jeg å høre tanker fra dere der ute. Føler meg liksom så alene om dette her, ingen som forstår og alt det der. Håper noen vil svare på innlegget mitt.

 

 

Sitter her og er bare trist og lei... Har vel ingen som helst grunn til det; er gravid, venter en gutt, har ei jente på litt over to år fra før, har en snill samboer som stiller opp i alt, har hus og jobb... Alt skulle jo tilsi at jeg var lykkelig gravid. Men så er jeg altså ikke det, da. Jeg gråter når jeg er alene og er bare kjempefortvilet. Fortvilet fordi jeg føler at jeg ikke strekker til. Jeg elsker datteren min så ubeskrivelig høyt, og har aldri hatt så sterke følelser inni meg som etter at jeg ble mamma. Jeg prøver å gjøre alt riktig med og for henne, og hun er så flink, snill og god at noe må jo samboeren min og jeg ha gjort riktig. Nå er jeg trist fordi at jeg må bruke av den tiden jeg har til henne og dele den med den kommende lillebroren hennes. Jeg har faktisk valgt å ta av den altfor lille tiden jeg kan gi henne full oppmerksomhet, leke med henne, kose med henne og gjøre ting sammen med henne for å dele den med en til!!

 

 

Hverdagen går ut på å haste ut døren hver morgen, levere i barnehage, dra på jobb, hente i barnehage, hjem og lage middag, spise middag, disponere 20 minutter etter to-åringens ønske, kveldsstell og kveldsmat til barnetv.

 

Så er det leggetid og dagen er over. Og helgene? Ja, de flyr avsted til helgehandler, bursdager og en mengde praktiske gjøremål som man ikke rekker i hverdagen.

 

Føler meg råtten og elendig. Jeg vil bruke all min tid og alt mitt overskudd på min lille skatt. Jeg vil ikke dele den tiden med noen andre, men det kommer til til å måtte gjøre. Jeg gruer meg til fødselen og de nærmeste dagene etterpå. Ikke på grunn av selve fødselen, men fordi at jeg må reise fra jenta mi for å få et barn til. Jeg gruer meg til hun ser at mamma ikke bare er hennes mamma lenger. "Sunt" sier vel de fleste. Ja, som utdannet pedagog sier jeg det samme, men som mamma sier jeg "vondt".

 

Jeg vet jo at ting går seg til på et vis, og at datteren min kommer til å bli verdens flinkeste og stolteste storesøster, at de kommer til å få masse glede av hverandre og alt det der. Men jeg klarer ikke helt å fokusere på det akkurat nå. Nå har jeg bare dårlig samvittighet og føler meg utilstrekkelig. Mange tenker kanskje "hva med samboeren?". Ja, de har så rett så rett, han får den slumpen som er igjen av halvhjertet oppmerksomhet - hvis det er noe igjen, da. Og egenpleie? Det kan jeg prioritere når jeg blir gammel! Jeg er fast bestemt på at det er helt uten betydning i livet mitt nå. Jeg har jo mine ting på jobb der jeg bruker mesteparten av tiden min uten de jeg er aller mest glad i, det får jammen holde!

 

Er jeg alene i verden om å ha det på denne måten???

[Ettena=)]

Hei=)

Føler meg også litt som deg... Har "dårlig" samvittighet for at han på 3 ikke skal få vår fulle og hele oppmerksomhet... kan jeg virkelig elske et barn til så høyt... og kommer han til å føle seg like elsket når lillesøste/lillebror kommer?...

litt forrvirret,men gleder meg også til nyankomlingen,og storebror prater mye om bebyen. Gruer meg mest til å være borte fra han da jeg skal på sykehuset...

[Anonym bruker]

Hei hei

Du er absolutt ikke alene om dette. Jeg føler akkurat det samme. Kan bare se inn i de nydelige skjønne øynene til min lille datter og da kommer tankene farende. Hun er jo mammas engel, vil hun føle seg avvist når neste kommer? kanskje hun tror mamma ikke er glad i henne lenger, nei dette er ikke lett, men det går seg nok til. Det verste er vel å måtte reise fra henne de dagene vi skal være på sykehuset.

[Anonym bruker]

Takk for tilbakemeldinger. Det er alltids en trøst at man ikke er alene. Sjefen min sa en gang til meg at noen ganger er 80% prestasjon mer enn nok, ingen klarer å yte 100% hele tiden. Dette har jeg mange ganger husket på i jobben min, og gjort meg mer avslappet på en del ting. Det er jo egentlig det samme som gjelder her.

Sist jeg var gravid, var vi fórverter for en labrador som skulle bli førerhund. Han var jo bare valp, og trengte både oppdragelse og oppmerksomhet. Etter 2-3 uker med både en liten baby og en valp, sa vi ifra til hundeskolen at vi ikke kunne ha hunden lenger, fordi vi ikke kunne gi han den oppmerksomheten han trengte. Da fikk vi beskjed om at det var veldig god trening for han å dele oppmerksomheten og ikke være i sentrum hele tiden. Det er jo ikke slik at man er i sentrum hele livet, hverken om man er hund eller menneske.

 

Gode ting å huske på dette her. Men ikke alltid like lett å ta fram når man føler seg helt nede...

 

Akkurat nå har jeg liksom kommet meg litt "ovenpå", og ser lysere på det hele. Men jeg vet at det blir mange turer ned i dalen igjen, både før og etter fødsel.

 

Når det gjelder sykehuset ved fødsel, har jeg muligheten til å ha datteren min hos meg, da de har familierom. Men det vil jo bli kjedelig for henne der, så jeg får nøye meg med besøk fra henne. Men det øyeblikket der hun skal dra hjem og jeg blir igjen med den lille, får jeg klump ihalsen av å tenke på. Men så trenger jeg jo ikke å tenke på det nå heller, da...