Noen som er enslige og tenker på inseminasjon i Danmark?

[Gulljenta mi:)]

Hei!

 

Lurte på om det er noen heteroseksuelle jenter her som vurderer inseminasjon? Tenker på deg jeg. Har ønsket meg barn i over 4 år nå, men finner aldri en å få barn med. Er så lei av og vente nå. Har tenkt at selv om jeg drar til Danmark så kan jeg jo finne en mann senere, og så kan jo han bli pappaen til barnet og så kan vi få flere barn sammen. Jeg blir så lei meg når andre blir gravide og jeg ikke en gang har funnet mannen min. Noen synspunkter på dette?

 

 

Jente, snart 28 år.

[morella]

Hei!

Jeg tilhører ikke overnevnte kategori (heterofil/vurderer inseminajon), men fikk lyst til å dele noen tanker med deg likevel.

 

Først må jeg si at jeg virkelig forstår ditt ønske om barn. Har selv vært i den situasonen der "alle" rundt meg ble gravide, mens jeg var i en situasjon der det var "umulig" for meg å få barn. Det var en veldig trist tid!

 

Noen år senere var jeg i en annen livssituasjon og bestemte meg for å gjøre det umulige mulig... Vurderte alternativene mine, og valgte "kjent og aktiv" far til barnet (som i skrivende stund fortsatt befinner seg i magen). Tenker allerede nå at det er fint å ha søsken.. så om jeg får muligheten, vil jeg velge samme løsning for et evt neste barn. Ikke minst av hensyn til det fremtidige barnet. Tenker at det må være rart for et barn om den ene har en kjent og deltakende far og den andre har en anonym far/donor. Vet ikke om du tenker på samme måte?

 

Du har fortsatt flere år på deg til å finne en mann og få barn med han, kanskje finner man det man vil ha når man vet hva man ønsker?

 

Velger du Danmark, er jeg sikker på at det også blir en lykkelig løsning, bare du har tenkt godt igjennom de fremtidige spørsmålene..

 

Ønsker deg lykke til uansett hva du velger!

 

Vil til slutt bare si at dette overhode ikke var et innlegg "mot" anonym donor. Hadde jeg selv vært i et parforhold, der vi kunne være to omsorgspersoner, hadde det kanskje vært løsningen jeg hadde valgt også...

[eva37]

Heisan.

Jeg er enslig, hetero, og tenker å få barn alene med donor. Har også hatt lyst på barn i flere år, og har ikke truffet en mann så da så jeg på inseminasjon som en mulighet.

 

Nå er jeg endel eldre enn deg, har fyllt 37, så sånn sett er jo situasjonen en annen, da jeg ikke egentlig har tid til å vente, og siden jeg er single og har et sterk ønske om barn er jo dette en fantastisk mulighet.

 

Biologisk sett så har jo du ganske god tid på deg, og det er fint. Men dersom tiden er inne for deg tror jeg at det å få barn på denne måten er en bra alternativ. Som du sier så kan du treffe en mann senere som du ville kunne få flere barn med.

 

Personlig synes jeg det er mye å tenke igjennom når det gjelder denne måten og få barn på, og jeg føler at tankene må "modnes", og at det krever en god porsjon mot for å ta det valget. Ihvertfall er det sånn for meg. Heldigvis så er vi ikke alene, og alle de jeg har snakket med om dette har vært veldig positive og støttende.

 

Håper du finner ut av ting!

 

 

 

 

[Storkfrøken69]

Hei )

 

Jeg er 37 år, enslig og prøver å bli gravid.

Jeg synes du skal gjøre det hvis du virkelig vil og livssituasjonen din "tillater" det.

For meg var dette ikke aktuelt før i år. Har tenkt tanken i mange år, men behovet kom ikke før nå.

Hadde jeg visst det jeg vet nå om livet mitt, hadde jeg nok begynt noe før.

 

Men, du har mange år på å finne den rette faren til barnet ditt da:o)

 

Lykke til med valget )

[skorpion68]

Heisan! Jeg er også 37 år, singel og heterofil. Har gått med barn og storketanker i et par år, tror jeg trengte det for å bli "moden", det er et stort valg. Nå er jeg gravid i 4.mnd etter storketur, og har ikke tvilt en dag på at jeg gjorde rett. Har bare fått positive reaksjoner, det har vært topp! Hvis du tenker på dette hver dag, bør du kanskje ta kontakt med en av klinikkene i køben og sette deg litt inn i hva som skjer, det får tankeprosessen til å komme igang mer, og kanskje i større baner. Lykke til:-)

[71jente]

hei på deg.

jeg er 35 og har tenkt å prøve fra april, har vært hos lege,og skal til gyn, også driver jeg og sjekker med diverse klinikker med priser o.l. Spennende tid :-)

Du har ennå noen gode år til å finne en mann,det har vi alle. Men den enkelte vet når tiden er inne, og er du klar nå så er det bare å kjøre på! Det er klart at når vi passerer 35 går det biologiske materialet raskerer til grunne,så vi har det en smule travelt hehe!! Lykke til med valget!

[Anonym bruker]

Dytt..dytt...

[Anonym bruker]

dytt

[Gulljenta mi:)]

Hei igjen!

 

Takk for svar. Har allerede tatt kontakt med Storkklinikken i Danmark, og fått all informasjon.

 

Men har mange tanker om hva jeg skal si til folk rundt meg og til barnet. Jeg synes det er vanskelig å si til folk sannheten. Men til barnet må jeg selvfølgelig det når det blir større.

 

Blir kjempeglad for synspunktur rundt dette.

 

 

[71jente]

Det kommer nok tanker som du ikke har hatt tidligere,men som du må ta til etterretning og finne ut av når du gjør et valg som dette. Derfor er det viktig å ha god tid, og finne ut hva du skal si til familie,venner og ikke minst hvordan barnet skal få vite ting etterhvert.Noe info får du nok på klinikken også..

Men mest av alt er det viktig at du kan stå for dette valget, og være trygg med det! Barnet vil ikke ha noen far, det blir du og barnet og masse kjærlighet, og evt en far kommer inn i bildet etterhvert! For min del var det viktig å snakke med familien min om dette, og vite at de aksepterer valget mitt! En god følelse som gjør alt litt lettere. Jeg har tenkt å skrive en "bok" til barnet med hele prosessen :-)

[Gulljenta mi:)]

Har allerede tatt det opp med mamma og pappa, og de støtter meg i valget hvis det er det jeg vil.

 

Hva tenker dere andre og si til venner? og barnet? Lurt med den boka.

 

 

[eva37]

Bra at du har støtte fra foreldrene dine! Synes det hjelper å snakke med venninner og familie (søsken). Har ikke snakket om det med foreldre ennå men har tenkt å gjøre det så de kan venne seg til tanken.

 

Har tenkt endel på det med åssen jeg skal forholde meg til andre, venner, familie, kollegaer osv. Har bestemt meg å være så åpen som mulig. Har allerede snakket med mange venninner og de har bare vært positive og absolutt ikke dømmende eller sjokkerte på noen måte. Har også diskutert med f.eks kollegaer på generelt grunnlag og det har ikke skremt meg fra å ville være åpen om jeg får et donorbarn.

 

For meg tror jeg det beste vil være å fortelle det så tidlig som mulig til barnet, og også til de nærmeste og etterhvert til omgangskrets. Tror det vil bli lettere og lettere etterhvert som tiden går og man har "øvd" seg på å fortelle det til de som betyr noe. Ikke det at det er noe alle har noe med og det er vel ikke alltid det er nødvendig å fortelle det, men det at man er trygg på valget og seg selv vil påvirke også de rundt en og ikke minst barnet.

 

 

[Gulljenta mi:)]

Jeg er av den oppfatning at jeg ikke kan si sannheten om at det er donorbarn til andre enn barnet selv og min nærmeste familien. Vil heller si at det var et kortvarig forhold som førte til det.

 

Hva synes dere om det?

[Storkfrøken69]

Hei

Jeg har så vidt vært inne på den tanken selv, men så lenge man har fortalt noen det virkelige forhold, er jeg ganske sikker på at det kommer for en dag til slutt. Spekulasjonene da tror jeg kan bli mye vanskeligere enn å komme over den lille stoltheten du kjemper mot nå )

Og - hvorfor i all verden skal en så flott ting som dette pakkes inn i en løgn. Jeg var gravid en periode før sommeren og fortalte det til mange. Jeg fikk ikke 1 negativ kommentar. Snarere tvert i mot. Til og med damer på 80 måtte bare klemme på meg av beundring (og en liten smule misunnelse tror da jeg ) )

Jeg får og full oppbacking på alle hold nå når jeg prøver på nytt. Til og med min mannlige sjef vet det og synes det er flott. De to gangene jeg har vært i Danmark i høst, har jeg bare ringt ham på vei til flyplassen og fortalt at jeg ikke kommer på jobb fordi jeg skal til Stork. Også har jeg fått full forståelse de tyngste dagene når det ikke har klaffet.

Nei, jeg synes absolutt du skal være åpen om det den dagen du velger å fortelle at du er gravid.

Lykke til )

[Anonym bruker]

Jeg har ikke fortalt omverden at jeg er gravid med donor fra Danmark. Min erfaring er at omgivelsene ikke er fryktelig opptatt av hvordan barnet har blitt til så lenge man signaliserer tydelig at det ikke er noen far og at det er ønsket. Da slipper man at de synes synd på en - for det er det jo ikke :-). Folk lurer sikkert, men de spør ikke.....

[callmebecka]

...så synes jeg ikke noe særlig om det!

 

Når du skriver "ikke KAN fortelle det" så blir jeg veldig nysgjerrig. Ikke kan fordi dette er så privat at det kun angår dere, eller ikke kan fordi det er noe omverdenen ikke klarer forholde seg til?

 

Hvis barnet vet det, men opplever at du til andre forteller en annen historie, vil ikke det føre til at barnet tror dette med den anonyme donoren er noe negativt, noe man ikke snakker om? Hva vil det igjen gjøre med barnets selvfølelse? Og vil du ikke også påføre barnet ditt å måtte lyve om sitt opphav? Eller vil det være greit hvis barnet ønsker å si det som det er? Hva med alle oppfølgings spørsmål som kan komme, som bare fører til flere løgner. Om ikke de kommer til deg, så kommer de nok ganske sikkert til barnet ditt i omgang med andre barn.

 

Jeg synes du skal være åpen om det hele veien. Nå er jo selvfølgelig jeg fullstendig inhabil, men synes det står mye mer respekt av å få barn med anonym donor enn et tilfeldig, kortvarig forhold. Vil ikke folk rundt deg etter hvert stusse på at ikke barnets far er involvert på en eller annen måte? Eventuelt synes synd på barnet for en kjip far, eller tenke at du gjør noe galt som holder far ute av barnets liv.

 

Og for barnet selv må det da være deilig å kunne vite og fortelle at det er et kjærlighets barn, mamma ville så gjerne ha meg at hun fikk hjelp av en mann vi ikke kjenner til å få meg! Heller det enn, jeg er et resultat av et kortvarig forhold, ikke uønsket på noen måte, men heller ikke planlagt.(Beklager hvis det blir litt drøyt, vil bare få frem et poeng.)

 

Ønsker deg lykke til uansett, og håper du kommer til et punkt der det å være åpen om det er en positiv og naturlig ting for deg!

[Storkfrøken69]

Jeg er så hjertens enig med deg, Callmebecka!

[71jente]

At du er av den oppfatning at du ikke kan si det til andre enn ditt barn og nærmeste,er der du er nå,men det vil forhåpentligvis endre seg for deg,når du er sikker på om du virkelig vil dette,og kan stå for dine valg!

Vi har lov å mene forskjellig,og være av diverse oppfatninger,men du må ikke glemme at barnet ditt har et opphav,og det bør ikke være en løgn! Jeg husker hvordan jeg reagerte som 7åring da jeg fikk vite at jeg hadde en annen far,og det har preget meg siden,(hvordan skal jeg ikke komme inn på),selv om min adoptivfar alltid har vært "min",så var det utrolig forvirrende å vite at jeg var "en annens" biologiske opphav.. .... Sannhet,sannhet,sannhet!

[skorpion68]

Å være åpen til alle har vært alfa og omega for at jeg har hatt det så bra så langt i svangerskapet (er 4 1/2 mnd) nå. Folk har tatt det helt strålende, og det er fantastisk å få så mye positiv støtte. Det er godt for selvtilliten og de gangene man får en liten skygge på netthinnen som sier "hva er det du egentlig har gjort?". De menneskene som kjenner deg, vet at dette er noe du vil og fikser, de som ikke kjenner deg og mot formodning skulle mene noe annet, kommer du ikke til å ha noe med allikevel. Jeg har også vært opptatt av ikke å komme i "offerrollen". Feks. "Å, stakkars deg, ble du forlatt av en dust,du da. " Eller " Jaså, såpass påseilet at du ikke husker hvem som er faren,Hehe", Noen tror kanskje du har blitt voldtatt osv osv. Det er utrolig hvordan folks fantasi kan spinne, men når de vet sannheten er det ikke mer enn den. Og den kan du jo stå for, ellers hadde du aldri gjort det! Vær stolt av at du er så modig at du tar det valget du gjør!! :-)

[Gulljenta mi:)]

Hei igjen!

 

Skjønner hva dere mener. Sannheten er vel det beste, men for meg er jeg redd folk vil tenke stygt om meg. At jeg ikke klarte å finne meg en mann, og se ned på meg.

 

Tror dere er mye mer klar for å gjøre dette når dere er så fast bestemt på å si sannheten. Nærmer meg heller at jeg får prøve å vente til mannen min dukker opp, selv om det innebærer flere tårer i ventetiden. Har jo litt bedre tid enn dere andre her inne. Er jo bare 27..

 

Dessuten er det jo best for barnet med en far, har tenkt på det og i det siste. Er veldig glad for at jeg har en far.

 

[eva37]

Skjønner deg godt. Du har ganske god tid. Lykke til med det du bestemmer deg for!