Når fødselen oppleves som en voldtekt

[Anonym bruker]

Jeg sliter fortsatt med en forferdelig fødselsopplevelse, og lurer på om noen andre har det på lignende vis. Dette er liksom ikke noe man kan snakke høyt om - jeg sier det ikke engang til de nærmeste vennene mine. Men jeg klarer ikke å slutte å tenke på det, og skulle gjerne hørt m det finnes noen som har hatt det på lignende vis.

 

Jeg hadde en lang og tung fødsel, uten at noe var direkte galt. Jeg opplevde imidlertid at helsepersonellet rundt meg behandlet meg med en sterk mangel på respekt, og jeg vil si det var den mest krenkende, nedverdigende, og ydmykende opplevelsen jeg har hatt. Det nærmeste jeg kan beskrive min opplevelse av fødselen, er som en slags voldtekt.

 

Jeg har nevnt fødselen såvidt i et annet innlegg her inne (hvis noen har lest det før). Noen av de verste opplevelsene var da en mannlig lege "fistet" meg i 15-20 minutter, uten å forklare hvorfor, og uten å journalføre det - dette var så smertefullt at det sprengte mine grenser for hva jeg trodde var mulig å oppleve uten å besvime - og jordmoren min stod lenge og klemte på klitoris, noe jeg heller ikke vet grunnen til -dette er jo så ydmykende at jeg ikke klarer si det høyt en gang.

 

Dessuten har jeg ikke telling på hvor mange som stakk fingre og hender og insrumenter inn i meg; mitt underliv var plutselig alle andres eiendom, og mine ønsker, følelser og behov var åpenbart totalt uinteressante.

 

En viktig grunn til at jeg ikke torde si noe da jordmoren klemte på klitoris, var at jeg dessverre var så uheldig å ende opp med en jordmor som var svært uvennlig, og til slutt så jeg ingen annen løsning enn å holde mun og jatte med for prøve å gjøre henne mildere stemt. Vil tippe at hun ikke har barn selv, og at hun synes fødekvinner generelt er sutrete og masete - hun virket i alle fall som hun bare hadde forakt til overs for meg når jeg sa det gjorde vondt, og hun var overhodet ikke interessert i å svare på spørsmål underveis - et par ganger hysjet hun på meg og ba meg konsentrere meg om mitt, så fikk hun fred til å konsentrere seg om sitt - og hun snudde flere ganger ryggen til når jeg prøvde å spørre om noe. Hun unnlot også å svare, bare stirret tomt ut i luften til neste rie kom og jeg ga opp å vente på svar. Dette hjalp ikke akkurat på situasjonen.

 

I begynnelsen prøvde jeg å protestere de gangene de gjorde ting jeg var imot, men da brukte de bare det ultimate pressmiddelet med at hvis jeg ikke gjorde som de sa, ville det bli verst for barnet mitt. Etterpå sendte jeg brev til arkivet og ba om å få se journalen, og det verste er at det ikke finnes indikasjoner å noen som helst fare for barnet på noe tidspunkt under fødselen. Har vært hos to uavhengige jordmødre med journalen og fått dette bekreftet av dem.

 

I ettertid føler jeg en voldsom skam over alt jeg lot dem gjøre - jeg tenker at jeg burde sparket meg fri, slått og bitt og nektet dem å gjøre de verste tingene. Det ville jo ifølge journalen ikke hat noen betydning for barnet mitt likevel, så alle ydmykelsene var således fullstendig meningsløse. Grunnen til at jeg ikke sparket, skrek eller slo, var at jeg var redd de ville få så mye imot meg at på et eller annet vis skulle gå utover babyen min. Det er jo ikke akkurat en jevn maktbalanse når man er midt i en fødsel, men er jo avhengig av litt velvilje fra de rundt seg.

 

I tillegg til skammen, kjenner jeg et sterkt raseri rettet mot særlig to av helsepersonellet som jeg mener stod for alvorlige og unødvendige tvangshandlinger mot meg, som jeg synes de burde forstått at jeg opplevde som overgrep (klitorisklemmeingen og fistingen).

 

Jeg kunne sikkert bedt sykehuset om en samtale om alt dette, men jeg blir kvalm bare ved tanken på å se noen av dem igjen, og jeg synes forsåvidt de gjorde stor nok skade sist - jeg husker jo godt hvor lite forståelsesfulle de var da, og om de rotter seg sammen og sier at jeg "overreagerer" el.l., vil det neppe få meg til å kjenne meg bedre. Jeg hadde forøvrig ikke noen post partum-samtale heller, men det var jeg bare glad for, for da det hele endelig var over og jordmoren gikk, takket jeg Gud for at jeg var kommet meg gjennom det, og lovte meg selv å prøve å glemme alt sammen så raskt som mulig, noe jeg altså ikke har hatt spesielt stor suksess med.

 

Er det noen som har opplevd noe lignende? Jeg har ikke blitt voldtatt eller noe slikt før i livet, så det er ikke noe gammelt traume som velter opp, dette her - jeg opplevde det bare rett og slett som svært overgrepsaktig.

 

Velger å signere som anonym denne gang.

[Anonym bruker]

Jeg er dypt rystet over å lese det du beskriver her, og jeg må si meg enig i at du nærmest har blitt voldtatt! Stakkar stakkar deg, som har fått en slik behandling. Jeg finner ikke ord!

Hva i all verden var dette for noe, spør jeg meg? Dette med klemming av klitoris, kan det ha noe å gjøre med at når du presset ut barnet, så prøvde jordmor å forhindre revning? Jeg husker min jm også la fingrene over der under pressingen. Det var grusomt vondt, svidde noe så j...!

Men fisting av en mannlig lege, uten forklaring. Herregud!! Jeg grøsser, og blir nesten på gråten bare på tanken. Hadde han hele hånden sin oppi? Er det mulig, noe så traumatisk voldelig og sykt! Dette kan jeg ikke forstå på noen måte, aldri hørt om noen som har blitt for dette heller. Jeg skal love deg at hadde jeg opplevd dette, da hadde jeg ikke kunne reise meg psykisk etterpå. Jeg har også vært utsatt for en mannlig lege, som på død og liv skulle undersøke meg med innvendig ultralyd under en akutt innleggelse som endte med operasjon. Da holdt denne legen på veeeeeldig lenge med denne staven, en ettermiddag der poliklinikken var stengt, alene med meg, Der jeg tryglet og ba om å avslutte pga grusomme smerter, men ikke søren før han fann ut hva det var. Det var forferdelig vondt, og smertefullt både fysisk og psykisk. Derfor blir jeg helt satt ut av å lese det du skriver, at du måtte oppleve slikt overgrep under fødselen av alle ting. Jeg er sjokkert! Skulle tro det var samme mannlige lege vi har vært i kontakt med. Kan du si om det var i sør, vest, midt eller nord i landet?

Hadde det ikke vært for at journalen din er mangelfull (hvorfor skal tro?), så hadde jeg nok gått lengre med dette. Likevel tror jeg at jeg ville ha klagd både lege og jordmor til Fylkeslegen. For det du har blitt utsatt for er ett kraftig overgrep av dimensjoner!!!!

Men har du det bra nå? Du ble ikke så satt ut at du havnet i depresjon? Du har det bra sammen med barnet ditt? Og en ting til, var mannen din med, og hvordan opplevde han dette? Han måtte jo ha sett både det ene og det andre...

Ble langt dette, mange utropstegn og spørsmål, jeg ble bare så utrolig engasjert!

Hilsen også for denne gang anonym

[Anonym bruker]

Hei, og tusen takk for svar. Ja, det går egentlig bra med meg nå, men jeg skulle så gjerne blitt ferdig med hele opplevelsen! Men fy og fy, det du forteller med legen og ultralydstaven er jo helt motbydelig, nå blir JEG sinna! Det går ikke an! Skrev du om det til fylkeslegen? Det er jo også helt klart et overgrep, verre enn det jeg ble utsatt for, synes jeg!

 

Ville bare si at jeg tror nok du har rett i at jordmor må ha prøvd å forhindre revning, og når det gjelder den mannlige legen, så oppfattet jeg det som at han gjorde det for å "få fart i" fødselen, jeg har bare ikke forstått nøyaktig hva han gjorde og hvordan det skulle forårsaket at ting gikk fortere. Og som sagt, ingenting ble journalført. Han hadde såvidt jeg kunne kjenne, hele hånden inne i meg, og brukte voldsom kraft, mener han tok spenntak med andre hånden - men altså, nøyaktig hva han gjorde, er jeg usikker på .Samboeren min var der, han var helt handlingslammet, og var livredd for at barnet vårt skulle dø hvis han brøt inn. Jeg tror han tenkte at det ville være mer hans skyld enn min dersom noe gikk galt, for han var liksom den som skulle være "klar i hodet", mens jeg var smertepåvirket og fortvilett, og at han derfor følte seg mellom barken og veden - p den ene siden var det helt tydelig at det som skjedde var ødeleggende for meg, på den annen side tenkte han at helsepersonellet ville jo ikke gjøre det de gjorde hvis det ikke var absolutt nødvendig. Det med klitorisklemmingen tror jeg ikke han så, for han ble veldig overrasket da jeg endelig torde å spørre ham om det. Men han har glemt/fortrengt store deler av fødselen, så det er mange sorte hull.

 

Jeg ble aldri deprimert (takk og lov), og har et veldig godt forhold til barnet mitt, men jeg har en sterk angst for å bli gravid ved et uhell, og har tatt mange graviditetstester. Vet ikke hva jeg ville gjort om jeg ble gravid igjen, det er mitt største mareritt.

 

Hvordan har du klart deg etter din opplevelse? Hadde du også sterke etterreaksjoner? Jeg merker jeg blir helt kvalm bare ved tanken av det han gjorde mot deg - en mannlig lege burde egentlig ikke få undersøke en kvinnelig pasient nedentil uten at det er en sykepleier el.l. tilstede, tenker jeg nå!

[Anonym bruker]

Det er noen år siden det jeg opplevde, og tenkte ikke den gang på det å klage til Fylkeslegen. Men hadde dette vært i dag, ja da hadde jeg garantert gjort det. Følgene er jo at jeg ikke makter å bli undersøkt av menn etter dette, ingen mannlige leger får ta i meg etter dette! Derfor er det marerittet mitt at en mannlig lege skal komme i min fødsel. Da er jeg redd jeg går ut av mitt gode skinn...

Jeg syns, og mener fortsatt, at fødselen din er mer som en skrekkhistorie, hva pokker har fisting i en fødsel å gjøre? Jeg får helt noia av å tenke på det, stygg stygg sak!! Jeg kan ikke annet enn å råde deg til å kontakte noen for å få bearbeidet dette. Hva med en annen jordmor, en du følte du fikk god kontakt med? Eller den jordmoren som fulgte deg gjennom svangerskapet? Det tror jeg er viktig for at du skal kunne gjennomføre en ny fødsel uten å utvikle fødselsangst. For å sammenligne, så måtte jeg bearbeide min ekle episode med en annen gynekolog, kvinnelig sådan. Og ja, jeg er virkelig enig med deg at mannlige leger aldri burde undersøke en kvinne nedentil uten kvinnelig sykepleierfølge.

Jeg håper virkelig at du får bearbeidet dette, det er ikke det minste rart at du trenger det! Syns du er tøff og sterk som har kommet deg stående gjennom det, og at du ikke fikk depresjoner og problemer etterpå. Det er det mange som får etter fødselen sin av mindre grunner.

[Polyanna71]

Dette var forferdelig trist å lese. Jeg syns du skriver godt og klart, og rett og slett skal sende et brev til sykehuset og fortelle om din opplevelse. Du trenger ikke møte noen om du ikke vil! Det er knekkende likegyldig om det du følte var "riktig" eller ikke. Det du føler er SANT, og det var de som fikk deg til å føle på den måten. Kommunikasjonen med deg for å få deg til å føle deg trygg og ivaretatt er DERES ansvar!

 

Jeg vil tro at det du kaller "fisting" (forferdelig ord, forresten, men jeg tror jeg vet hva du mener), antar jeg hadde med røsking å gjøre. Men så lenge det ikke ble forklart så hjeler det ikke deg at de hadde en god grunn!

 

Det var trist å lese at du ble behandlet på denne måten. Og uansett: Det er klart du gjorde det som du ble fortalt var til barnets beste! Å bli utsatt for et overgrep er aldri offerets skyld! Den tanken håper jeg du klarer å slippe.

 

 

 

 

 

[Gjest]

Dette var en grusom historie. Jeg skjønner at det er vanskelig å gå videre med den. Du er god som i allefall kan skrive den ned. Jeg forstår ikke hva du har blitt utsatt for og grøsser også ved tanken.

 

Det er pga "overgrep" mange av oss velger å føde hjemme. Jeg setter overgrep i anførselstegn for det er jo ikke overgrep av den sorten du snakker om her. I fødsel er man sårbar i en situasjon hvor man skal være sterk. Jeg skjønner at du har vanskelig for å skulle gå igjennom en fødsel igjen. Kanskje du kan motivere deg med tanken på å være trygg hjemme?

Bare nevner det.

 

Du høres tøff ut. Stå på!

 

[Anonym bruker]

Dette er helt forferdelig. Jeg har opplevd noe av det samme. Var ikke meg selv på et halvt år etter. Sliter med forferdelig fødselsangst. Har nå 27 dager til termin og går jevnlig til Rikshospitalet. Skal føde der. Har bestemt meg etter mange timer med samtaler at jeg skal føde. Husk at du kan få keisersnitt hvis du ikke vil føde igjen.

 

Skulle ønske jeg gikk videre med saken. Var for deprimert til å klare det. Kan nå for første gang på to år snakke om fødselen uten å gråte. Ta et godt råd og få hjelp. Jeg klarte ikke komme gjennom det uten. Følte så mye hat mot jordmor og lege. Har det bedre nå.

 

Lykke til!

[Gjest]

Jeg ser du har fått noen reaksjoner på dette, og jeg signerer med stor S! Men ville bare legge til et svar på hun som svarte som nr én, hvis en lege utfører en GU, så SKAL det være et menneske til tilstede under undersøkelsen, fordi hun skal evnt kunne avbekrefte hvis legen skulle bli beskyldt for et overgrep, men også i motsatt tilfelle, hvis legen gjør noe han ikke skal!!!

 

Det er tragisk at dere har måtte oppleve dette, fødsels legen min undersøkte meg med hånda på slutten av fødselen, det begynte å bli kritisk, og han måtte sjekke hode leiet hennes, og holdt hånda si rundt hodet hennes, men jeg opplevde det heldigvis ikke som noe overgrep, for han var så fantastisk denne legen, og så snill og omtenksom.

 

Trøste klem til deg!