Jeg sliter litt..

[Anonym bruker]

Etter jeg fødte min første datter,så sliter jeg litt psykisk..tankene har vel alltid vært der,redd for å dø osv.men nå etter hun kom til verden er det blitt mye verre.på dagen går det greit,da flyr dagen å rekker ikke tenke så mye,men når natta kommer klarer jeg ikke sovne for jeg tenker så masse rart,vonde tanker.er så redd for å dø fra jenta mi,redd for at hun skal dø(mamma mistet en datter før jeg ble født,å jeg kan ikke tenke meg noe vondere,gråter bare jeg tenker på det hun opplevde),og redd for å miste mannen i mitt liv.bare det at jeg forestiller meg en av oss dør,er helt forskrudd,hvorfor tenker jeg slik?har alltid vært redd for døden,redd for hva som skjer etter man dør.skjer det noe i hele tatt?hva om det ikke gjør det?uff så fælt..jeg håper 70 år fra nå at jeg og min mann sitter hjemme hos og selv,begge dør en naturlig død,har opplevd alt,og sett vår datter giftet seg,fått masse barn og blitt lykkelig..og vil leve et langt liv..og etter døden møtes vi alle igjen.

 

Dette er en fin tanke,men så kommer redselen igjen.vet ikke hva jeg skal gjøre.er det noen flere med slike tanker?

[mamman`te2flottegutter]

Jeg kjenner meg igjen. ligger i sengen om kvelden og får ikke sove. Får kjempe vonde tanker og blir redd for å dø fra barna mine, eller at mannen min skal dø fra oss! I natt var jeg oppe og dro ut elektriske ledninger fordi jeg var redd for brann. det er fælt å ha det sånn, men jeg tror ikke det er unormalt. når man blir foreldre ser man jo livet i et litt annet perspektiv.

[Anonym bruker]

Takk for svar:)jeg glemte å nevne en ting.vi hadde en ganske traumatisk fødsel,og jeg har så dårlig samvittighet for jeg var på en måte `bekymringsløs` etterpå.pulsen til jenta dalte mens jeg drev å pressa,holdt på lengre enn tillatt med pressrier,og de måtte ta henne med ned til intensivavdeligen rett etter fødselen.fikk knapt holdt henne på brystet,før de rushet avgårde med henne.hun lå der i 4 dager,og jeg var liksom så urørt av det når jeg tenker tilbake.tenkte aldri tanken på at hva om det gikk galt.morsfølelsen kom ikke så fort til meg,når jeg tenker på det nå,så får jeg så vondt inni meg,stakkar lille prinsessa mi,gråter ved tanken om at hun lå der på intensivavdelingen alene,jeg fikk ikke ha henne hos meg før etter 4 dager,ikke kost oss på barsel,ammet henne når jeg ville og slikt.

 

uff,alt man skal tenke på og..men morsfølelsen er jo her for fullt nå,og mer enn som så

[Anonym bruker]

Du var kanskje litt følelsesmessig "flat" etter den harde fødselen... Synd at man skal gå rundt med dårlig samvittighet for egne følelser da, du hadde vel ikke akkurat bestillt å føle "feil" heller da?? Høres ut som du ble mor for første gang også. Det kan ta laaang tid noen ganger før morsfølelsene kommer, i sånne mor og barn bøker står det at det er normalt. Kanskje du skulle snakke med noen om disse tingene som plager deg, slik at du ikke plager deg selv inn i en depresjon... Du burde absolutt bearbeide det du opplevde under og etter denne fødselen før en eventuell neste gang!

[Anonym bruker]

Til HI

 

Du er absolutt IKKE alene... Jeg sliter med akkurat det samme. OG jo mer jeg er redd for å fø, jo flere symptomer finner/får jeg.... Nå om dagen er jeg sykt mye svimmel og tenker på hjernesvulst/hjerneslag osv... Tenker at det bare må være noe galt... Og jo mer jeg tenker på det, jo værre blir det.

 

Legen mente det var veldig normalt da.... Hadde og en vanskelig fødsel....

[Gjest]

hei hei!

kjenner meg litt igjen i det du skriver, selvom jeg kanskje ikke sliter like mye. men livet er så altfor skjørt! og jeg er så redd for å miste de rundt meg som jeg er så utrolig glad i!

men det går jo bra for de fleste, det er viktig å huske på. selvom det er de tragiske og triste historiene som som oftest setter seg i hukommelsen.. det er ikke annet å gjøre enn å ta hver dag som den kommer, og leve livet. stor klem