Han sa den var DØD men.... (samme som komp. sv.skap)

[Lykketrollet 42pp, 15pp e. MA]

Jeg ber alle som ser det her om å lese ferdig og gjerne dele de erfaringer de har med oss. Jeg og min kjære var på ul i går (er i 9 uke) og gynekologen kunne fastslå at der ikke var hjerteaktivitet og at barnet vårt altså var dødt... Vi ble sendt videre til nærmeste sykehus med spesialist (tønsberg) og han snakket om at jeg mest sannsynlig måtte ta utskrapning.

Der inne ble jeg på nytt undersøkt med innvendig ul og da fant de hjerteslag!!! men veldig veldig svakt..... Vi fikk beskjed om at vi skulle komme tilbake på torsdag for å sjekke dette igjen, men de hadde liten tru på at dette kunne gå bra.... I dag er det tirsdag og både jeg og min kjære holder på å bli GAL!!!!!! Jeg oppdaget da jeg våknet til morgenen i dag at jeg blødde litt, men det var brunt og veldig lite. (Fikk bare litt på papiret når jeg tørket meg, en gang var det en liten brun "stripe" i toalettet) Ringte da med en gang inn til sykehuset, men de kunne ikke gjøre noe annet enn å be meg ta det med ro og komme til torsdag....

Jeg har aldri vært så redd før!!!!! Er det noen her som har erfaring med dette med svak hjerteaktivitet eller evt har en oppmuntring til meg?? Jeg trygler alle som leser dette og som kjenner til det til å svare meg. Lurer også på om det er noen som vet om noen som har hatt lignende blødninger som jeg beskriver og at alt likevel har gått bra så tidlig i sv.skapet...

Setter pris på informative og oppløftende svar!

 

Tusen takk... Klemmer til alle fra meg, min kjære og min lille hjelpesløse...

[Miraculix]

Hei!

 

Jeg forstår hvor frustrert du må være nå, må være forferdelig å bare måtte gå slik og vente på svar. Fosteret mitt var ti uker da jeg ble fortalt at det ikke var liv (Jeg var altså 12 uker). Jeg blødde ganske mye, og fikk beskjed fra legen at jeg ville få kraftige kramper hvis kroppen selv ville abbortere..

¨

Jeg ville anbefalt at du ligger mest mulig i ro, altså rett ut!! Er det noe i huset mannen din kan gjøre, er det det beste om han tar ansvaret nå.

 

Men blør du lite, så er det håp!! Prøv å ikke beskymre deg (lettere segt selfølgelig) og lykke til!!!!

[Lykketrollet 42pp, 15pp e. MA]

Tusen takk for svaret ditt JunSus! Ja, det er letyere sagt enn gjort å ikke bekymre seg... Grunnen til at jeg skrev inn dette innlegget er fordi jeg håpte dtet var vertfall èn som hadde opplevd det samme som meg, og som alt hadde gått bra med. Men det er visst temmelig uvanlig dette trur jeg, for har ikke finni noen enda... :/ Men på den annen side er jeg glad på dems vegne for dette må være den verste ventetia i vårt liv....!!!

[Line_1982]

Hei du!

 

Jeg vet at dette ikke vil hjelpe deg noe, bare gjøre deg mere lei deg!

Det du forteller er min historie mandag for en uke siden! Var 8+3 dager på vei!

Jeg våknet opp spent å lykkelig, hadde min første time hos jordmor om bare noen timer! Går på do, og finner det samme som deg! Tenkte virkelig ikke noe over det, dro til jordmor å spurte ikke noe om det en gang! Kom hjem og mellom 16.00-18.00 var truseinnlegget mitt fullt av denne brune gørra! Fikk TOTAL PANIKK, ringte gråtende til mamma! Hun kom ned og prøvde å trøste og ringte helsestasjonen! Ble satt over til jordmor på sykhuset! Fikk beskjed om å roe oss ned, dette er vanlig, ta det med ro, så lenge det ikke er friskt blod og hun har vondt, ditten datten! Hun sa jeg skulle ringe sykhuset dagen etter for en innvendig ul enten samme dag eller på onsdag! Jeg og mamma satt lenge oppe den natten inne her å leste, og fant ut at mange hadde opplevd dette og atdet hadde gått bra! Roet meg veldig med det! Legger meg og sover (ikke godt), våkner neste morgen og er spent når jeg gikk på do, ble kjempe glad! Den brune gørra hadde nesten gitt seg! Var jo fremdeles veldig urolig i kroppen, var jo veldig redd for å miste! Var en graviditet som ikke var planlagt for alt i verden, siden vi hadde blitt sammen igjen en uke føre unnfangelsen! Men bestemte oss for å gjøre det beste med situasjonen! Embryoet ble etter hvert veldig ønsket av oss begge! Ringte ned på sykhuset og fikk time til innvendig ultralyd på onsdag! Begynte å glede meg til å se denne lille "Knappen" min som var inni meg! Knappen var det vi alle kalte den lille! Den brune utfloden fortsatte hele dagen, men økte ikke i mengde! Kvelden kom og jeg gikk på do for å tisse, og der var det! FRISKT BLOD! Satt da i telefonen med kjæresten min (bor i Sverige) fortalte hva jeg fant, la på med han og ringte gråtende opp til mamma igjen! Hun kom løpende ned, ringte igjen til sykhuset, men fikk fremdeles beskjed om å være hjemme siden vi hadde da time dagen etter! Og det var jo ingen panikk siden jeg ikke hadde vondt! Mamma ringte kjæresten min og fortalte hva som skjedde, orket ikke å snakke med han! Kom garantert til å knekke når jeg hørte stemmen hans! De la på og så gikk det bare noen minutter før han ringte opp igjen og lurte på om han ikke skulle komme! Pratet med han da og ble enige om at han skulle det! Stakkars gutt! Kjøre i 3 timer i dritt vær kl.00.00 om natta! Lå oppe sammen med mamma til han kom! Veldig godt å se han! Gikk ned å la oss for så å vente på neste dag og ultralyd! Kommer på sykhuset og inn på ultralyds rommet! Fikk beskjed om o gå inn på rommet og kle av meg og finner masse blod i bindet! Etter en del tørking med store q-tips var det inn med apparatet! Og på skjermen kommer opp det vakreste bildet jeg kunne ønske meg! Der inne i meg var lille Knappen, Knappen min! Hjertet så ut som det dunket, og en tonn med steiner raste av meg! Fikk beskjed om at fosteret var alt for lite! Jeg var som sagt 8+5 uker, men fosteret bare 6+0! Gynekologen syntes ting så litt rart ut med hjertet og ville ha meg inn på ett annet, rom til en annen maskin som var bedre! Jeg hadde ett lettet utrykk i ansiktet fortalte mamma som satt på gangen å ventet! Inn på rommet og inn med ett nytt aparat! Så klart å tydelig dunking der og, var så fasinert av bildet at jeg hørte bare ord inni mellom av legene! Ser ut som hjertelyden er utenfor, måle frekvensen, hmm! Hoppet ned av benken og pratet med gynekologen! Han sa at han tvilte på at ting var bra, fosteret var for lite, men vi leger har jo tatt feil! Hjertet mitt var knust! Reiser hjem, men klarte meg bra! Mamma og Paul (kjæresten) var fremdeles optimistiske, jeg hadde jo ikke vondt! Jeg der i mot var ikke det! Jeg visste at noe var galt, jeg kjente det! Knekker sammen i pappa sine armer når vi kom inn døra! Vi satt alle sammen og pratet lenge om alt det vi hadde fått vite på ultralyden! Jeg hadde lovet alle at jeg skulle lage hjemmelaget pizza, setter i gang med deigen og da kommer smertene! Klokken var da 17.00! Får pizzan på bordet, med masse hjelp med å lage den! Orket ikke å spise noe! Smertene var helt jævlige! Jeg ble veldig sliten og vi gikk hjem for å legge oss for å se på film! Skulle bare en tur på do først! Og der lå Knappen min i bindet! Så foster hinna, ryggrad, hodet, ALT! Bare noen timer i før veien var bebisen min inne i meg! Jeg så den jo! Bødningene og smertene bare fortsatte! Knasket og åt Paracet som det skulle være sukkertøy! En forferdelig ting å gå igjennom åpningsveer og sånne ting når man ikke sitter igjen med et levende og friskt barn i armene! Virkelig utakknemilig smerte! Smerten ga seg ikke føre fredag, da kom morkaken! Nå er kl. 01.10 om natten til den 22. 11! Og jeg har ultralydts time i morgen den 23 for å se etter at alt er ute! Den tomhetsfølelsen jeg sitter inne i meg kan ingen andre enn de som har mistet ett barn kunne forstå! Jeg ser bare frem over å få denne ultralyden over, få mensen og sette i gang på nytt! Jeg og Paul er enige om det! Det vil kanskje hjelpe oss med tomhetsfølelsen, men vi vil alltid være ett barn for lite!

 

Det var min historie! For meg gikk det galt, men tro du meg at jeg forstår din redsel og smerte! Jeg krysser virkelig alle de fingrene jeg har for at det skal gå bra med deg! Det er ikke godt å gå igjennom det som jeg har gjordt! Den enste trøsten jeg kan gi deg er at hvis det går galt, så er det noe galt med bebisen din! Det er bedre å miste det nå føre man begynner å kjenne liv og ingen vil sitte igjen med ett multihandikappet barn! Eller gå ett fulbyrdet svangerskap med ett barn som ikke klarer seg utenfor mors liv! Men jeg vet også at ingenting av det jeg sier trøster! Men det vil gjøre det etter hvert, hvis du er så uheldig at du mister!

 

Jeg vil gjerne vite hva som skjer med deg! Og som sagt, jeg håper det går bra for deg!

 

Klem fra Line

 

Du var høyt elsket og vil bli dypt savnet, Knappen!

 

 

[lisli]

Hei du, jeg vil bare råde deg til som noen andre her, å ta det helt med ro - ligge mest mulig og ikke løfte noenting. Jeg har ikke akkurat hatt en lik opplevelse men jeg hadde i mitt første svangerskap abort av en tvilling i uke 8 og deretter 2 store blødninger. Den ene kom raskt ut - så mye at jeg trodde at alt var borte, og så kom det en ny blødning (hematom) som brukte ca 3 måneder på å tømme seg. Jeg fikk til forklaring at (det var flere leger som ikke trodde jeg hadde abortert et tvillingfoster - men jeg vet hva som kom ut!!) det kunne av og til være blødninger som oppstod i livmoren - selvfølgelig en ekstra risk men det kunne ofte gå helt bra. De var og opptatt av dette med at om det kom ut 'gammelt blod' var det ikke så mye og bekymre seg om men derimot om det var friskt blod var det mer skummelt.

 

Håper inderlig alt går bra med deg og lykket til hos legen torsdag..!!!!!

 

Stor klem