Gravid på nytt - Glad og veldig nervøs

[lisli]

Jeg har endelig helt nylig blitt gravid igjen - er vel ca 3 uker nå. Kjente meg så utrolig glad og boblet nesten over av lykke dagen før jeg tok testen - hadde det på følelsen men turte nesten ikke tro det. men så stod det tydelig et kryss på testen jeg tok søndag morgen. Jeg følte meg plutselig nervøs og nesten litt nedstemt. Jeg ble så utrolig nervøs for alt som kan skje... og ikke minst at jeg selv kanskje friker ut.. Jeg har lenge tenkt at det er en milepæl å bli gravid igjen - men så må man brette opp armene og gjøre det beste ut av graviditeten for å komme seg helskinnet gjennom med et levende barn som blir født til slutt.

 

Vi mistet tvillinger i uke 24 første mars i år. De var eneggede jenter og fikk noe som heter TTTS - føtalt transfusjonssyndrom. Alt skjedde så utolig raskt - trodde alt var helt greit og under en uke etterpå var de født og døde. De levde i ca en halvtime...

Vi ble i hui og hast sendt til Hamburg for en avansert operasjon for å redde dem - med vanlig taxi til flyplassen og rutefly ned og på toppen av det hele hadde fostervannet begynt å lekke. Det har vært og er en vanvittig tramatisk og trist opplevelse som vil prege oss i lang tid. På toppen av det hele mener vi bestemt at flere leger har gjort feil underveis, bla. ved å påstå at de var 99% sikkert toeggede -han trodde også de var gutter. Vi ville ikke vite kjønn, men gjett om vi skal vite alt vi bare kan denne gangen. Vi ble nemlig fulgt opp som om de var toeggede - dvs med skjeldnere kontroller. Jeg vet at om vi hadde fått oppfølging som om de var eneggede og at sykehuset faktisk hadde tatt høyde for dette ville dette ha blitt oppdaget før og situasjonen ville kanskje ha vært anderledes.

 

Jeg har slitt svært med denne opplevelsen og det å miste barna sine skal jo liksom bare ikke gå an.. jeg har jo lest om det før men omtrent ikke orke å lese allikevel for det er bare altfor smertefult. Jeg er fremdeles sykmeldt, vi går i sorggruppe og jeg har samtaler med en jordmor som jeg ble kjent med da jeg var lagt inn på obs-posten rett før vi ble sendt til Hamburg.

 

Vi har en fantastisk liten jente som er 2,5 år nå, og hun har virkelig dratt oss opp og gjennom denne vanskelige tiden. Hun er vårt lys og håp. Når jeg gikk gravid med henne var ikke det heller helt uproblematisk - mistet nemlig hennes tvilling i uke 8 - og hadde så en blødning som brukte 3 måneder på å tømme seg. Vi fikk da vite at det kan gå bra, men blødningen kan og irritere livmoren slik at den kvitter seg med alt som er der. Men vår lille solstråle var totalt uanfektet av hva som foregikk og hver gang jeg så henne på ultralyd fikk jeg sånn inntrykk av at dette virkelig var en fighter.

 

Hverken legen eller noen andre fagfolk vet at jeg er gravid ennå - men jeg skal til gynekolog til mandag, egentlig for en vanlig sjekk og utrede meg litt men det blir forhåpentligvis en gledelig kontroll. Jeg kjenner meg virkelig klar for å være gravid nå - har kjent det en stund, føler sorgen har liksom sluppet mye av taket i kroppen nå og psykisk er jeg mye sterkere nå. Men det har vært utrolig tøft og jeg vet at med en ny graviditet kommer masse av de gamle følelsene til å komme opp i dagen igjen...

 

Jeg skal i hvertfall ta imot det som finnes av hjelp for oss som er i vår situasjon. Jeg tenker at det neste barnet som kommer fordi våre to jenter ikke fikk leve. Hva tenker dere andre om dette?

 

Klem fra meg

[Gjest]

Gratulerer!

Jeg blir glad på dine vegne.

 

Jeg skal snart begynne å prøve igjen etter 1 MA og vil sikkert som deg blir nervøs ved en ny graviditet.

Min lege fortalte meg at kvinner som blir fulgt opp ekstra etter en abort har større sannsynlighet for å lykkes i neste svangerskap.

Jeg tror du bør be om ekstra oppfølgning, det er ikke sikkert det er så mye som skal til for at du skal føle deg roligere og glede deg over svangerskapet.

 

 

[lisli]

takk skal du ha, ja jeg kommer nok til å be om ekstra oppfølging...

 

Lykke til til deg og - det er vanskelige ting å komme seg gjennom dette her og man må bare ta tiden til hjelp.

 

 

[JordbærMathilde]

Kjære lisli

 

Utrolig trist å lese din historie... Alle de hvis og om'ene... Sånne ting er så vonde å tenke på etterpå. Og jeg tenker og tenker på alt slikt...

 

Jeg trøster meg også med at dersom jeg ikke hadde mistet den første gangen hadde vi ikke hatt den flotte datteren vår.

 

Jeg har selv mistet 6 ganger nå. Vil selvfølgelig ha ekstra oppfølging, men har kommet til at skjer det så skjer det... Prøver det som kan hjelpe, men ellers er det bare å krysse fingre og håpe på det beste... Men forståelse og støtte fra legene er veldig viktig!

Uff, håper du forstår dette. Mener bare at det er lite som kan gjøres dersom det går galt. Og dersom alt ser bra ut helt til det går galt, så er det bare sånn...

 

Ønsker deg virkelig lykke til med din nye spire!!

Vet at du har en lang vei foran deg...

Det er vanskelig, men du må kreve å bli hørt og sett!!

Håper det går bra, det har du fortjent!

 

Klemmer fra

[lisli]

kjære JordbærMathilde!!

 

Så vondt å ha mistet hele 6 ganger jeg krysser alt jeg har for at det skal gå bra neste gang. Du finner sikkert, som meg at med den lille solstrålen vi allerede har tror jeg faktisk det går litt lettere å komme seg gjennom. Man har det beste beviset i verden på at dette kan gå bra!! Og det gjør jo det som regel...

 

Jeg er helt enig med deg at dersom det går galt er det fryktelig lite man kan gjøre. Det er helt vanvittig å føle naturens gang på kroppen slik som vi har gjort. Jeg var i sjokk lenge etter at jeg hadde mistet tvillingene... for det var jo helt motstridene at vi hadde mistet dem - det var jo bare helt, helt feil!! Åhh..det har virkelig vært en vanskelig tid etter det - men jeg føler det går mye bedre nå. Jeg kjenner meg virkelig klar for et nytt svangerskap og den nye lille blir så velkommen.

 

Har fått tips om en bok av Karin Lorentzen 'Det hendte meg et barn' - hun mistet flere ganger. Da hun ble gravid etter at hun hadde mistet

avviste hun mentalt barnet og tenkte at hun ikke kunne forvente seg noe eller glede seg over det for det gikk sikkert galt denne gangen og. Hun aborterte flere ganger på hverandre. Jeg tror og veldig på det at man faktisk må være ærlig med seg selv om man føler seg klar.

Det var omtrent det første vi tenkte at vi skulle bli gravide med en gang. Men det skulle gå drøye 7 måneder før vi kom dit. Vi ble anbefalt å vente 6 måneder minst - og begge tenkte Nei, det skal vi ihvertfall ikke!!! Selv om jeg var skuffet hver måned mensen kom følte jeg og en liten lettelse at puh... det var faktisk litt godt - nå får jeg litt mere tid på meg..

 

Det er og viktig å ha gode fagpersoner å støtte seg til - går til en fantastisk fysioterapeut som har spesialisert seg på svangerskap og fødsel og holdt på m fødselskurs i 30 år . Kommer til å gå til henne gjennom hele svangerskapet. Det blir sikkert masse samtaler med gaia-jordmor også. Jeg kjenner meg mere positiv - det har liksom sunket inn litt mer..!!

 

Lykke til til deg!

 

stor klem