au da... fortell meg om jeg tar feil jenter... oi da ble veldig langt.

[Anonym bruker]

jeg har i 11 mnd lagt gutten vår hver kveld. Det er bare jeg som bader, skifter bleie, legger og står opp om natta. Mannen min er flink til å hjelpe til i huset, med middag, mate gutten vår og stå opp om morgenen, men han har altså aldri tatt kveldsstellet. Siden dette har vært min jobb, har jeg uten å rådføre meg med mannen min, bestemt at skrikekuren ikke er et alternativ. Men desverre er det slik at han ikke vil sove om jeg ikke sitter ved senga. Vanligvis syns jeg dette er greit, og sitter gjerne de 10-20 minuttene det tar. Men i kveld var jeg litt lei, det tok lenger tid og jeg er ikke helt i form. I tillegg våknet han da jeg gikk ut av rommet og begynte å gråte. jeg klagde da til mannen min, som mener at jeg bare burde la han skrike. Så sa han at han skulle ta over legginga og gikk inn til gutten vår. Han begynte da å gråte hysterisk fordi det var pappa som kom inn og ikke jeg. Jeg lot han prøve 15 minutter men da orket jeg ikke mer og gikk inn. Plukket opp gutten selv om mannen min sa at jeg ikke fikk lov, og han sovnet på armen etter 1 minutt. Skjønner at mannen min ble frustrert og sint da jeg ikke lot han være med å bestemme, men mente bare at dette i såfall burde være noe vi snakket om på forhånd,og ble enige om. Jeg er bare glad til hvis han vil begynne å hjelpe til med kveldsstellet, men ikke på denne måten.

 

hva mener dere? burde jeg hørt på han eller har han ikke så mye "rett" til å bestemme da han aldri har villet legge han før?

 

nå har han gått ut og vil ikke snakke om det, så da får jeg ikke forklart hvorfor jeg gjorde det slik heller;o(

[belli72]

Ikke lett, det der.

 

Ber du ham ta over, så skal han vel få fullføre det han begynner med? Likevel ville jeg sikkert grepet inn selv, rett og slett fordi det er færlt å høre på at barna skriker. Han føler seg sikkert litt overkjørt, og at du liksom blir den snille som tar ham opp på armen....

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

ikke lett med slike situasjoner, vi har hatt lignende her hjemme.

Forstår vel egentlig begge to, og summa summarum ønsker vel begge bare det beste for barnet og familien.

Sambo har heldigvis god forståelse, og er helt enig i at vi skal være veldig nær og responsiv med minsten, men han har nok mer moderate syn på dette enn meg, han synes ikke det gjør noe om han griner en stund etc. Ergo får vi disputter om dette siden jeg ikke er enig, og jeg griper ofte inn. Ikke lett. Løsningen hos oss blir å prate om det, og jeg unnsylder meg vel ofte fordi jeg forstår at det ikke er lett for han og, prøver altså å komme han i møte.

Men tross alt er det ikke enkelt alltid for oss heller, vi er jo proppet med innstinkter og hormoner som vil at vi skal verne om barnet mot alt (og alle).

[Anonym bruker]

ja jeg har jo ikke noe problemer med å skjønne at han føler seg overkjørt! Bare tenker at når det er jeg som legger, burde det være min avgjørelse å ta. Har ikke tenkt til å sitte hos han til han sovner i mange år, men vil vente til jeg kan forklare for han hvorfor jeg går, og til han kan fortelle meg om han har vondt, er redd, vil ha et lys på, vil ha bamsen, har hatt mareritt osv. Syns det er så unaturlig å tenke at det er VIKTIG at en baby er SELVSTENDIG nok til å sovne av seg selv, alene. En baby er jo langt fra selvstendig. Tvert i mot totalt avhengig faktisk...

[Anonym bruker]

det var forresten ikke jeg som ba han ta over... det bestemte han selv.

 

HI

[april 06;) + mai 09*]

jeg er anonym ovenfor her.

Jeg er (selvsagt) enig. Jeg er for det meste av tilknytnings-oppdragelse-metoden, dvs er jeg veldig nær barnet, tror veldig på amming, viktigheten av mor-barn-samhold det første året, samsoving osv. Om jeg hadde bestemt hadde jeg båret barnet store deler av døgnet, samsovet til han ble ganske så stor, ammet i mange år osv. MEN; jeg og minsten er en del av en familie, som og far er en viktig del av. Så derfor kan ikke jeg ta alle de avgjørelsene alene. Og derfor kommer det ikke til å bli slik jeg helst ville, langt ifra. Feks krever far at vi snart slutter med samsoving.

Og, jeg tror det er viktig å ikke undergrave fars posisjon, både av hensyn til deres (far barn) forhold og mellom mor og far. Men lettere sagt enn gjort, som sagt får jeg det ikke alltid til jeg heller.

 

Så var poenget mitt; jeg synes ikke leggerutinene til minsten bare er din avgjørelse på lengre sikt. Akkurat nå, tja, kanskje, men ikke på sikt. Det må dere sette dere ned og bli enige om, synes jeg. (selv om jeg som sagt synes du har rett:-D)

[Luca]

Skjønner deg godt jeg. Hvis det skal endres på noe, bør man avtale det på forhånd og ikke bare bestemme det i hetens øyeblikk.

 

Etter at vi bestemte oss for at lillesnupp kunne klare seg uten mat om natten(10 mnd nå) er det pappaen som roer henne når hun våkner. Dette er fordi han roer henne best, siden han ikke har pupper som lukter heaven for lillesnupp:-)

 

Så lenge det er du som har lagt hele tiden, er jo sønnen deres vant til det og reagerer på forandring. Skal mannen din begynne å legge også, hvilket forøvrig er lurt , så må dere jo bestemme dere for det på forhånd. Særlig siden dere har litt ulik oppfatning av hvordan det skal gjøres.

Vår mteode er ihvertfall at jeg prøver å ha minst mulig med lillesnupp å gjøre fra hun legger seg til morningen, har et håp om at hun over rundt engang.

 

Så avtal hvordan dere skal gjøre det på forhånd, da er det lettest å holde seg til planen og forhåpentlig best for barnet.

[Anonym bruker]

skulle gjerne ha prøvd det jeg også...men ikke lett når gubben ikke hører når ungen skriker..han sover som ein stein han...men greit å vite at det ikke bare er jeg som har det slik....å til anonym øverst...det er flere her i samme båt