fått dødsangst etter jeg ble mamma...

[Anonym bruker]

det er skikkelig ille for meg, tør ikke kjøre bil, knapt sitte på i en.

Er så redd for å dø fra jenta mi, eller at andre rundt meg skal dø.

Føler denne angsten har begynt å ta styring over live vårt nå, det er så masse jeg vegrer meg for å gjøre i frykt for at noe skal gå galt.

Jeg har forsøkt å snakke om dette med helsesøster men ble over hode ikke tatt på alvor.

Fastlegen min mente det var noe alle fikk å at det kom til å bli bedre.

Så, da lurer jeg på, er dette noe alle dere andre også sliter med?

 

Vil være anonym nå...

[Murmeline]

Jeg tror de fleste har litt av det du snakker om, man skjønner hvor skjørt livet er osv. Men hvis du føler at dette tar overhånd (som du sier; du tør ikke kjøre bil osv..) bør du nok ta tak i det på ordentlig ja. Det er jo ikke meningen at du skal gå rundt og slite sånn.

Siden helsesøster hadde lite forståelse, prøv fastlegen igjen, og fortell at dette er litt mer enn sunt nivå av frykt, og at du trenger en henvisning til noen å prate med. Det kan sikkert hjelpe å lufte disse tankene med en proff.

Det er jo ikke bra for noen at du har det slik du har det nå, verken deg eller jenta di.

 

 

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Veldig mange som sliter litt med dette, spesielt i forbindelse med 1.barn. Så du er ikke alene. Men forlang at fastlegen din tar deg på alvor og evt henviser deg videre. Kan være mange årsaker til at det dukker opp i fbm med svangerskap og fødsel, hormonelt etc...

Lykke til!

[Attpåklatten :-)™]

var ikke meningen å trykke på anonym knappen:-)

[Anonym bruker]

jeg føler med deg. har det mye på samme måte. Jeg tok kontakt med fastlegen som mente det var lettere å få hjelp via helsestasjonen (det kan liksom regnes litt som fødselsdepresjon). da jeg hadde snakket m ham om det følte jeg for å ta tak i det selv. Jeg går til akupunktur og massasje for å få hjelp med spenninger og indre uro. kanskje du også kan prøve dette. Ellers er det utrolig mye hjelp å gå til en psykolog eller noen som driver med psykosomatisk behandling.

Men, jeg tror også det er vanlig med slike tanker. jeg har hatt mye tvangstanker, vært redd for å miste sønnen min, de rundt meg, eller at det skal skje noe m meg. merker at det blir mindre og mindre av det. gutten min er et halvt år.

klemmer

[Gla-mor]

Begynte å tenke mye på det å kunne dø fra barnet mitt da jeg fikk første. Særlig ille ble det etter at jeg ble alene med henne, og jeg var veldig redd for å kjøre bil og så for meg at jeg ble involvert i en trafikkulykke.

 

Men jeg måtte jo kjøre bil, så det å bare gjøre det hjalp meg til å komme over det. Ble veldig forsiktig også når det gjald andre ting som kunne utsette meg for fare. Jeg tror det er naturlig og at det er den sterke følelsen av at noen er avhengig av deg som man kjenner. Jeg hadde ikke så mange å snakke med den gangen, men jeg har snakket med flere i etterkant som også opplevde det samme. Angsten er der fortsatt, men den er til å holde ut og jeg tror den gjør meg mer skjerpet og mer oppmerksom.

 

Tror det kan være lurt å snakke med noen proffe som kan hjelpe deg til å mestre angsten. Den vil ikke forsvinne helt, tror jeg, men den kan brukes til noe positivt dersom du lærer deg å takle denne voldsomme følelsen slik at det ikke hindrer deg til å gjøre "vanlige" ting i hverdagen. Dermed blir du en enda bedre mor for ine barn!

 

Lykke til!

[Gla-mor]

Uff, det ble noen skrivefeil, men du skjønner sikkert hva jeg mener. Går litt fort på tastaturet her :-)

[SK&Maylen]

Eg tenker masse meir på det, for det er ingenting eg heller vil enn å se jenta mi vokse opp, vil ta del i alt som har med ho å gjere, og derfor er eg meir redd for å dø no enn eg var før, men ahr ikkje angst heldigvis, det er fælt å ha angst..

[Anonym bruker]

Jeg har det akkurat som deg,men er en reser i å sjule det! Det er veldig dumt for jeg tror at jeg burde snakke med noen om det. Har en mann som er veldig sånn at "ALT GÅR BRA OG IKKE NOE GALT SKJER OSS" Mens jeg er helt på tuppa når det gjelder barna mine. Redd for krybbedød,redd for å kjøre bil(ikke alene,kun med de) Vil ha kontrollen på alt liksom.

 

Redd for sykdom og tenker mye på kreft bla. Det som er rart er at jeg aldri har vært slik tidligere. Jeg jobber som sykepleier og er daglig i kontakt med ulike sjebner og takler det bra,men når det gjelder egne tanker har jeg ikke kontroll i det hele tatt. Alle rundt meg ser på meg som en tøff og uredd person,noe som ikke er tilfelle.

 

Så du er ikke alene med denne angsten.