7 1/2 mnd gml sønn og fortsatt deprimert

[Anonym bruker]

Hvordan skal jeg begynne??

 

Ble gravid lett som vips til tross for at jeg er midt i 30-årene og hadde brukt p-piller i en evighet, graviditeten gikk som en drøm, fødselen gikk greit (jada, vondt som f....) og etterlot meg uten en skramme og magen like flat som noensinne.

 

MEN -

Sønnen min kom en mnd før termin. Vannet gikk og deretter ble fødselen satt i gang med intravenøst drypp etter litt over et døgn uten at noe skjedde av seg selv. Smerten gikk fra null og direkte over i styrt-veer på kort kort tid. Sjokk. Med en gang han var ute av kroppen min, kom det jeg etterhvert har skjønt og innsett er en skikkelig fødselsdepresjon. Det kom faktisk som lyn fra klar himmel i samme sekund. Det første jeg tenkte var

 

Livet mitt er ødelagt

Nå er jeg stuck

Hvorfor gjorde jeg dette?

18 år + med forpliktelser

Hadde jeg latt være å bli gravid hadde jeg ikke visst hvem babyen var uansett

Jeg passer ikke som mor

 

Og der ble plutselig noe varmt og hardt (sønnen min) lagt på brystet mitt. Da tenkte jeg:

 

Hva er dette?

Hvor lenge må jeg holde på ham?

Hva forventer de (personalet) av meg nå?

Skal jeg smile?

Hvor blir lykken av?

 

Så skranglet jeg meg ut på badet og fikk vasket meg mens de stelte sønnen min. Tror jeg iallefall.

 

Ammingen gikk i dass fort. Strevde og kavet i 2-3 mnd men det gikk ikke. De andre på barsel snorksov eller ammet om en annen.

Jeg lå lys lys lys våken. Sov nesten ikke i det hele tatt på barsel. Parkerte sønnen min på barnepassrommet mens jeg gikk utenfor sykehuset på parkeringsplassen og gråt. Jeg tenkte på hvor langt jeg kunne gått og hvor lenge jeg kunne være borte før de hadde savnet meg...Men jeg måtte jo liksom inn igjen på avdelingen. Det var jo en plikt. Til slutt nåtte de dope meg ned for å få meg til å sove. Jeg var helt utslitt.

 

Månedene som kom var helt jævlige. Søvnen min gikk helt i stå og jeg sover fortsatt ikke. Nå for tiden går jeg fast på innsovningstabletter og lykkepiller. Jeg synes ofte at alt er dritt og føler meg så alene. Man hører om at det er så vanlig og at minst 1 av ti får f.depr. Jasså ja??? Hvor er de da? Ikke en sjel av alle de jeg har betrodd meg til skjønner meg. Ingen har det sånn. De "gode" rådene jeg får er å ta meg en tur på shoppingsenteret, stikke på besøk, invitere noen, trille en tur, bla bla...men jeg ORKER IKKE DET, skjønner ingen det? Jeg har alvorlige søvnproblemer og har høye skuldre hele tiden fordi jeg tenker

 

Vil han sove i natt?

Hvor mange ganger vil han våkne i natt?

Vil han sove litt på dagen i dag?

Vil jeg noengang føle meg attraktiv igjen?

Synes alle jeg er mislykka?

 

Jada jeg har kontaktet fastlege, barselpoliklinikken, helsesøster, familieteamet i kommunen og får regelmessig oppfølging av fastlege. Det jeg mangler er en psykolog som kan dette. En som virkelig har peiling på fødselsdepresjon. Jeg går jo allerede på lykkepiller, men hva hjelper det? Jeg føler meg jo ikke attraktiv eller babyen sover jo ikke bedre på natten for det. Skjønner noen meg??? Jeg er så trist inni meg og vil bare gråte og gråte.

 

Vær så snill å ikke si at jeg skal ta meg sammen eller ta en tur på kjøpesenteret e.l. Vær så snill å ikke kjeft på meg.

 

Kan noen hjelpe??

 

 

 

[Anonym bruker]

hei der!

Stakkars deg! Kan nok ikke hjelpe deg men kan føle med deg. Jeg har ikke født gutten min ennå og er kjempelykkelig over at jeg skal bli mor, endelig! Vet imidlertid at en kan få depr enten i svangerskapet eller etter fødsel, og at det oppleves forferdelig. Dette kan skje med alle og det er skremmende synes jeg. Det som er mest synd er at du ikke får hjelp av noen som kan noe om dette! Selv om du ikke har hørt om noen som har erfart av dette, så har jeg det, og de er helt oppegående og uten depr i dag! Vet ikke om det er noen trøst men slik jeg har skjønt det går det over. Du må bare ikke gi opp mht å be om hjelp! De må da være noen som kan noe om dette!! Ønsker deg iallefall masse lykke til!

[lillebøllaspringmadrass]

jeg vet hvordan du har det. og jeg skjønner deg godt.. du kan legge meg til på msn om du vil. [email protected] om du vil snakke med meg.

klem

[Anonym bruker]

Jeg skjønner så altfor godt hva du går gjennom.. Jeg fikk ikke fødselsdepr. rett etter at jeg hadde født, men den kom etter hvert..Jeg fikk også medisin, dette skal jo liksom fjerne alt av problemer..Ha,ha!!!! Når ingen snakker til deg og gir råd og tips, og i det hele tatt vet AKKORAT hvordan dette kan ordnes, ja da er man jo like langt da..Ting ordner seg ikke av seg selv i hodet ved hjelp av lykkepiller.. Det har ikke gjort det til meg ivertfall.Jeg fikk også søvnproblemer, og har det egentlig enda. Plagest innmari med urolig søvn, drømmer mye, så jeg føler meg aldri uthvilt..Jeg bruker citaloprahm ratiopharm 20 mg til medisin, hva bruker du? Jeg har faktisk hatt slike fødselsdepresjoner med begge mine barn, så nå er det stopp!! Jeg skal IKKE ha flere barn... Jeg orker ikke dette kjøret flere ganger, for det er så altfor slitsomt og gjør så innmari vondt.. Det nytter heller IKKE "å ta seg sammen" når man får det sånn. De som sier det har ikke snøring om hva det dreier seg om. Det er så provoserende å høre folk si sånt. De skulle heller f.eks. sagt at " jeg skjønner du har det vondt, og er det noe jeg kan gjøre så må du si ifra". I dte hele tatt så er det viktig at fam og venner sier at: vi er her for deg og tenker og bryr oss om deg, og vi ønsker å hjelpe deg så godt vi kan.. Håper du får den hjelpa du trenger, og lyyyke til videre! Ønsker deg alt godt..

[Anonym bruker]

Jeg er ikke på msn, hva er det? Chat? Er helt uorientert etter jeg fikk barn. Jeg kan godt maile deg i steden, leser du mail på hotmail kontoen din?

[Anonym bruker]

Det triste er at jeg er innflytter der jeg bor så det er bare samboeren sin familie vi har å forholde oss til. De bor nesten 30 min kjøring unna så det er ikke bare å dra dit sånn i hytt og pine. Sånn som jeg har det så er det dritstress å pakke sakene og drasse babyen ut i bilen og kjøre den lange veien. Kan jo aldri vite om babyen blir helt vill og hyler i baksetet og da blir jeg enda mer deppa og sikkert trafikkfarlig.

 

Det som har vært mest overraskende og sårende er at de aldri tilbyr seg å hjelpe end de vet hvordan vi (jeg) sliter. Når de skal passe lillegutt hører jeg de trekker på det og sier ting som

Er han greiere nå for tiden da?

Sover han om nettene nå da?

Får han fortsatt tenner?

 

At det går an! Vi har ham hver bidige natt og er oppe 100 ganger pr natt (føles det som). Kan ikke de bare brette opp armene og ta det med et smil og si at de selvfølgelig kan stå i en (våke)natt?

Nå har jeg knapt lyst at de skal passe han noengang for det høres ikke ut som de egentlig har særlig lyst. De klager også over at de aldri ser ham og at de savner ham.

 

JA MEN SÅ TA EN TUR UT TIL OSS PÅ BESØK DA FOR F....!!!

Tilby dere å pass ham litt oftere enn max en gang i måneden da!!! Mye lettere for dem som ikke har en baby å dra til oss. Vi må jo stresse med at han sovner i bilen og dermed blir totalvrang ved kveldsleggingen.

 

Ikke rart han skriker i timesvis hos dem på barnevakt - de er jo vilt fremmede for ham som er baby og har glemt dem etter ca. en uke.

 

Har bare lyst å flytte hjem igjen til mitt hjemsted. Min familie stiller iallefall litt mer opp. Men det betyr at jeg må skaffe meg ny jobb, sted å bo, barnehageplass osv. Dette er alt for mye for meg som er helt nede fra før.

[Anonym bruker]

Da var jo jeg litt heldigere som hadde min mor i nærheten som stillte mye opp.. Min datter hadde sånn kolikk at hadde ikke min mor hjulpet meg, så hadde jeg blitt gal.. Jeg ble det jo nesten tilslutt.. Jeg ble så utslitt av alt at tilslutt, at ble jeg liggenede i en seng å skrike og jeg klarte da ikke i den perioden å se min datter.. Hun hadde gjort meg så sliten at jeg var helt ødelagt. Hun skrek dag og natt hele tiden.. Hun hadde jo så vondt i magen stakkar.. Jeg fikk iværtfall en kjempe fødselsdepresjon til slutt. D u har ikke mulighet til å flytte hjem for en periode da? Slik at du kan få avlastning for en periode? Eller din mor kan komme å bo til deg en periode, om ikke for annet en å avlaste deg, og så kunne du da ha funnet en psykolog som hadde litt vett i skallen, sånn at du og hadde fått hjelp til tankene dine..Det er kanskje værdt et forsøk..? Tenker mye på at du ikke må kjøre deg helt ut, da blir det så mye tyngre å skal klare å komme seg tibake i form igjen.. Bare husk det. Det kan bli en dyrebar erfaring til slutt... Håper du klarer å finne en løsning, det er veldig viktig! Har iværtfall gitt deg noen tips, men vet jo ikke om de passer for deg.. Må få høre hvordan det går med deg!! Tenker på deg..

[linneagudmundson]

 

ja fy faan för att vara deprimerad alltså. har slitit med det i flera år och fattar att jag måste "ta tag i det" via en bra psykolog som man går till lääänge. jag vet bara inte VAD som jag ska ta tag i, och när man känner sig tom och svart och utan hopp så orkar man ju inte, precis som ni säger. det finns inget "rycka upp sig".

först tänker jag att får du bara sova ut kommer du må bättre. inte så att det löser nåt men alla vet hur man kan känna sig som en ny människa efter en enda natts god sömn. (mycket länge sen nu da

får du sova på riktigt i en vecka så skulle du förmodligen börja kunna tänka klart igen, dvs se framåt igen, börja planera, minnas vem du egentlige är osv.

du ska väl tillbaka på jobb nån gång? klarar du att se fram emot det eller vill du byta inriktning?

älskar du samboen? är han bra?

om bebin inte ammar så måste ju inte du vara där eller? jag tror också att det vore en idé om mamma din tog honom ifall samboen din också behöver pausa.

hålle rmed ovan om att det redan har gått långt, är farligt att sjunka för djupt alltså, det tar sån immari tid att bli bra igen då...

ursäkta om jag berömmer dig, det orkar man ju sällan höra, men fan va bra att du satt igång processerna och insett att det är så fel. att du tagit kontakt med alla du kontaktat osv, närsomhelst kan du stöta på rätt person. var i norge är ni? nån kan säkert tipsa om bra barsel-specialist t ex.

för övrigt skriver du grymt bra. är du journalist?

en tredje grej är att du fortfarande är arg vilket är ett bra tecken på att du kommer klara dig. du har - trots helvetet du går igenom nu - en jäkla energi nånstans, och den är kanske tack vare den som du orkat ända hit.

men fuck hans föräldrar alltså. hur kan de bara ha glömt hur det är?

det låter ju iallafall helt naturligt att du inte kände/känner glädje över barnet, hur skulle du ha hunnit med det?

om ni har lite pengar kan du köpa en bärsjal, så slipper du lyfta honom med armarna och så sover han betydligt bättre om nätterna. 500 kr. och så kan ni köpa en sån badbalja som ser ut som en hink.

tummytub. 300. (har vänner med väldigt skrikiga barn som tipsat)

Du ju trilla till nåt köpcenter?

klem:)

 

 

 

[Anonym bruker]

Hej lilla gumman ;-), måtte virkelig skru på svensk-norsk kompilatoren min nå...Kjöttbullar med lingon och gräddsås...Juhuuuuu!!!

Takk for langt og hyggelig svar!

 

Tja, jeg har nok et visst talent når det gjelder skriving. Jeg har faktisk skrevet en del kapitler i det jeg har tenkt skal bli en bok. Den handler om hvordan det oppleves å få barn sett fra en med fødselsdepresjon sin side av gjerdet. Jeg tror den er ganske morsom. Og sint. Jeg prøver å få den publisert av forlag, må bare finne det rette forlaget som tenner på ideen.

 

I dag var jeg hos fastlegen min og sa at han MÅTTE henvise meg til en god psykolog som har peiling på fødselsdepresjon. Det skal han nå gjøre, så jeg håper ikke ventetiden blir for lang. Jeg har rullet meg i gremmelse lenge nok nå.

 

Bare sånn for å komme med noen faktaopplysninger:

- Jeg har brukt BabyBjörn bæreselen en del, men sønnen min er for stor og tung for den nå

- Samboeren min har tatt 80% av nettene sånn at jeg har fått sove (må dope meg med innsovningspille for å sove, men jeg sover iallefall da)

- Jeg ammer ikke så i prinsippet kan hvem som helst mate og passe min sønn

- Vi går til samlivsterapeut og det fungerer veldig bra. Terapeuten er et kvinnelig rivjern fra Nordnorge

 

Hører mer enn gjerne fra dere der ute - vet nok at dere er der!!!

 

 

[Anonym bruker]

Hei ! Ja det finnes svært gode psykologer på Aline poliklinikk i Oslo. Tror den gruppen heter ISIS. Du finner det på gule sider på nettet. Hadde venninne som opplevde noe av det samme som deg. Hun fikk helt fantastisk hjelp - både med seg selv (hvordan hun har det med seg selv) og forholdet til ungen.... Det hjalp henne også at mannen hennes ble involvert....Det er ikke ditt ansvar alene.....

 

Ønsker deg lykke til !

[linneagudmundson]

Lilla gumman och köttbullar?? hahaha

 

Jo det där ISIS-institutet går jag till, har bara varit där ett par gånger men de tkänns väldigt tryggt och seriöst/engegerat/vänligt. Dessutom är det gratis(!) men i oslo alltså.

Den där boken läser jag gärna! Hur många kapitel har du hittills? Jag har funderat på samma sak fast om graviditeten bara, och på svenska då förstås.

Skönt att du redan fått läkaren att remittera. Det går säkert på nån vecka iallfall, kanske två, och tills dess kan du ju försöka sänka axlarna lite. Unna dig massage?

En annan sak, jag känner mig inte heller attraktiv för fem öre. Är visserligen i nionde månaden nu men hade nog ändå föreställningen om att man skulle förknippa kvinnlighet och moderlighet med skönhet. Men ack...

Var du aldrig deprimerad innan? Kom det som en shock bara?

 

MVH:)

 

[Anonym bruker]

Jeg har nok hatt tendenser tidligere. Det har slått ut når jeg har vært i pressede situasjoner som store eksamener under studietiden. Jeg studerte kjemi på universitetet i Bergen. En av jobbene jeg har att etter utdannelsen var i et amerikansk oljeselskap med knallharde krav. Jeg var konstant deppa nesten fra den dagen jeg begynte der.

 

Kan sikkert finne masse rart i livshistorien min som trenger å sorteres. Jeg bor ikke i Oslo, så ISIS er jo ikke noe for meg. Men jeg tror jeg er blitt henvist til et veldig bra senter der jeg bor.

 

Fødselsdepresjonen kom virkelig som et sjokk - PANG - ut av intet med en gang sønnen min var ute av kroppen min. Jeg syntes han gråt uansett hva jeg gjorde og han sov aldri. Jeg var livredd for krybbedød og fikk helt for meg at alt var galt. Jeg dugde ikke som mor og skulle aldri fått barn. Følte meg veldig dum og unormal når de andre på barsel snakket om barseltårer 3. dagen. Allerede da visste jeg at jeg ikke passet inn blant de "Normale" mødrene. Jeg hadde aldri barseltårer, men gråt til gjengjeld masse, hver dag i lang lang tid.

[Anonym bruker]

Uff jeg vet nøyaktig hvordan du har det:o(

 

Kan skrive under på at jeg sliter meget jeg også. Begynte å få depresjon da jeg var gravid, men ble enda stekere depresjon da hun kom ut. Hun er 5 mnd og jeg sliter hver eneste dag. Vil bare pakke henne bort eller hive henne ut og få henne bort. Blir trist og lei meg hver gang noen sier hvor pen hun er eller at hun er så lik meg. Er tongt å stå opp hver dag. Hater å se henne smile, le eller andre ting. Hater at andre tar på henne og koser med henne da vil jeg bare gråte. Føler hele tiden at livet er ødelagt, at jeg ikke er fri lenger, at jeg ikke egner meg som mor. Jeg har aldri hatt mor selv så det er grunnen til alt dette. Skriker bare noen unngår meg. Vil ikke ha noe med henne å gjøre, vil la henne sulte å dø. Tenker tanken men rører henne aldri. Føler at min svigermor overtar rollen som mor siden hun duller med henne. Hater livet mitt. Skjønner meget godt hvordan du har det..

 

Hver gang jeg har snakket med psykolog går det bra ett par dager.. Og det er veldig godt.

[Anonym bruker]

Vet akkurat hva du tenker ja. Jeg har sett for meg å kaste babyen ut fra en høy terrasse og rett ned i steinhellene under. Ser for meg blod og politisirener. I fengselet hadde jeg i det minste fått en slags fred. Måtte sikkert stått opp hver dag kl 6 for å være i vaskeriet kl 7 osv, men det er iallefall ikke et lite liv som er avhengig av meg da. Følelsen av at ikke vil være med på dette, all frihet er borte, man får aldri slappe av mer, søvnen er ødelagt for livstid - det er kvelende. Får nesten ikke puste til tider. En unge som aldri sover gjennom natten og man må opp hundre ganger hver natt - hvordan skal man klare å komme seg gjennom nok en gørrkjedelig kvelende dag?

 

Det er så jævlig når folk kommer med velmenende råd som at jeg skal ta meg en tur på besøk, på shopping, på trilletur....ja det er lett å si. Hva med når man ikke orker å pakke den jævla stellevesken, knytte skoene, gå rundt med vogn og en unge som kan begynne å vræle hvert sekund? Jeg vil gjerne gå tur, men ikke med en vogn på slep. Vil alene på tur. Eller sammen med kjæresten. Apropos det - når i alle dager skal vi få være kjærester igjen?

[mammatil3]

Hei! Min sønn er 11 mnd og jeg fikk fødselsdeprisjon for ca 4 mnd siden. Har fått tabletter av legen, tolvon. De tok bort knyttingen i magen og angsten. Er litt bedre nå. Kroppen har godt gjennom mye i et svangerskap, dessverre er tar det en stund før du merker bedring på tabletter. Jeg kjøpte meg boken som Broke Shields har skrevet, så kom regnet! Den får du kjøpt hos Narvesen for 79kr. Der skriver hun om sin fødselsdeprisjon. Det hjalp meg og lese om andre som gikk igjennom det samme. Prøv det. Ikke press deg selv til og gå ut hvis du ikke orker. Når det gjelder soving til babyen, må du bare gi grøt og middagsglass på dagen og velling på kvelden, så skal du se kanskje babyen sover lengre. Det hjalp i alle fall for min sønn.

[Anonym bruker]

Heisan,

 

Jeg leser Brooke Shields bok, er nesten ferdig med den. "Deilig" å lese om andre som har det på samme måte. Man føler seg forstått på et vis. Jeg går på Remeron (lykkepiller) og innsovningtabletter hver kveld. Jeg fikk jo ikke sove fra det sekundet sønnen min var født, det var helt grusomt.

 

Fælt (til å begynne med) å måtte ta tabletter men jeg har ikke noe valg for alternativet er at jeg omtrent klikker av søvnmangel og depresjon. Det er ikke akkurat bra for familielivet og samboeren min.

 

Sønnen vår spiser masse grøt og middag og drikker NAN, det har ikke hjulpet på nattesøvnen dessverre. Men velling har vi ikke prøvd, kanskje det er tingen...Skal kjøpe det i butikken i dag. Verdt et forsøk.

[mammatil3]

Hei igjen! Du kan lage velling selv, kjøp en grøt enten 6mnd eller 8mnd. Bland oppi 3 nan skjeer med grøt opp i en 220g nan. Det er det vi gjør i allefall. Vi gir velling 2 ganger på kvelden. Det funker, nå får han kun en gang og han sover fra kl 20-21 til neste dag rundt 8-tiden. Tok litt tid da. I tillegg spiser han brød en gang om dagen/ før grøt. Så et halvt middagsglass. Leste en bok om soving og barn, der stod det at maten gjennom dagen var avgjørende på hvordan de som om natten. Ellers har vår sønn brukt pose i sengen fra han var 6mnd, det gir en hvis trygghet og han får ikke sovet på magen. Når det gjelder sovetabletter brukte jeg selv valargan fra han var 3 mnd. Det gjorde at jeg var såpass sløv at jeg sovnet igjen når han sover. Ting tar lang tid, jeg har begynt og trappe ned på tolvon, og idag kjenner jeg knyting i magen igjen. Er også lei av og være sånn. Men jeg prøver og sove mest mulig, når Noah sover. Ellers tvinger jeg meg selv i dusjen. Må bare skrive til meg hvis du vil ha noen og snakke med, [email protected] lykke til!! Ikke gi opp.

[Anonym bruker]

 

Det er et godt spm igrunn:o/

 

Jeg skulle skrive mere til deg men har vært så meget annet at jeg har ikke hatt tid. Det var jeg som hadde slitt med dep siden svangerskapet. Jenta er nå 6 mnd gammel.

 

Må nevne at det med fengsel har vært en del ganger i mitt hode også. Hadde vært myye bedre å sitte inne for drap bare for å slippe syting å gråting til en litn baby som aldri er fornøyd uannsett. Hun har sine urolige perioder nå og da vil jeg kvæle henne, ikke skal hun sove om natten og ikke skal hun spise heller. Da kjenner jeg at deprisjonen blir enda sterkere. Hver gang jeg klikker på bim så leser jeg hver gang overskriften din og tenker UFF. Og leser innlegget ditt hver gang og tenker: Oy akkurat som å lese mitt eget hode. Men jeg var en del ganger deprimert i svangerskapet.

Ikke hadde jeg noe vellykket svangerskap.

Jeg ble VELDIG plaget med myyye og tenkte hele tiden: TA ABORT!!!!!!

 

Jeg kan nevne en del:

 

*Fikk leggkramper

*Vond rygg

*Alvorlig allergisk reaksjon (grunnet pusen min), hovnet opp i øynene og armer osv så ikke ut, lignet veldig på elveblest

*Fikk allergisk reaksjon nedentill grunnet olje som skulle hindre revning, var vondt å sitte, tisse osv

* Fikk anfall og ble innlagt i fjor i julen, anfall som ligner veldig på epilepsi

* Suuuure oppstøt hele tiden

* På slutten ble jeg innlagt for bynnelse på nyrebekkenbetennelse

* Og ble etter ks plaget med med en kul som jeg har enda som er vond

 

Det var det jeg kommer på, så jeg kan lett si: ALDRI MER GRAVID!!!!!!!!

 

Og samme dagen da jenta kom ut ble jeg trist og kjente at dette kommer aldri til å gå.

 

Da jeg kom opp på føden var jeg sliten, kvalm og trett etter ks, og ville bare sove. Men jm skulle hele tiden prakke på meg jenta. BLÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ

Da de la henne til bryste vil jeg bare kveles. Jeg følte meg naken og ekkel. Føltes som om jeg skulle bli voldtatt. Var aldeles helt for jævlig!!! Ikke hadde jeg noe lyst til å amme heller, men gjorde det bare for å få jm til å holde kjeft.

 

Da jeg kom hjem kuttet jeg ammingen, var heller bare glad om hun dødde, hadde vært bedre. I de 4 første mnd skrek hun hele tiden. Ingenting var godt nok, fy fan som jeg hatet henne. Ville bare drepe henne, en gang kan jeg nevne at jeg puttet et papir i munnen på henne men sambo tok det ut. Ellers har jeg aldri rørt henne.

 

Jeg har aldri gått tur med henne, det er flaut å gå tur med en sur baby. Blææ. En baby som hyler når det passer henne. Juck!!. Er så godt når vi legger henne om kvelden, de få hun holder kjeft. Ellers så gråter hun 3-4 timer etter at vi har lagt henne og da kjenner jeg at jeg vil xplodere.

 

Jeg er ca 1 gang i uken hos vop og det hjelper litt på. Men det vil ta tid.

 

 

Hvordan går det med deg? Får du noe hjelp?

Er så godt å snakke med noen som er i samme situasjon. Godt å høre at det er flere, ikke vondt ment da:o(

 

Vil gjerne snakke mere med deg, kanskje vi kan hjelpe hverandre?

[Vibeke28(fått to jenter)]

Ville bare sende en veldig stor trøsteklem jeg...!

 

Jeg kan skjønne litt av hva du mener. Jeg fødte ei fin jente for 5 år siden. Fødselen ble satt igang fordi jeg hadde vel omtrent alt av komplikasjoner. Et utrolig slitsomt svangerskap og jeg lovte meg selv å ALDRI gå gravid igjen..

 

men jeg tenkte mye på at når jenta bare kommer så blir alt bra igjen. Men den gang ei gitt..!! Jeg fikk ikke morsfølelsen. Jeg ville ikke ha babyen! Jeg ville bare at det skulle være meg og mannen min. Alle rundt meg smilte fra øre til øre og spurte om jeg ikke var lykkelig nå? joda.. kjempelykkelig......

 

Jeg fikk den berømte 3 dagers gråten. Jeg gråt og gråt. Absolutt alt var dritt. Og ikke en eneste jordmor informerte meg om at det var normalt. Jeg trodde jeg hadde mista vettet!

 

Når jeg kom hjem så følte jeg det nesten som om jenta mi var i veien for meg. Jeg fikk ikke sove, hun bare gråt. Jeg sleit med ammingen, og melka forsvant etter 14 dager. Ikke så rart når nervene mine lå utenfor kroppen!

 

Etter noen uker så skulle jeg bade henne. Og da så hun meg rett inn i øynene og jeg ble helt overveldet av morsfølelsen. Herregud, jeg er mamma. Dette er jenta mi!! Jeg tok henne opp, gråt en skvett og fortalte henne hvor glad jeg faktisk var i henne.

 

Alt ble litt lettere, jeg kunne ta henne opp, kose med henne og føle glede. men jeg var så usikker. Jeg gikk ikke ute blant folk på mange mnd. Jeg orket ikke!

 

Etterhvert utvikla jeg en ordentlig depresjon, og dum som jeg var oppsøkte jeg ikke hjelp.

 

Dette ble langt gitt! Men det gikk noen år før jeg ble meg selv igjen. Takket være mannen min og en veldig brysk pappa så kom jeg meg opp av helvete. Det var pappa som på en måte sa de ordene jeg trengte å høre. Han ga meg et reelt spark i ræva!

 

Nå skjønner jeg jo at alt hadde sammenheng med både svangerskapet og tiden etterpå. Da skjønte jeg ikke det. Jeg var 20 år og rett og slett dum!

 

Jeg sa jo at jeg aldri mer skulle ha barn. Men når jenta mi var 3 år så fikk jeg faktisk lyst på flere. Etter to år med slit og flere aborter er jeg nå gravid igjen med jente nr 2. Dette svangerskapet er mye lettere og jeg er mer forberedt! Men jeg er redd for å oppleve det samme igjen. Men denne gangen vet jeg at jeg må oppsøke hjelp...

 

Lykke lykke til!! Håper menneskene rundt deg "ser deg" og hjelper deg..

 

Jeg er forresten enig i en ting. Hvor i helvete er alle de som liksom har opplevd det samme.. Syns jeg bare ser de lykkelige mødrene som går rundt i butikker og ser ut som gleden selv....

[Anonym bruker]

Fant denne nå jeg, og vil bare egentlig si takk for at dere skriver om hvordan man kan ha det. Føler seg jo som en taper av største kaliber når man sitter med sånne fæle tanker som man kan ha nå. Jeg venter baby og har dager der jeg angrer ræva av meg og virkelig bare vil avslutte alt dette. Men mest er jo nå redd for at følelsen ikke skal gå over når babyen kommer. Tnek om den bare blir verre da!?!? Har nevnt for ei venninne alle disse tankene mine, men det virker ikke som om hun skjønner. Lytter ja, men kommer liksom ikke noe lenger. Og den stakkars kjæresten min da, som må tåle alle disse grinetoktene mine. Her om dagen hyperventilerte jeg, vet ikke om det var ett angstanfall eller hva det var. Han endte med å ringe jobben sin og ta seg fri for å passe på meg. Huff, hater å ha det som dette. Men hva skal man gjøre liksom?? Hvordan går dette over????

[Anonym bruker]

Hei hei,

 

En stund siden jeg har vært inne og sjekket responsen på innlegget mitt. Ikke ondskapsfullt ment, men det er "godt" å høre at det finnes andre som meg der ute.

 

Nå er sønnen min blitt ti mnd, jeg har det bedre men jeg synes livet er hardt fortsatt. Han er jo ikke akkurat verdensmester i soving og det sliter meg totalt ut. Kjenner at jeg har lyst å kjøre trynet til folk inn i en kjøttkvern når de sier at ungene deres sover hele natten og i tillegg mange ganger om dagen. Fy f så sur jeg blir (misunnelig selvfølgelig).

Kommer aldri til å orke et barn til. Hadde jeg visst hvordan jeg kom til å slite hadde jeg aldri giddet å få barn i det hele tatt (unnskyld kjære sønn, jeg bytter deg ikke bort for alt i verden men hadde satt pris på litt mer barnepass - hallooooo familie, hvor er dere??)

 

Skulle gjerne pratet med noen av dere - enten chat, e-mail eller kanskje tlf? Eller her inne på denne siden.

 

Skriv da vel!!

[Anonym bruker]

Hei Anonym Innlegger. Er meg igjen, jeg som skrev overfor dette. Ja jeg vil gjerne snakke med deg. Hadde vært godt å snakke med noen i samme situasjon. Hvordan går det med deg?