Fordommer mot psykisk syke

[Anonym bruker]

Jeg har (omsider) fått hjelp etter mange år av og på med depresjoner, og jeg er jo glad for det. Har mange tunge dager, og sliter av og til med de mest hverdagslige ting. Må ofte ta meg sammen for å få ting gjort, men det går på et vis. Dessverre er overskuddet til noe utenom det mest nødvendige totalt fraværende, men forhåpentligvis vil det komme tilbake etter hvert.

 

Jeg kjenner at jeg vegrer meg for å snakke om dette. Jeg har alltid vært åpen og hatt lett for å snakke om ting som er vondt og vanskelig, og jeg har sannsynligvis ikke blitt så mye tristere den siste uken (etterat legen min tok tak i dette), men jeg føler meg så sårbar nå. Jeg føler nesten en slags skam. Vet ikke hvorfor. Jeg har jo alltid klart å fungere bra, til tross for etter hvert flere og flere opp- og ned turer. Ei venninne spurte hva legen sa da jeg var der i går, og jeg har vel egentlig ikke fortalt henne hvor mye jeg sliter, og da tenkte jeg at jeg får bare hoppe i det, så jeg svarte at jeg hadde blitt henvist til psykolog. Da spurte hun hva det skulle være godt for. Jo, sa jeg, jeg har vært litt smådeprimert i det siste (det er sterkt underdrevet). Åja, det er jo ikke noe kjekt sa hun da, og så ble det ikke til noe mer.

 

Når jeg sier fordommer, tenker jeg ikke på denne episoden, men la oss f.eks si forsikringsselskaper. Man kan jo faktisk risikere at man ikke får forsikring hvis man er psykisk syk. Er det rart man ikke er åpen om dette?!? Det andre jeg tenker på, er hvordan jeg egentlig skal fortelle dette til folk rundt meg. Jeg er så lei av å si "jo takk, bare bra" når de spør hvordan jeg har det, for jeg tror nok en del av dem ser at jeg lyver, og det koster litt å holde maska.

 

Jeg føler at jeg er en belastning for dem rundt meg, og jeg er redd det skal bli værre hvis jeg er åpen om diagnosen og behandlingen min. Kanskje de tror at dette er noe jeg gjør for å få oppmerksomhet og å gjøre meg interessant? Jeg er redd det er noen som har vanskelig for å se hva jeg sliter med. Jeg er redd for at folk skal begynne å "sensurere" meg i forhold til barna og andre ting. Jeg er redd noen bare venter på at det skal rakne fullstendig for meg. I det hele tatt er jeg redd... Selv om jeg har levd med dette i mange år, er dette en helt ny situasjon, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe den an. Jeg har ikke lenger kontroll...