Er dere åpne om diagnosen,eller tier dere?

[esmase]

Vi tier...

Men mest for at vi er midt i utredningen enda.Har vært til og fra i 3 år nå,men endelig ser det ut til at vi får fortgang i sakene.

Er derimot i tvil om det er best å la han ture frem med adferden sin,og se om det blir bedre etterhvert,eller om vi skal gå åpent ut med det.

Et stempel får han nok uansett,enten han med ADHD,eller drittungen...

Hvordan opplever dere dette?

Tier dere,eller er dere åpne om det?

[Joikaboll@]

Vi har hvert åpne fra vi selv fikk mistanker om at det kunne være noe.

Noe vi syntes har hvert veldig fint, for "alle" veit jo litt om noe, så på den måten har vi fått litt ekstra kunnskap. Og har nok på den måten også funnet litt raskere frem i systemet, enn om vi skulle lett etter den "riktige" veien selv.

 

Etter at jeg på foreldrmøte ga info om at han utredes for adhd, har vi møtt medvilje og forståelse. Også barna i klassen viser mer forståelse og mer tålmodighet når det gjelder "tævan" her.

 

Og til forandring kom nesten hele klassen i burdsdag i år, i fjor kom bare 3 stk. Om det er en tilfeldighet eller hva, så gjorde det godt for et morshjerte å se gutten sin fornøyd med stort besøk på dagen sin

 

At barna får et stempel, er synd å si. Dem som gir andre et stempel har hatt en "svikt" i oppveksten sin.

Å lære at alle er vi ulike, at alle har krav på respekt og forståelse er en viktig del av oppdragelsen.

Å stemple andre er eget tap.

 

Jeg vil nok tro det er mer å vinne på med å være åpne.

Vi har ikke lagt skjul på noe her, og føler at vi har nådd langt med det.

 

Men det må jo være en avgjørelse som hver enkelt må ta for sin egen situasjon :-)

 

Uansett hva dere velger å gjøre ønsker jeg dere lykke til med utredning og utfordringer som sikkert kommer.

[Gjest]

Jeg har også vært åpen. De andre foreldrene vet jo at det er noe galt uansett.

På et foreldremøte fikk jeg med meg noen fra PPT som forklarte litt samt at jeg fortalte vår historie og mitt møte med helsevenen opp gjennom årene. De andre foreldrene fikk så komme med spørsmål og innspill. Fikk mange positive tilbakemeldinger etter dette møtet.

Dette har ført til større forståelse og tålmodighet.

Må si at gutten min har en helt fantastisk klasse.

[anemari]

heisann. jeg har selv diagnosen . og mener at for barnets del er det best å være åpen . det er mange myter om diagnosen som kan føre til at adhderen føler seg anneledes og vill kansje da få andre problemer ut i fra dette ! å være åpen om at man har en diagnose fører til mer forståelse over for seg selv og andre . å leve med denne diagnose er ikke lett , men med åpenhet og forståelse forhindrer du at barnet tror det er noe galt med seg selv. det du gjore monica28 syns jeg er fantastisk , det er faktisk veldig mange foreldre som fornekter problemet og ødelegger framtiden til barn som kan klare seg kjempe bra .

[Northernlights]

For oss har det vært åpenhet fra første stund. Det har vært viktig for meg at gutten ikke skal føle skam over noe han ikke kan noe for.

 

Han sa det så godt selv, 8 åringen min, da han snakket om dette.

"I have ADHD. Some kids are missing a hand or a leg, or have trouble seing or can`t talk. It could have been a lot worse, mom!"

=)

 

 

Hvordan andre unger behandler de som ikke er akkurat som alle andre, det har med holdningene de er vokst opp med. For oss er det iallefall veldig viktig å på en måte ufarliggjøre denne diagnosen for andre. Og gutten min. Og det klarer man ikke om man tier om det, etter min mening.

[Gjest]

Har vært sånn tårlig åpne, men dette også er under utrednin nå, men tier til søsknene for evt å ta dette når diagnosen er stilt. Problemet er at andre barn her i huset har så negativt syn på adhd pga et tilfelle i klassen sin. Derfor tar vi dette med han når dette er ferdig så han kan være med på et møte for å forstå mer rundt dette.

[Joikaboll@]

Mener ikke å bry meg opp i deres avgjørelse, så jeg håper ikke du tar det ille opp. Det er absolutt ikke meninga

 

Det ville ikke hvert "bedre"for søsken å få hvert med på utredningsprossessen, kanskje han hadde fått forandret synet på adhd.

 

Tror nok heller ikke jeg ville latt barnet mitt få vite at et søsken har adhd på et møte. Det kan jo bli ganske sterkt med den innstillinga han har til adhd med klasse kameraten.

 

Aner jo ikke hvor gamle barna dine er da.

[Gjest]

På en måte, men denne prossessen er ikke garantert en diagnose, og ikke så bra å la han følge denne prosessen i flere år også blir det ingenting.

Utredningen her begynte før sommer og det har kun vært et møte og en observasjon på skole.

Dette tar lang tid så ut i fra det vil jeg la de andre barna holdes utenfor pga dette.Litt pga at det kanskje ikke blir noe diagnose og da er allt dette for ingenting.

Hadde han vært eldre ville dette vært lettere, men nå nei.

[Anonym bruker]

Vi tier (kun de nærmeste vet det), dette er i samtykke med barnet. Det er dessverre mye feilinfo og blanding av adferdsvansker og ADHD. Har hørt hvordan andre barn - og voksne (inkl. lærere) - feilaktig omtaler barn med ADHD + adferdsprobl. Det er en liten kommune - og jeg vil ikke at gutten vår skal bli møtt med påstander og kommentarer som er helt feilaktige. Han har ikke utagerende adferd, kun kons.probl, så vi føler derfor ikke behov for å forklare adferden hans. Hadde nok vært annerledes hvis det var mye uheldige og negative episoder. Så sånn gjør vi det foreløpig.

 

Har stor respekt for dem som er åpne. Og det er jo viktig at barn som er særs intellegente og ikke er utagerende også står fram, men jeg har ikke lyst til å være pioner der akkurat nå.

[Northernlights]

Anonym over her:

Jeg skjønner dere jo godt, spesielt siden barnet ditt ikke har ytre ting som sier han har problemer. Tror nesten jeg også hadde valg å tie da, om barnet ikke ønsket noen skulle vite det. Selvsagt skal det respekteres.

 

I vårt tilfelle er gutten så utagerende og "bouncy" at folk tilogmed har spurt meg rett ut om han har adhd...

Jeg føler at folk bør vite det, så de skjønner at han faktisk har et problem som han ikke kan noe for, og kanskje møter han forståelse for oppførselen sin hos enkelte, nettopp fordi de vet hva han strever med.

 

Må være opp til hver enkel familie å bestemme hva de skal gjøre, og hva som er riktig for dem.

Jeg syntes det varr viktig at han ikke skal føle skam fordi han har det, og tenkte at jo mere åpne vi er rundt det, jo mere aksepterer han seg selv også.

Det er mitt håp =)

 

[Dr. Fritz]

Vi er åpne. Alt annet ville tatt livet av oss voksne. Vi har en ikke-fungerende familie, og vi voksne er ofte helt utslitt. Vi ville ikke være i stand til å holde på en fasade som flinke og velfungerende. Ikke minst er åpenheten viktig for oss opp mot jobbene våre, siden vår familiesituasjon ofte medfører at vi ikke selv synes vi gjør jobben så godt som vi burde.