ulykkelig eller bare hormonell???

[Anonym bruker]

Jeg er gravid for første gang, er i uke 10. Jeg ser at alle her inne er så lykkelige og glade over den lille spiren, og dere gleder dere til å fortelle det til venner og familie. Jeg er så glad på deres vegne, og samtidig får jeg så dårlig samvittighet for at jeg ikke kjenner den samme gleden selv. Jeg har verdens snilleste mann, vi er begge over 30, har god jobb og god økonomi. Det er ingenting som skulle tilsi at jeg ikke burde være glad og fornøyd. Nå kan jeg irritere meg over det minste ved samboeren min, alt han sier og gjør, og kos og intimitet kan han bare se langt etter. Jeg har verken lyst eller overskudd - og har bare lyst til å være for meg selv. Hva er det med meg?? Ikke har jeg lyst til å slippe nyheten til venner og familie heller. Av og til har jeg tenkt at det kanskje er best å avbryte hele svangerskapet. Jeg føler meg så fæl og utakknemmelig! Kan jeg være overbemannet av hormoner på ville veier??? Er det noen der ute med lignende erfaringer??? Da er jeg i såfall takknemmelig for svar!!

[Anonym bruker]

Jeg føler det slik jeg også på mange måter. Dette er nr 2 og vi har planlagt det og barnet er veldig ønsket...

 

Men det er kaos på jobbfronten for min del + at min beste venninne mistet sin rett etter at jeg fant ut at jeg var gravid. Føler at det ikke er min rett å glede meg over dette.

Har ikke sagt det til noen enda og orker ikke å høre at de gratulerer meg heller, for når de gjør det bør jeg vel se glad ut??

 

Sist var det helt anderledes. Var sliten og hadde ikke overskudd da også, men så fram til babyen skulle komme ihvertfall..

 

Men tror dette er ganske vanlig. Det skjer mye hormonelt i kroppen og alt i følelseslivet blir veldig mye sterkere. Både det positive og negative.

 

Jeg prøver å fokusere på ting jeg syns er spennende med å få barn. Som å gjette kjønn, lete etter navn og se på klær. Rett å slett planlegge.. Legger meg i badekaret om kvelden og bare slapper av, og tenker rett å slett bare på meg selv.

[LivetErEnLek]

Du er nok ikke den eneste som har det sånn. Hormoner er skumle greier, og selv om man vet at det mest sansynlig er de som herjer i kroppen og lager krøll, så ligger det en liten stemme der som sier at kanskje det allikevel bare er jeg som er ulykkelig, og egentlig ikke ønsker dette allike vel. Prat med mannen din, men legen din eller jormoren din. Dette får ikke nødvendigvis de dumme tankene vekk, men du blir ikke så alene.

[Gjest]

I første trimester er det masse, masse nytt som skjer med kroppen - det er ikke alltid det får utløp bare fysisk! Og så er mange mest slitne i denne tida, synes du skal legge litt av skylda på hormonene, jeg. Jeg har ca. null overskudd til mannen min og har dårlig samvittighet, han er også verdens snilleste og gjør alt her hjemme nå som jeg ligger og kaster opp, men han får ikke så mye belønning for strevet. Er glad hver gang han finner på noe utenfor huset med sønnen vår sånn så jeg kan bare råtne bort alene.. Trøster meg med at energien sikkert kommer tilbake når de første månedene er over så jeg kan bli meg selv igjen, håper du får det på samme måte. Forrige gang jeg var gravid var det på samme måte, og fra uke 12/13 da jeg slutta å kaste opp bare gleda jeg meg, syntes det var så flott å være gravid da jeg fikk litt overskudd igjen. Lykke til!

[Anonym bruker]

TUSEN tusen takk for svarene deres - det kjennes allerede litt lettere ut nå. Da er det altså ikke bare meg som sliter litt med humør, overskudd og fravær av lykkerus. Det var beroligende å høre - jeg følte meg litt ensom blant alle de lykkelige damer her inne på BIM. Nå satser jeg på at plagsomme hormoner, oppblåst mage, tretthet og dårlig humør snart forsvinner, og at overskudd og glede kommer istedet. Det hadde vært godt!! Lykke til videre alle sammen!!

[Piruett]

Kjenner meg godt igjen i det du skriver om. Opplevde det samme selv, og klart ikke å fortelle det til familie og venner før jeg var 14-17 uker på vei. Er nå snart 30 uker på vei. Slet lenge med å ikke glede meg, fikk masse dårlig samvittighet pga det. Det var jo så mange som snakket om hvor spennende og positivt de selv syntes det var når de var gravide etc. Og der satt jeg og ikke klarte å glede meg... Mannen min og jeg er 30 begge to, gode jobber, og det var planlagt... Men så når jeg kom til ca 20 uker syntes jeg det var kjempefint, og nå koser jeg meg skikkelig med den lille som spreller og sparker meg i ribbein etc. Men jeg trengte faktisk den tida på å venne meg til tanken. Mulig det var hormoner etc, men det er jo litt av en omstilling man må gjennom mentalt også. Så ikke rart om noen av oss reagerer på den måten.

Lykke til videre!!!

 

[esperanza33]

Jeg fikk virkelig lyst og gi deg en stor klem, slik som bare mor kunne når vi var små og alt var fælt, ble lettet når jeg leste svarene på innlegget ditt, er og gravid for første gang, gleder meg jo, men klarer ikke glede meg på ordntlig føler jeg før det er gått 3mnd, jeg kjente meg veldig igjen på dette med humøret, føler meg rett og slett som en skikkelig bitch!! hogger og hakker på samboer for den minste ting, liker ikke meg selv i det hele tatt for tiden, samboeren min er kjempetålmodig(skjønner ikke hvordan han klarer det)men stakkaren fikk nok her en dag, jeg laget ting skikkelig surt, stakk ut av huset halve kvelden, og dette 2dager før han skulle reise bort i 2uker og jobbe,surstemmning så det rakk hjemme,for hva!!!fy søren blir dårlig av meg selv..

 

gleder meg til neste uke, da slutter jeg på hormonene jeg går på/er gravid m prøverør, så jeg har ikke bare mine egne hormoner, men en stokk av annet dritt og, leste bivirkninge på den ene typen( går på 2 forskjellige)å fyy pokker alt dritten med mens, pms var med ALT...

 

når ting er så galt som nå, kan det bare bli bedre:-)