Depresjon

[Anonym bruker]

Noen som er veldig, veldig lei seg her, for å ha gått glipp av vaginal fødsel? Jeg sliter mange mnd etterpå. Det ble jo ikke slik som jeg var forberedt på. Blir trist når andre forteller om sin fødsel...

[1+1=2*]

Jeg har også slitt psykisk etter keisersnittet. Jeg hadde aldri forestilt meg at fødselen ville ende med keisersnitt. Det jeg har slitt med, er at jeg har følt meg mislykket som kvinne: "Jeg klarte ikke en gang å føde" - det er jo noe alle kvinner skal få til. Men jeg fikk det altså ikke til... Men samtidig er jeg overlykkelig over at vi lever i 2006 og at keisersnitt er en mulighet når ikke kroppen klarer å føde.

[It's all about me]

Jeg sliter ikke så mye med at det endte med ks, jeg ba jo om det selv da jeg ble for sliten. Men jeg er veldig lei meg for at bedøvelsen ikke fungerte så jeg måtte legges i narkose.

 

Sliter med at jeg gikk glipp av lillegutt sitt første øyeblikk her i verden. Er lei meg for at jeg ikke fikk han klissette og tilgriset på brystet. Da jeg så han første gang sov han fredelig med bleie, klær, to helsetepper og dyne på seg.

Blir trist når jeg leser i fødselsjournalen at han gråt da han ble tatt ut, det fikk ikke jeg oppleve, fikk ikke trøstet han.

 

Sliter med tårene når jeg tenker på at jeg gikk glipp av det spesielle første møtet som jeg hadde gledet meg til og som alle snakker så varmt om. Kommer nok aldri til å slå meg helt til ro med at ting ble som det ble.

[tæssejenta]

Sliter vel egentlig ikke så veldigmed at det endte i keisersnitt jeg heller. Men det jeg b synes det er litt leit at jeg ikke fikk oppleve å få babyen opp på magen min med en gang og sånn. Fikk jo så vidt sett han et lite øyeblikk før han ble trillet ned på barselavd sammens med faren mens jeg ble trillet på oppvåkningen.. Fikk jo ikke sett han på 2 timer etter det! Husker at jeg ikke klarte å glede meg ordentlig over han den første tiden, og at jeg følte meg som en dårlig mor og sånn. Vet ikke om det har noe med at det ble HK eller om det hadde blitt sånn uansett..