Flere enn meg som har blitt litt 'tussete' etter å ha blitt mor?

[Anonym bruker]

Føler at mye er forandra i sjelslivet, forhold til øvrig familie osv. Er kjempeglad i jenta mi, syns det er det største under som har skjedd :-)

MEN...føler meg så utrolig mye mer sårbar, sensitiv, 'rå' nå enn før. Har alltid vært flink å holde hodet kaldt, være kontrollert etc. Nå gråter jeg for såkalte småting, det er vanskelig å føle seg så forandra i hodet og sjela...

Noen som føler det samme? Er det helt vanlig å bli så 'tussete' på godt og vondt?

[Anonym bruker]

Hei!!!

Sånn har jeg det og. Og jeg er ikke bare glad for det. Men, men...

Spesielt føler jeg at jeg har blitt kjempesentimental. Begynner å snufse for den minste ting. Og så kan jeg bli så sint! Det blir jo selvfølgelig verre hvis jeg har sovet for lite noen netter. Jeg kan t.o.m. bli sint på min lille elskling på 17 mnd., jeg prøver jo såklart å styre meg, og jeg føler ikke at jeg, (eller omgivelsene mine), har et problem, men jeg har virkelig følt meg forferdelig noen ganger:O(.

Og så er det den snufsinga da..... Er liksom ikke vant til å være sånn, det er litt ekkelt... Men det skader jo ingen,da.....

[Tvillingmamma til 3 gull]

Siden jeg fikk tulla mi har jeg vært veldig sentimental, tårene kommer for den minste ting.

[St. Hans]

Jeg har blitt mer følelsesmenneske, og det gjelder alle følelser. Fra glede og kjærlighet til angst og tungsinn. Det er akkurat som om jeg har fått mer følelser, av alle slag, jeg kjenner meg ikke igjen fra tidligere. Jeg hadde mye mer kontroll over meg selv og visste hva jeg kunne forvente, liksom.

 

Jeg synes ikke det er helt lett å være "nye meg"...

[Anonym bruker]

Det er nok helt vanlig ja! Jeg har blitt helt utrolig "myk". Husker første gangen jeg skulle på butikken etter fødselen. Så kom jeg til å lese en trist artikkel i et blad og kom gråtende hjem. Mannen min trodde det hadde skjedd noe forferdelig vet du ; )

 

Klarer nesten ikke å se nyhetene mer og triste filmer (i alle fall de som omhandler barn som ikke har det godt) er helt utelukket. Jeg lar mye mer gå inn på meg enn tidligere. Det er rett og slett blitt slitsomt noen ganger.

 

Håper det normaliserer seg litt etterhvert selv om snuppa mi er over 1 år nå.......

[Anonym bruker]

HI her...

Ja, vi er nok mange i samme båt. En ting er ammetåka og alt den kan medføre, men mitt barn er 19 mnd., og jeg føler at endel av disse endringene er permante...hjeeelp.

Nei, det går vel bra, er bare slitsomt å forandre seg så mye på kort tid. Og ikke kjenne seg selv igjen i div. situasjoner. Sinnet er sterkere, sårbarheten og følelsene generelt.

Går det over, finner en tilbake til sitt gamle gode jeg etterhvert, mon tro?

[nepomuk]

Kjenner meg absolutt igjen, ja. Må bare sette inn denne som jeg ikke helt husker hvor jeg fant. Den er litt lang, men verdt å lese. Bare ikke snufs for mye da ;-)

 

"Vi sitter og spiser lunsj en dag, da min datter ”tilfeldig” sier at hun og hennes mann vurderer ”å starte en familie”. ”Vi holder på med en spørreundersøkelse,” sier hun, halvveis spøkefullt. ”Synes du vi skulle hatt en baby?” ”Det vil forandre livet deres,” sier jeg forsiktig og med et nøytralt tonefall. ”Jeg vet,” sier hun, ”slutt på å sove lenge i helgene, slutt på spontane ferieturer”. Men det var ikke det jeg mente i det hele tatt. Jeg ser på min datter, prøver å finne ut hva jeg skal si til henne. Jeg vil hun skulle vite det hun aldri vil lære på noe svangerskapskurs. Jeg vil fortelle henne at de fysiske sårene fra en barnefødsel vil gro, men at å bli mor, vil gi henne et emosjonelt sår, så kraftig, at det for alltid vil gjøre henne sårbar. Jeg vurderer å advare henne om at hun aldri mer vil kunne lese en avis uten å spørre seg selv, ”Hva om det hadde vært MITT barn?” At hvert eneste flykræsj, enhver husbrann vil plage henne. At hver gang hun ser bilder av sultende barn, vil hun lure på om noe kan være mer grusomt enn å se sitt barn dø. Jeg ser på hennes nøye manikyrerte negler og moteriktige antrekk og tenker at uansett hvor sofistikert hun er, å bli mor vil redusere henne til det primitive nivået hvor en bjørnemor beskytter sin bjørneunge. At et påtrengede rop ”Mamma!” vil få henne til å slippe en sufflé eller hennes fineste krystall uten et øyeblikks nøling. Jeg føler at jeg bør advare henne om at uansett hvor mange år hun har investert i sin karriere, vil hun bli profesjonelt avsporet til morsrollen. Hun vil kanskje anskaffe dagmamma, men en dag vil hun gå inn til et viktig forretningsmøte og hun vil bare tenke på sin baby’s søte duft. Hun må bruke all den selvdisiplin hun kan oppdrive for ikke å skynde seg hjem, bare for å forsikre seg om at babyen hennes er ok. Jeg vil at min datter skal vite at hverdagslige avgjørelser ikke lenger vil være rutine. At en fem år gammel gutt’s ønske om å bruke herretoalettet fremfor dametoalettet hos McDonald’s vil utgjøre et kjempedilemma. At akkurat der, midt i skramlende brett og hylende unger, vil ting som uavhengighet og kjønnsidentitet bli veid mot den muligheten at en barnemishandler kan lure inne på toalettet. Uansett hvor god hun er til å ta avgjørelser på kontoret, vil hun konstant sette spørsmål ved sin evne til å være mor. Når jeg ser på min attraktive datter, vil jeg forsikre henne om at hun etterhvert vil miste de ekstra svangerskapskiloene, men hun vil aldri føle seg som den samme som før. At hennes livsstil, som nå er så viktig, vil ha mindre verdi for henne med en gang hun får barn. At hun ville offret seg selv umiddelbart, for å redde sitt avkom, men at hun også vil håpe på enda flere år, ikke for å oppnå sine egne drømmer, men for å kunne se sitt barn oppnå deres. Jeg vil at hun skal vite at et keisersnitt-arr eller et skinnende strekkmerke vil bli et hederstegn. Min datters forhold til hennes mann vil endres, men ikke på den måten hun tror. Jeg skulle ønske hun kunne forstå hvor mye du elsker en mann som forsiktig puddrer en barnerumpe eller som aldri nøler med å leke med sitt barn. Jeg synes hun bør få vite at hun vil forelske seg i ham igjen av årsaker hun nå ville synes er veldig uromantiske. Jeg skulle ønske min datter kunne fornemme det bånd hun vil kjenne med kvinner som opp gjennom historien har forsøkt å stoppe krig, fordommer og fyllekjøring. Jeg vil beskrive for min datter den gleden det er å se ditt barn lære seg å sykle. Jeg vil fortelle henne om den inderlige latteren fra en baby som rører ved den myke pelsen til en hund eller en katt for første gang. Jeg vil at hun skal kunne kjenne den gleden som er så virkelig at den faktisk gjør vondt. Min datters spørrende uttrykk får meg til å forstå at øynene mine er fulle av tårer. ”Du vil aldri angre på det, ” sier jeg til slutt. Så strekker jeg hånden over bordet og klemmer min datters hånd og sier en stille bønn for henne og for meg selv og for alle dødelige kvinner som snubler på deres vei inn i dette vakreste av alle kall. Det er fantastisk å være mamma..."

[Lsjoli elsker Andrea]

så utrolig bra skrevet!

[Anonym bruker]

Åh, nei, nå skjedde det igjen! Tårene spruter selvfølgelig etter å ha lest det om å bli mamma. Og det er jo så sant! Men å gråte av kjærlighet er vel egentlig ikke så ille?

[nepomuk]

Nei, det må være lov! :-) Synes også den er veldig godt skrevet. Vet desverre ikke hvem som har skrevet det, så hvis noen vet det vil jeg gjerne vite det. Fant det på nettet for sikkert 2 år siden (gravid og lettrørt...)

[Gjest]

Kan melde meg inn her, men nå har jeg vært gravid, ammet, gravid igjen og ammer fremdeles, så jeg er spent på hvordan jeg blir når jeg ikke ammer lenger og er på normalnivå angående hormoner. Jeg tror jeg forblir "tussete" angående ungene