11uker og 4 dager...

[2søtesmå]

Mandag 13.november 2006 begynte det med småblødninger.Hadde ingen smerter.Legen på legevakta var helt sikker på at alt stod bra til siden jeg ikke hadde smerter og blødningen hadde stoppet. På tirsdag var jeg hos gynekolog og jordmor.Det ble foretadd en innvendig ultralyd.Beskjeden jeg fikk var grusom.Jeg hadde mistet det lille barnet som hele familien hadde gledet seg til.! 11 uker og 4 dager på vei.

Torsdags natt kl 3 fikk jeg enorme smerter.Kl 6 var jeg på sykehuset og halv 9 ble jeg kjørt inn på operasjonsbordet.10 min etter var utskrapningen over.Ingenting igjen bare et stort tomrom!

Føler meg helt utmattet...har heldigvis 2 barn fra før,men alikavel så er det en som mangler. I dag har jeg fådd være alene etter ønske. Har gråte og tenkt masse: HVORFOR I ALL VERDEN ble jeg forsikret på legevakta at alt stod bra til???? Fikk 2 nedturer jeg! Er litt redd for at jeg skyver familien min bort fra meg.Vil bare være alene,tenke... Vil ikke at hverdagen skal komme tilbake,vil ikke at ting skal bli normalt igjen.Vil være der jeg er nå,er redd for å glemme om jeg går videre. Vil være "nært" det jeg mistet og huske...

Er så redd...forstår ikke meg selv lengre.

[2 søte små:-)]

Så utrolig trist!

 

Vet hvor grusomt dette er, mistet selv i uke 12 og det er tungt.

Ta tiden tiden til hjelp - det er lov å være lei seg nå!

 

Stor trøsteklem

[m@msen79]

Hei

 

Ville bare si at jeg skjønner deg veldig godt. Jeg mistet selv den lille spiren min i oktober. Var da 12+4. Fikk også 2 nedturer slik som deg. Jeg var inne til ultralyd kl 13 den dagen. Alt så fint ut og babyen rørte seg. Kl 19.30 den kvelden så mistet jeg babyen min hjemme. Så h*n og h*n var helt ferdig. Så fin..

 

Var helt forferdelig.. måtte snakke med flere på sykehuset og få beroligende osv. Var helt satt ut. Har ikke helt kommet meg enda heller. Har vært sykemeldt til nå. Skal begynne å jobbe litt til uka + at jeg har søkt hjelp. Skal få noen å snakke med.

 

Så mitt råd til deg er.. snakk masse om det. Gråt og få det ut. Hold deg hjemme fra jobb til du føler deg klar til å gå tilbake.

 

Har også 2 barn fra før, og de hjalp med endel selvsagt. Men allikevel så kan ingenting ersatte den lille spiren min. Tenker så masse på h*n.

 

Sender deg en god trøsteklem..

 

 

 

[2søtesmå]

Takk for medfølelse! Selv om man ikke kjenner hverandre så hjelper det bra.

I går pratet jeg og samboeren min en god del.Og i dag føler jeg meg mye bedre.Men det går jo i berg og dalbane med følelsene.

Har også fådd pratet med jordmor på sykehuset og med gynekologen som tok utskrapningen på meg. Da jeg tok opp det med den legen om hva han sa og hvordan han oppførte seg,så sa gynekologen at jeg bare skulle glemme det!! Hvordan skal jeg glemme det?? Syntes at han skulle ha fådd seg ei skikkelig SKYLLEBØTTE SÅ ØRENE FLAGRA!!!! Jordmora ble litt paff av hva han hadde sagt.Hun sa at han på ingen grunnlag kunne være sikker på det,og hun kunne ikke gjøre noe annet enn å beklage det. Han legen ga meg en følelse av at jeg ikke hadde noe å gjøre på legevakta og at jeg bare brukte opp tiden hans! Han undersøkte meg ikke engang!!! Utrulig hva han viste.....

Har også en helt FANTASTISK sjef på jobben! Får ikke ROSET henne nok!Jeg har pratet masse med henne,og det har hjulpet masse. Hun har vært gjennom dette selv så hun har en så utrolig stor forståelse! Hun regnet med at jeg kom til å være borte et par uker fra nå.Men fikk bare sykemeld. til igår. Så jeg tror faktisk at jeg skal prøve meg på jobb på mandag å se hvordan det går. Kan hende det hjelper litt å komme seg ut litt. Får se hvordan dagen i dag og i morgen blir. Som sagt følelsene er ikke akkurat rolige her...

[glafruen]

Å så vondt det er å lese at du måtte oppleve det.

Jeg Mistet min lilleskatt for 1,5 uke siden,skulle vært 17+2 dager da jeg fødte han.. Eller jeg mistet han allerede 3-4 uker før,for han var død lenge før jeg fikk vite det.

(Det står litt om det lenger nede..)

 

Jeg er også så redd for å glemme og vil nesten ikke ha det på avstand..og jeg ser at omgivelsene allerede har begynt å "glemme" det,men det er jo egentlig ikke å forvente at de skal huske.. Men det er så sårt.

 

Hvis du vil snakke om det og høre hvordan andre har det (jeg vet at jeg har veldi lyst til å vite hvordan det gikk med dere og hvordan det er nå), så er det bare å ta gi beskjed her..

(Msn adr: [email protected] ,hvis noen vil...)

Jeg har snakket masse om siden det skjedde, snakker om masse annet åsså,men merker at samtalen dreier ganske ofte innom det temaet. Har også fått samtale med psykiatrisk sykepleier,som også ka være bra.

ta imot tilbud,hvis du får ~ det er bedre kansje å prøve det nå med engang,enn å vente..

 

Føler virkelig med deg..og håper at en dag vil din spire også sitte ut tiden,hvis det er det dere vil...

[2søtesmå]

Syntes også at det er sårt at omgivelsene "glemmer". Har merket det nå allerede når vi har vært på besøk hos foreldrene våre. Når vi er på tur til de tenker jeg :håper ingen begynner å prate om det,vil ikke begynne å gråte igjen". Men under besøket så er det ingen som spør hvordan det går med meg/oss,hvordan det gikk på sykhuset,har jeg noen å prate med osv. Og da blir jeg faktisk litt lei meg.For jeg har ennå behov for å prate om det.

I dag har jeg faktisk hadd en helt fantastisk dag! Det har vært så godt og avslappende,trengte virkelig det.

I morgen skal vi i familie middag hos mine svigerforeldre. Gruer meg litt.Er redd for at noen skal prate om det og redd for at ingen blir å gjøre

det...

 

Ble også fortalt av gynekologen at h*n døde for et par uker siden. Var vel rundt 9 uker og 4 dager da....

 

Ble veldig lei meg da jeg leste historien din,gråt noen tårer MED deg!

 

Skal ta å lagre e-mail adr. din. Hjelper nok en del å få kontakt med andre i samme situasjon. Jeg heter Hilde, så du blir å kjenne det igjen på e-mail adr. min. Vil ikke legge den ut her da jeg har hele navnet mitt i den.

 

Mange klemmer til alle dere der ute som har mistet!