Han sa den var DØD men.... (samme som komp. sv.skap)

[Lykketrollet 42pp, 15pp e. MA]

Får begynne med å si at jeg vet jeg ikke har noe på dette forumet å gjøre, men jeg prøver alle muligheter for å få svar på spørsmålet mitt.....

 

Jeg ber alle som ser det her om å lese ferdig og gjerne dele de erfaringer de har med oss. Jeg og min kjære var på ul i går (er i 9 uke) og gynekologen kunne fastslå at der ikke var hjerteaktivitet og at barnet vårt altså var dødt... Vi ble sendt videre til nærmeste sykehus med spesialist (tønsberg) og han snakket om at jeg mest sannsynlig måtte ta utskrapning.

Der inne ble jeg på nytt undersøkt med innvendig ul og da fant de hjerteslag!!! men veldig veldig svakt..... Vi fikk beskjed om at vi skulle komme tilbake på torsdag for å sjekke dette igjen, men de hadde liten tru på at dette kunne gå bra.... I dag er det tirsdag og både jeg og min kjære holder på å bli GAL!!!!!! Jeg oppdaget da jeg våknet til morgenen i dag at jeg blødde litt, men det var brunt og veldig lite. (Fikk bare litt på papiret når jeg tørket meg, en gang var det en liten brun "stripe" i toalettet) Ringte da med en gang inn til sykehuset, men de kunne ikke gjøre noe annet enn å be meg ta det med ro og komme til torsdag....

Jeg har aldri vært så redd før!!!!! Er det noen her som har erfaring med dette med svak hjerteaktivitet eller evt har en oppmuntring til meg?? Jeg trygler alle som leser dette og som kjenner til det til å svare meg. Lurer også på om det er noen som vet om noen som har hatt lignende blødninger som jeg beskriver og at alt likevel har gått bra så tidlig i sv.skapet...

Setter pris på informative og oppløftende svar!

 

Tusen takk... Klemmer til alle fra meg, min kjære og min lille hjelpesløse...

[♥Tullerusk♥]

Oj... Uff da...

 

Har ikke vært borti noe sånt, men krysser fingrene for at det går bra og at du har en fighter i magen din..=o)

 

Sender en klem...

 

*klemmeklemmeklemme*

 

Klem

 

[gullklump]

hei du!

jeg må si jeg føler med deg når du snakker om denne frykten,det er helt forferdelig å måtte vente i flere dager på noe slikt.

 

min historie vil nok gjøre deg enda meer trist og redd,men alle er forskjellige og jeg håper så inderlig at det vil gå bra for deg og den lille!

 

jeg oppdaget brunt blod(bare litt) søndag kveld,ble kjempe bekymret og dro til legen på mandag morgen,de sa det var helt normalt og at det var fullt der så de hadde ikke time før onsdag.idag(tirsdag) så oppdager jeg at det blør litt kraftigere og ved firetiden idag kommer det kraftig blod med slimkluper i!!!

og nettopp nå for en time siden er jeg sikker på at forsteret mitt datt ut!

jeg vet at jeg nettopp har SA.Men er bitter på legen for at hun ikke kunne prioritere meg litt før.........selv om hun sikkert ikke kunne ha gjort noe.Jeg ringte helsestasjonen og legevakten men til inrgen hjelp!

 

så jeg forstår hvor forferdelig redd og bekymret du er ! men det eneste du kan gjøre er å prøve å slappe av og finne på noe som holder tankene borte fra disse bekymringene.

 

jeg leste masse om dette og det er mange som blør igjennom hele svangerskapet uten at de SA,så det er ikke sikkert det er så farlig! og de hørte jo hjerteslag! det er jo et veldig godt tegn!

 

lykke lykke til videre og gi meg tilbakemld ok?

tenker på deg og håper det vil gå bra!

 

 

[*Vetlis*]

Jeg har ikke opplevd dette, men vil bare si at jeg skal tenke på deg og krysse fingra for at det skal gå bra for dere!

 

Klem fra

[snuppelure 74]

Jeg har heller ingen erfaring med dette men vil bare ønske der masse lykke til og krysser fingerne for dere

 

Mange varme klemmer fra

[Nickie_og_GuttaBoyZ]

jeg vil også ønske deg lykke til... har opplevd å miste, men ikke på den måten.... så lenge blodet var brunt, så er det sikkert ikke så farlig. mulig du har sprengt et blodkar, og at blodet har vært der en liten stund, så det er blitt litt "gammelt" tror ikke blodet har noe med det andre å gjøre. jeg håper ihvertfall ikke det. forsøk å tenke positivt, og ta det med ro VELDIG med ro. og forsøk å legg godt til rette for fighteren din. spis sunt, og forsøk å ikke stress (lett å si men....)

 

vil gjerne høre hvordan det går på torsdag!

[Gjest]

Har ikke hatt tilsvarende erfaring, men vil bare si at jeg tenker på deg og håper det vil gå bra. Ta vare på deg selv og bruk de du har rundt deg. Sender mange tanker

[Line_1982]

Hei du!

 

Jeg vet at dette ikke vil hjelpe deg noe, bare gjøre deg mere lei deg!

Det du forteller er min historie mandag for en uke siden! Var 8+3 dager på vei!

Jeg våknet opp spent å lykkelig, hadde min første time hos jordmor om bare noen timer! Går på do, og finner det samme som deg! Tenkte virkelig ikke noe over det, dro til jordmor å spurte ikke noe om det en gang! Kom hjem og mellom 16.00-18.00 var truseinnlegget mitt fullt av denne brune gørra! Fikk TOTAL PANIKK, ringte gråtende til mamma! Hun kom ned og prøvde å trøste og ringte helsestasjonen! Ble satt over til jordmor på sykhuset! Fikk beskjed om å roe oss ned, dette er vanlig, ta det med ro, så lenge det ikke er friskt blod og hun har vondt, ditten datten! Hun sa jeg skulle ringe sykhuset dagen etter for en innvendig ul enten samme dag eller på onsdag! Jeg og mamma satt lenge oppe den natten inne her å leste, og fant ut at mange hadde opplevd dette og atdet hadde gått bra! Roet meg veldig med det! Legger meg og sover (ikke godt), våkner neste morgen og er spent når jeg gikk på do, ble kjempe glad! Den brune gørra hadde nesten gitt seg! Var jo fremdeles veldig urolig i kroppen, var jo veldig redd for å miste! Var en graviditet som ikke var planlagt for alt i verden, siden vi hadde blitt sammen igjen en uke føre unnfangelsen! Men bestemte oss for å gjøre det beste med situasjonen! Embryoet ble etter hvert veldig ønsket av oss begge! Ringte ned på sykhuset og fikk time til innvendig ultralyd på onsdag! Begynte å glede meg til å se denne lille "Knappen" min som var inni meg! Knappen var det vi alle kalte den lille! Den brune utfloden fortsatte hele dagen, men økte ikke i mengde! Kvelden kom og jeg gikk på do for å tisse, og der var det! FRISKT BLOD! Satt da i telefonen med kjæresten min (bor i Sverige) fortalte hva jeg fant, la på med han og ringte gråtende opp til mamma igjen! Hun kom løpende ned, ringte igjen til sykhuset, men fikk fremdeles beskjed om å være hjemme siden vi hadde da time dagen etter! Og det var jo ingen panikk siden jeg ikke hadde vondt! Mamma ringte kjæresten min og fortalte hva som skjedde, orket ikke å snakke med han! Kom garantert til å knekke når jeg hørte stemmen hans! De la på og så gikk det bare noen minutter før han ringte opp igjen og lurte på om han ikke skulle komme! Pratet med han da og ble enige om at han skulle det! Stakkars gutt! Kjøre i 3 timer i dritt vær kl.00.00 om natta! Lå oppe sammen med mamma til han kom! Veldig godt å se han! Gikk ned å la oss for så å vente på neste dag og ultralyd! Kommer på sykhuset og inn på ultralyds rommet! Fikk beskjed om o gå inn på rommet og kle av meg og finner masse blod i bindet! Etter en del tørking med store q-tips var det inn med apparatet! Og på skjermen kommer opp det vakreste bildet jeg kunne ønske meg! Der inne i meg var lille Knappen, Knappen min! Hjertet så ut som det dunket, og en tonn med steiner raste av meg! Fikk beskjed om at fosteret var alt for lite! Jeg var som sagt 8+5 uker, men fosteret bare 6+0! Gynekologen syntes ting så litt rart ut med hjertet og ville ha meg inn på ett annet, rom til en annen maskin som var bedre! Jeg hadde ett lettet utrykk i ansiktet fortalte mamma som satt på gangen å ventet! Inn på rommet og inn med ett nytt aparat! Så klart å tydelig dunking der og, var så fasinert av bildet at jeg hørte bare ord inni mellom av legene! Ser ut som hjertelyden er utenfor, måle frekvensen, hmm! Hoppet ned av benken og pratet med gynekologen! Han sa at han tvilte på at ting var bra, fosteret var for lite, men vi leger har jo tatt feil! Hjertet mitt var knust! Reiser hjem, men klarte meg bra! Mamma og Paul (kjæresten) var fremdeles optimistiske, jeg hadde jo ikke vondt! Jeg der i mot var ikke det! Jeg visste at noe var galt, jeg kjente det! Knekker sammen i pappa sine armer når vi kom inn døra! Vi satt alle sammen og pratet lenge om alt det vi hadde fått vite på ultralyden! Jeg hadde lovet alle at jeg skulle lage hjemmelaget pizza, setter i gang med deigen og da kommer smertene! Klokken var da 17.00! Får pizzan på bordet, med masse hjelp med å lage den! Orket ikke å spise noe! Smertene var helt jævlige! Jeg ble veldig sliten og vi gikk hjem for å legge oss for å se på film! Skulle bare en tur på do først! Og der lå Knappen min i bindet! Så foster hinna, ryggrad, hodet, ALT! Bare noen timer i før veien var bebisen min inne i meg! Jeg så den jo! Bødningene og smertene bare fortsatte! Knasket og åt Paracet som det skulle være sukkertøy! En forferdelig ting å gå igjennom åpningsveer og sånne ting når man ikke sitter igjen med et levende og friskt barn i armene! Virkelig utakknemilig smerte! Smerten ga seg ikke føre fredag, da kom morkaken! Nå er kl. 01.10 om natten til den 22. 11! Og jeg har ultralydts time i morgen den 23 for å se etter at alt er ute! Den tomhetsfølelsen jeg sitter inne i meg kan ingen andre enn de som har mistet ett barn kunne forstå! Jeg ser bare frem over å få denne ultralyden over, få mensen og sette i gang på nytt! Jeg og Paul er enige om det! Det vil kanskje hjelpe oss med tomhetsfølelsen, men vi vil alltid være ett barn for lite!

 

Det var min historie! For meg gikk det galt, men tro du meg at jeg forstår din redsel og smerte! Jeg krysser virkelig alle de fingrene jeg har for at det skal gå bra med deg! Det er ikke godt å gå igjennom det som jeg har gjordt! Den enste trøsten jeg kan gi deg er at hvis det går galt, så er det noe galt med bebisen din! Det er bedre å miste det nå føre man begynner å kjenne liv og ingen vil sitte igjen med ett multihandikappet barn! Eller gå ett fulbyrdet svangerskap med ett barn som ikke klarer seg utenfor mors liv! Men jeg vet også at ingenting av det jeg sier trøster! Men det vil gjøre det etter hvert, hvis du er så uheldig at du mister!

 

Jeg vil gjerne vite hva som skjer med deg! Og som sagt, jeg håper det går bra for deg!

 

Klem fra Line

 

Du var høyt elsket og vil bli dypt savnet, Knappen!

[Gjest]

Vil bare si at jeg ble så rørt av innlegget ditt. Sitter her i natten og leser innlegg og dette gjorde inntrykk. Synes det er fint at du deler erfaringen din med andre, kan være godt å vite at man ikke er alene. Ta vare på deg selv og bruk de du har rundt deg nå...

[2 fine små]

Og saa var det tid for en glad story!!

 

Jeg hadde historikk med to MA, begge i uke 5/6 og da jeg ble gravid med det som i dag er datteren min begynte det jammen aa bloe (mye) i uke 5 igjen. Jeg var HYSTERISK og ringte til det dyreste sykehuset i naerheten jeg kunne komme paa (jeg arrangerte akkurat et svaert kundearrangement langt utenfor Oslo) jeg fant og sa at jeg var HELT NOEDT til aa faa komme inn umiddelbart og klarte i en setning aa fortelle hva som var min historikk osv. Hvor fort kan du komme da? sa de... Og jeg bestakk en taxisjaafoer voldsomt for aa bryte alle fartgrenser og annet, selv var jeg ikke kjoerbar.

 

Gaar saa foran alle i koen og ser selvsagt helt vill ut i blikket og faar innvendig ultralyd. Forteller om to MA, og at NEEEEEEEI, naa er jeg vel i den der statistikken. "Ikke hvis det er forskjellige fedre sider gyn kaldt" Og det ble jeg glad for. Her er da en helt 100% i orden valnoettlignende sak, sa gyn like kaldt, du faar ha en fortreffelig lunch et eller annet sted saa det noe naering paa noetten da. Ut med deg! sa han med veldig varme og glimt i oeyet. Det ble noe fryktelig dyrt paa Aker Brygge kan jeg love deg...

 

Trenger jeg si mer?? Tullerusk loeper i dag rundt og er frisk, morsom og fryktelig glad i kjeks, hun er 2,5 aar og gleder seg til jul. Golfarrangementet er jeg usikker paa hvordan det gikk med til slutt, men jeg fikk UL annenhver uke hele svangerskapet, helt uten grunn.

 

Lykke lykke til med deg, saa lenge det er liv er det haap.

 

Stor klem

[2 fine små]

....eh, litt rask her.

 

Jeg fikk selvsagt UL med GOD grunn, mente bare at det ikke skjedde noe spesielt mer i svangerskapet som var regnet som komplisert eller annerledes, saa jeg hadde faktisk rent klinisk klart meg uten. (om psyken hadde klart seg uten er jeg mer usikker paa).

 

Og - saa glemte jeg kanskje hovedpoenget, som kanskje kan vaere noe for deg: Gyn saa at "kom tilbake om to uker, saa skal vi se om det er noen hjertelyd"

 

Hovedpoenget: Det er jo foerst i graviditetsuke 8 at det er noe hjerteslag mener jeg aa huske, altsaa naar spiren er 6 uker. Saa dersom du er gravid 9ende uke, altsaa spiren er ca 7 uker, og dere har bommet litt mer termin, saa kan det jo faktisk hende at det ikke var noe hjertelyd foerste UL, men at det var det andre gang....? At legen snakker om at det ikke er liv er jo ganske saa underlig, dersom dere er midt i den fasen hvor hjerteslagene starter.

 

Jeg oensker deg uansett lykke til og forstaar at dettte maa vaere fryktelig vanskelig for deg. Hva enn du gjoer, faa i deg en ordentlig god lunch saa du faar litt krefter... Gjerne en litt dyr en ogsaa... ;o)

 

Klem, klem

[*Rutletutt*]

Uffda, ikke noe kjekt å oppleve noe sånt. Har ikke opplevd det med svake hjerteslag, men opplevde å blø litt i forrige svangerskap. Jeg var i uke 13 da det begynte - og det fortsatte ut uke 16. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde streptokokk b infeksjon (men det hadde visst ikke noe med blødningene å gjøre, men pga blødningene fant de det ut). Meg og samboer fikk begge antibiotika for dette, og jeg ble sykemeldt med beskjed om å ta det med ro. Fikk også vite at så lenge det ikke kom friskt blod var det ingen fare (jeg hadde endel "gammelt" blod). Dagen etter begynte jeg å blø friskt blod - skulle på do (etter å ha lagt på sofaen hele dagen), og da fosset det ut. Var sikker på jeg hadde mistet, og var helt fortvilet. Ambulansen kom å hentet meg til legevakten, der det ble konstantert at blodet kom fra livmoren, men at livmormunnen fremdeles var lukket. Fikk henvisning til ul på kk dagen etter - dem lengste natten i mitt liv! Men alt så bra ut på ul, og ingen fant vel egentlig ut hvorfor jeg blødde. Ikke helt det samme, men som sagt, er visst ikke så uvanlig å blø litt under svangerskapet - og alt går som regel bra. Vil bare ønske deg masse lykke til, og krysser alt jeg har for at spiren er i god behold:o)

 

*trøsteklem*

[SommerMini_Juli08]

Hei.

 

Jeg skriver ned en POSITIV historie her i full fart. Så kort som mulig. Har dårlig tid.

 

Jeg var gravid i 1998. 3 svangerskapet mitt. Hadde aldri opplevd brun utflod eller blod i tidligere svangerskap.

Plutselig fikk jeg brun utflod med "tråder" i. Ikke voldsomme mengder, men nok til at jeg var redd det var noe galt.

Jeg var HYSTERISK.. fikk UL på dagen. Synes jeg kan huske jeg var en 8-9 uker.

På UL gråt jeg og var redd.

De sa de kunne se et foster men var IKKE fornøyd med hjerte slagene. Jeg fikk ny time en uke etter.

De kunne se at jeg hadde hatt 2 fostere. At det ene var på vei ut, det andre med svake hjerte slag. For få hjerte slag var det vel.

Dette med at det var to, fikk jeg ikke vite før etter fødselen. De ville ikke bekymre meg..?? Det hadde hjulpet meg veldig og vite grunnen til det brune...

 

Håpet ditt er ikke helt ute. Det er nok mange som har opplevd det samme som meg. Neste gangen jeg kom på UL var det flotte fine hjerte slag. Og jeg har en velskapt flott 8 år gammel jente som resultat av "svake " hjerte slag på tidlig UL.

 

Jeg håper inderlig det går bra med lille spiren din.

 

Stor klem fra meg!!!! :-))))

[2søtesmåh]

Var det en grunn til tidlig UL??? Eller var det bare "nysgjerrighet" som gjorde at du dro?? Som sagt. Hjertet starter ikke å slå før i uke 8-9, og man kan jo "regne feil" på dagen for "Insiminering".....

 

Ved normal UL i uke 17-20 får man jo ofte flyttet dato både frem og tilbake, og om dette skjer på en så tidlig UL, så er det vel ikke helt usannsynlig at du faktisk er kortere på vei enn hva du tror? ) Og at det var for tidlig for hjertet å slå på første UL? Og da vil jo alt være bare bra ) !!! Skal følge med på dette jeg. Tror det er dette som er årsaken,-hvis ikke du 100% sikkert vet når befruktning skjedde da....

 

Lykke til.. )

[Nellybelly]

Kjære dere!

 

Jeg føler med dere begge, og forstår godt den frustrasjonen dere opplever nå i ventetiden.

Jeg har opplevd noe av det samme som dere. Jeg fikk brunt utflod på papiret en helg, og bare litt i truseinnlegget. Jeg leste her inne at mange hadde opplevd det samme men at det ikke nødvendigvis betydde SA. Jeg hadde i tillegg menssmerter, ikke bare "festesmerter" men menssmurringer. Jeg ringte sykehuset mandagsmorgen, etter en helt forferdelig helg med mye usikkerhet. Siden jeg i tillegg til brunt blod hadde smerter ble det litt mer usikkerhet rundt saken. Noen sier jo også at det er friskt blod som kan være "farlig"...

 

Jeg fikk komme med en gang. Jeg var da akkurat 7 uker på vei, og tok innvendig UL. Den var litt mindre enn gjennomsnittet, og hun så ingen hjerteslag. Jeg tenkte at det ser man kanskje ikke så tidlig likevel. Men hun "så det inni meg" at det mest sannsynlig var en SA på vei nå. Fikk ta blod prøve den mandagen, og skulle inn igjen onsdagen for å sammenligne hormonprosenten.

Ventetiden var fæl, men jeg visste egentlig at det var over for denne gang. Fikk en følelse av dette. Tirsdagsnatten kom smertene, krampesmerter, og friskt blod, og så til slutt en klump. Onsdag kom bekreftelsen på at prosenten gikk ned... Jeg slapp heldigvis utskraping.

Jeg blødde i en uke etterpå, friskt rødt blod.

 

Men dette var en trist historie, som også hadde sjanser for å bli positiv. Det er som mange skriver, mange som opplever både brunt og rødt blod, uten at noe er galt. Mange har også menssmerter og kramper, uten at noe er galt. Ofte er det en kombinasjon på dette som er et faresignal.

Og hjertet kan man ofte ikke se før sent! De vil nok ta blodprøver om de er usikre og ikke ser hjertet på ul.

 

Dette skjedde for knappe 3 uker siden. Det er fryktelig vondt inni meg, men nå tenker vi at det skjedde for en grunn, at noe var galt og at naturen ordnet opp på egen hånd. Vi er igang med 1pp etter sa nå, og har håpet i oss.

 

Lykke til begge to! Ønsker og håper det går bra med dere!! Ikke gi opp håpet!

 

 

 

[Granny Weatherwax]

Hei!

 

Jeg har både en fin og en trist historie til deg. Venninnen min blødde gjennom hele svangerskapet, helt fra begynnelse til slutt. Det var klumper i det, og av og til rodt og av og til brunt. I tillegg slet legen med å finne hjerteslag og slikt, så de fikk flere ganger beskjed om at han nok var død. Men gutten ble født, stor og frisk og rask! Ingen problemer! De fant aldri ut hvorfor hun blødde så mye, men hun fikk tett oppfølging gjennom hele svangerskapet.

Den triste historien er at jeg mistet i uke 8 for litt over en måned siden. Det begynte med svak, brun blødning på tirsdagen, gikk over i sterkere blødninger med rødt blod og svake menssmerter til helgen, og toppet seg med rier og SA på søndagen. Blødde i to uker etterpå, og har nå fått mensen igjen, så vi prøver på nytt om ikke så lenge!

 

Lykke til!

 

2 pp etter SA i okt

[2søtesmåh]

Hvordan går det med deg?? Håper jo at det går bra, for som sagt, du var veldig tidlig på UL, og om man bommer litt på utregning av befruktningsdagen så er det jo stor sjanse for at du kanskje er bare 7-8 uker på vei. Altså så tidlig at hjerteslag enda ikke kunne registreres på første UL.....

 

Du er/skal vel på UL idag, så jeg venter spent. Krysser fingrene for gode nyheter )

[Nickie_og_GuttaBoyZ]

hjertet begynner å slå i uke 6...

[Jumpy]

hvordan går det Fighterimagen???

[Lykketrollet 42pp, 15pp e. MA]

Det var desverre ingen fighter i magen min..... :`( Det var en syk liten spire som ikke klarte seg..... Ble sendt til sykehus i går i stedet for i dag og fikk da den grusomme mistanken bekreftet. Min kjære knakk helt sammen og jeg har det helt jævli selv også.... Måtte vente i 7 timer på utskrapning pga ulykke som kom inn mens vi var der, men nå er det over og jeg prøver å tenke fremover igjen etter beste evne....

 

Tusen takk til alle dere som støttet meg med gode ord og solskinnshistorier:)

 

Mange klemmer fra meg og min kjære, men ikke lenger den lille hjelpesløse...

[Ƹ̵̡Ӝ̵̨̄Ʒ i magen]

Huff! det der hørtes frykyelig trist og skummelt ut!

Var ikke på ul før i uke 13, men hadde flere ganske store blødninger fra ca uke 4 og frem til uke 12-13.... Og nå er sønnen min frisk og fin og fem år! Håper det kan hjelpe! Hender kroppen ikkke gir helt klare/riktige signaler etter boka:) Lykke til! Vet det er forferdelig å bare måtte "ta det med ro og se hva som skjer!"

[Jumpy]

Trist å høre.

 

Håper dere snart får en ny spire.

Lykke til!!

 

Mange klemmer fra Jumpy )