Kontakt med andre som har mistet babyen sin

[Tindra38]

Det er nå snart 5 uker lille Eirik Andreas døde fra oss. Jeg føler at jeg går rundt i en ganske ensom tilværelse. Den aller første tiden var det begravelse, blomster og hilsner, sms og telefoner. Det stilner over tid, synes det er tidlig, men det virker som de fleste går og venter på at det "går over". Vi er midt i en flytteprosess, så jeg har måttet konsentrere meg om det, har skrevet det tilbake til noen som har tatt kontakt og får da tilbakemeldinger som: "Godt du høres bedre ut - bra!" og liknende. Dette gjelder selvsagt ikke alle!

 

Jeg har jo snakket med noen venninner etter at han døde, alle er veldig medfølelende (på en god måte), men jeg merker at de ikke kan fatte det som har skjedd oss - det vi har vært gjennom. Det skjønner jeg godt, men det er likevel vanskelig - ønsker så gjerne å snakke med noen som har opplevd det samme.

 

Ullevål sykehus har kontaktet oss en gang etter at vi kom hjem. Vi har ikke hørt noe ang verken sorggruppe, samtaler eller for den sakens skyld medisinsk oppfølging. Jeg føler at kroppen min ser gravid ut, hormonene er ikke på plass enda (ømme pupper, hoven på litt rare steder).

 

Mannen min har begynt å jobbe en del igjen, så jeg føler meg alene. Er heldig som har statlig arbeidsgiver, trenger ikke stresse med å gå tilbake til jobb - heldigvis!

 

Ta gjerne kontakt med meg her, dere som er i samme situasjon. Ser jo at det er få, men ... Har vært såvidt inne på Englesiden også.

[Anonym bruker]

Hei Tindra,

Døde gutten din i magen?

 

[Tindra38]

Nei, han ble født prematurt, i uke 26. Var fin og vital, men fikk en kraftig sykehusinfeksjon etter 10 dager og døde 15 dager gammel.

[Anonym bruker]

Uff, stakkars liten.

Jeg gjennomgikk en senabort i uke 21 pga en kromosmfeil. Det var noe av det vanskeligste valget jeg noensinne har tatt, med å avslutte.

De første ukene, eksisterte jeg bare. Vi hadde nettopp flyttet også, så hjemmeet var i pappesker. Jeg satte igang prosjekter, med å rydde ut av pappeskene og rydde og vaske. Da det var gjort bar det over på hytta vår, med maling av alle vegger og tak. Alt for å tenke på noe annet, fortrenge litt, få det litt på avstand. Men det er ikke lett, tenkte likevel hvert sekund på det.

Nå er det noen måneder siden dette skjedde, og ting er mer på avstand.

Tenker fortsatt mye på hva vi har opplevd og gutten vår, men føler vi har kommet til stadiet hvor vi nå prøver å bli gravid igjen.

 

Snakket etterhvert også mye med venninner om dette, det tok litt tid. I førstningen ville jeg ikke, eller orket jeg ikke å snakke med noen som ville gi meg medlidenhet. Etterhvert snakket jeg så mye om det så jeg følte det etterhvert jeg "brukte de opp", hvis du skjønner hva jeg mener..Særlig også når jeg -som du- hørte "godt å høre at det går mye bedre nå" etc. Det gjorde ikke det på den tiden jeg hørte dette, men jeg hadde satt en maske på. Innvendig følte jeg at det fortsatt var like vanskelig.

Men etterhvert som gravide-sympomene gir seg, mensen kommer tilbake og får man bearbeide det enda mer, blir ting og tang bedre. Jeg lover.

Vi fikk invitasjon til sorggruppe 4 måneder etter selve fødselen, dette synes jeg var for lang tid. Vi var der en gang, men fant ut at det ikke fungerte for oss. Hadde det vært mye nærmere ville det vært mye mer nyttig. Det er deilig å få snakket om ting med noen som har lyst til å høre på en..

Ta den tiden du trenger med å være sykmeldt, det var ganske viktig for meg ihvertfall.

 

 

[barbafru]

Hei!

 

Jeg er mammaen til Anna, som døde for 5 år siden. Kjenner igjen alt du sier i innlegget dit.

Jeg fikk gjelp til å finne en sorggruppe på helsestasjonen. Den passet ikke

helt for meg, men det finnes flere.

Historien min ligger inne her et sted, under tittelen Annas historie tror jeg.

Jeg er ikke her ofte, men vi er mange fler enn du skulle tro, som har mistet barn.

Bare tenk på deg selv nå, og kjenn etter hva som kan hjelpe deg. Jeg gikk i terapi en stund, det hjalp på forholdet til menneskene rundt meg.fordi Jeg var også ganske skuffet over folk.

Lykke til, eller hva man skal si.

[Anonym bruker]

Hei.

Trist å høre at også du har mistet det mest dyrebare som er å miste.

Jeg fikk en liten jente i våres som desverre var dødfødt. Fødte i uke 26.

Vi fikk beskjed dagen før jeg fødte at hun var død.

Forstår så godt hva du mener i forhold til at andre ikke forstår hva en går igjennom hvis en ikke har vært der selv. Husker hvordan det var de første ukene. Alle lurte på hvordan det gikk og om ting ble bedre. Husker at jeg hadde konstant dårlig samvittighet de dagene jeg ikke var lei meg hele tiden fordi jeg da følte at folk ikke trodde at jeg brydde meg så mye om det som hadde sjedd.

Nå har det gått et halvt år og mye har skjedd i mellomtiden. Sorgen er der fortsatt, men den har nok forandret seg. Jeg gråter ikke hver dag lengre, jeg begynte å jobbe igjen i august. Men tankene mine går ofte til den lille som ikke fikk lov til å være hos oss.

Mitt råd er å snakke med folk om det som har skjedd. De første månedene følte jeg at jeg "brukte opp" venninnene mine med alt snakket mitt, men de har i ettertid sagt at de følte at de kunne hjelpe litt på den måten.

Ellers kan du kontakte fastlegen din slik at du kan få noen å prate med.

 

[Anonym bruker]

Vi mistet babyen i uke 20, snart tre måneder siden. Hun døde under fødselen. Det som har skuffet meg så voldsomt er hvordan familien min har oppført seg etter begravelsen. De viste omtanke i tiden rett etter fødselen, men ennå vet jeg kun om en svigerinne som har vært på grava etter begravelsen. Jeg går der så ofte selv at jeg hadde lagt merke til om det var noen andre enn oss selv som hadde satt ned en bukett med blomster. At ikke engang mine foreldre, barnets besteforeldre har tenkt på å se gravsteinen og tenne et lys skuffer meg voldsomt. Jeg har ikke bedt dem om å gå dit, jeg synes de skal tenke det selv.

 

Når det gjelder venner, har de vært mye flinkere til å spørre hvordan det går i tiden videre. Og det er ikke alle som godtar et "bare bra"-svar. De kjenner meg bedre enn som så. Men selv om mange vet at vi tok bilder av henne, er det bare ei venninne som faktisk har spurt om å få se bilder. Ingen i familien har spurt om bildene, selv om albumet står i stua. Det var forresten bare min mor og to venninner som spurte om navnet hennes før det stod i dødsannonsen.

 

Alt dette gjør at jeg føler de ikke ser på en baby på 20 uker som en baby, bare som et foster. Men jeg tror alle vi som har mistet før temin, kan forstå det. Så det er godt å fortelle det på siden her.

[adele85]

Hei hei

Føler virkelig med deg. Kommer gjerne noe seint dette innlegget men håper du leser det fordet om.

 

Jeg mistet en nydelig skjønn gutt som va født med en alvorlig hjertefeil.. Han døde 17 november 2006 bare tre måneder gammel.

Det som har hjelpt meg videre er gode venner og familie og jeg vil også råde deg til å begynne i jobb igjen ganske snart..Selv om det gjerne ikke er det du har mest lyst til så hjelper det faktisk å få litt andre ting å tenke på... Trening er også god medisin.

 

Syns det er dårlig av ullevål og ikke ta mer kontakt med dere..

Vi har fått flere telefoner både fra rikshospitalet og sykehuset her i bergen og syns de har vært kjempe flinke. har hatt flere samtaler med leger og lignende og det har hjelpt oss på vei også.. har også prøvd psykolog men det var ikke noe for oss..

 

er foresten blitt garvid igjen nå og er kjempe nervøs for at det samm skal skje igjen.. har dere prøvd igjen eller??

 

klem

 

[Tindra38]

Jeg var på min første skitur i helga - og det var godt Var på hytta, der er det ikke så fullt av folk som i Oslo-marka, så det gjorde ikke noe om jeg ble andpusten og ikke gikk så fort ...

 

Synes det er godt å være ute å gå, men klarer ikke helt treningssentre enda ...

 

Jobben er jeg ikke klar for enda, men det har nok også en del å gjøre med jobben jeg har. Jeg tror rett og slett ikke jeg er klar for de utfordringene jeg vet jeg møter ... ! Vurderer å finne meg en ny jobb.

 

Jeg er ikke gravid enda. Vi ønsker oss flere barn, men med det som skjedde i bakhodet er vi litt tilbakeholdne. Det er litt skummelt - rett og slett.

 

Har du fått god oppfølgiing så langt i svangerskapet?

[adele85]

Hei igjen...

Godt å høre at du kommer deg ut iallefall..

 

Er det ikke mulig å få tilpasset jobben din litt??

Jeg har fått det der jeg jobber.. Sitter vanligvis i et åpent landskap og tar i mot mange "kunder" i løpet av en dag.. dette er noe jeg ikke orker nå så jeg har fått eget kontor og får drive på med mitt for en stund.. veldig greit.. Er det noe som lar seg gjøre for deg??

Det vi har fått beskjed om er at vi ikke må sitte å vente på at energien skal komme å ta oss, selv om det er det vi har mest lyst til.. Det eneste som hjelper deg videre er å gi deg selv et spark i "rompen".Harde ord men sant.

Det kan nok være vanskelig å treffe på folk igjen som du vet vil spørre og grave, men kansje det er en ide å la en ta seg av å informere de aller fleste om saken slik at du slipper å få sånne ubehagelige spørsmål som du gjerne vil unngå?? ikke vet jeg..

Jeg vet iallefall at jeg unngår å snakke med folk jeg ikke har snakket med på lenge eller i det hele tatt nye folk pga at jeg er redd de kommer til å spørre om noe jeg ikke vil snakke om. Men samtidig så spør jo bare folk fordi de bryr seg.. og det hjelper faktisk å snakke om det selv om de gjerne ikke forstår oss på den måten jeg forstår deg eller du forstår meg.

 

Kan jeg spørre hvilken hjertefeil ditt barn hadde??

 

Har dere snakket med noen andre som har mistet barn??

 

Jeg er ikke kommet så langt i svangeskapet enda men får tidligere legekontroll og ultralyd i uke ti pluss tettere oppfølging.. det er jeg veldig glad for.. Vi er også utrolig redd for å få barn igjen.. etter all sykehusopphold har vi sett alt som går an å få så er ganske så nervøs kan du si.. Men alle vi har snakket med som har mistet et barn råder oss til å få barn igjen ganske fort så vi har fulgt deres råd.. Håper dere også tør å satse igjen.

 

 

[Tindra38]

Jeg tror det er veldig individuelt hva som er bra i en slik situasjon. Vi er med en i en sorggruppe, og hun som leder den sier at det er helt normalt å være borte et halvt til ett år etter at man har mistet en nyfødt baby. Alle jentene i denne gruppen har så langt vært hjemme, og det er også disse jeg har kontakt med (som har mistet barn).

 

Min jobb er ikke så lett å tilrettelegge, jeg er nok heller ikke toppmotivert. Følte at jobbsituasjonen ikke akkurat bidro positivt under graviditeten og i forhold til hva som skjedde - og jeg vet at det er lite støtte - og mange krav - der. Jeg tror man skal være litt forsiktig med å utsette seg for slitsomme situasjoner der selvfølelsen daler enda mer. Den trengs snarere å bygges opp.

 

Sønnen vår døde ikke av hjertefeil. Han døde av en sykehusinfeksjon, som rammet han ekstra sterkt siden han var svært prematur. Han var ellers helt frisk.

 

Tror nok det er lurt å få barn igjen ganske fort, men føler ikke at det er så lenge siden vi mistet vår lille gutt (4 måneder).

[Leee]

Hei

 

Jeg fikk en sønn i oktober 2006 som døde 2 timer etter fødselen. Gutten vår døde fordi han inhalerte fostervann under en langtrukken fødsel, og det tok for lang tid før den tilstedeværende legen oppfattet situasjonen. Jeg var fin og frisk i hele svangerskapet, gutten vår var fin og velskapt, og det føles som vi rett og slett bare er rammet av "uflaks". Alle omstendigheter tilsa at vi skulle få reise hjem fra sykehuset med en liten baby.

 

Jeg er nå kommet til et punkt hvor jeg klarer å glede meg over hverdagslige ting igjen, men det går ikke en dag uten at jeg kjenner savnet. I begynnelsen gav jeg f* i nesten alt rundt meg, og når jeg kom tilbake i jobb slet jeg med at jeg syntes alle jobbrelaterte oppgaver og utfordringer var trivielle. Jeg gjorde nok ingen god jobb, så arbeidsgiver hadde nok nesten vært bedre tjent uten meg den perioden. Men for min egen del har nok det at jeg kom meg relativt raskt tilbake i jobb bidratt til at jeg nå klarer hverdagen bra. Men dette er helt klart individuelt.

 

Vi begynte å prøve på ny graviditet 3 måneder etter fødselen, og jeg ble gravid på første forsøk. Jeg syns det er deilig å atter ha liv i magen, selv om det har ført med seg redsel for alt som kan gå galt.

[Tindra38]

Det var trist å lese historien din! Det blir så helt meningsløst når det skjer på denne måten.

 

Omstendighetene rundt min fødsel var så dramatiske, så jeg er redd for en ny graviditet. Tenk om det gjentar seg! Dette og det at jeg tok keisersnitt, har gjort at vi ikke har ønsket å prøve enda - selv om legen forsåvidt har gitt klarsignal. Mange mener imidlertid at man bør vente 6 måneder etter keisersnittet. Vi drøyer vel ikke så lenge, tenker jeg.

 

Jeg har en jobb der andre er "avhengige" av min innsats; personalansvar - og jeg føler at jeg ikke ville kunne klare å henge med om jeg gikk tilbake til jobb nå. Føler at det hjelper å hvile ut og ha rolige dager - tross alt. Selvsagt savner jeg en rytme og det sosiale i det å ha et sted å gå til på dagtid. Når det blir lysere tider, må jeg tilbake til jobb - slik er det bare. Vi får håpe det blir med nytt håp og en ny spire etterhvert

[*BLÅFUGL*]

Kjære deg Tindra 38-

 

jeg føler med deg! Opplevde selv å miste en gutt for noen måneder siden- dødfødsel i uke 22. Kjenner at jeg strever med å forholde meg til verden utenfor min lille familiære sfære.

 

Ser at du blir rådet til å begynne i jobb så snart som mulig. Jeg tror det er veldig individuelt hvor fort man klarer å komme tilbake i jobb.Tror det er viktig å kjenne etter om man har krefter og overskudd til å takle utfordringene som møter en på arbeidsplassen. Ikke alle jobber gir mulighet for endrete, roligere arbeidsoppgaver.

 

Jeg forsøkte meg i jobb en periode, men gikk på en skikkelig smell og ble igjen sykemeldt. Opplevde det som ekstremt krevende å måtte forholde meg til mennesker, tidspress og kompliserte problemstillinger. Var totalt utkjørt etter endt arbeidsdag. Har nå fått beskjed av legen om at jeg ikke skal tilbake i jobb før jeg kjenner overskudd og energi, og fungerer godt i det daglige både familiært og sosialt. Jeg opplevde nok et visst press både fra omgivelsene og min egen samvittighet om å komme raskt tilbake, selv om jeg innerst inne kjente at jeg var kommet for kort i sorgprosessen- at denne tok all kapasitet jeg hadde.

 

Jeg råder deg til å ta den tiden du trenger. Vent til du kjenner at overskudd og krefter er tilbake! Ingen tjener på at du begynner før du er klar- og det kjenner du best selv.

 

Ønsker deg alt godt videre- håper dere lykkes når dere igjen er gravid-prøvere!!

 

 

[Tindra38]

Jeg har permisjon som arbeidsgiver dekker - 100 pst. Stats- og kommuneansatte har rett på 33 uker permisjon når de mister ved dødfødsel i uke 27 eller hvis barnet levde i uke 27. Jeg har ikke følt noe større press fra arbeidsgiver på å komme tilbake, men heller fra omgivelensene og kanskje fra min egen samvittighet. Det er klart dagene kan bli lange noen dager og man savner inspirasjon fra andre, men samtidig kjenner også jeg at det blir beintøft å forholde seg både til andre mennesker i en arbeidssituasjon, frister og krav til oppfølging og nytenking.

 

Skal ha et møte med personalsjefen om ikke så lenge, så får vi se. Er også litt redd for å gå på en smell.

 

Takk for gode ønsker - sender de samme tilbake

[Anonym bruker]

Du er sikkert klar over dette men, slik dagens trygderegler er utformet er dette i realiteten en tom rettighet. Benytter man seg av denne permisjonen, mister man både rett til sykepenger og nye foreldrepenger. Dersom man blir gravid igjen i permisjonstiden så får man altså ikke rett til nye foreldrepenger. De har vel opplyst om dette men ville bare si det allikevel:-)

 

[linda87<3 Nathalie 5/9<3]

Jeg mistet selv en liten gutt, Fabian, i aug2006.. Fabian ble født i svangerskapsuke 23+6.. Samboeren min begynte å jobbe ca 1 1/2 mnd etter Fabian døde... Jeg begynte ikke å jobbe, og har fortsatt ikke begynt.. fant ut for en ukes tid siden at jeg er blitt gravid (håper på det beste denne gangen) .. Med engang jeg mistet Fabian begynte jeg automatisk å lete etter personer som hadde opplevd det samme som meg..jeg føler at jeg vet for mye.. jeg har lært om alt som kan gå galt.. og for hvert nye englebarn jeg hører/leser om gråter jeg.. det er så forferdelig..at noe så fælt skjer så altfor mange...det er rart syns jeg, hvordan alle rundt meg glemte Fabian, eller kom over han, før meg.. Ta gjerne kontakt hvis du ønsker.. skrev litt mye, som kanskje gir lite mening for deg.. men ville bare fortelle hvordan jeg har opplevd tiden etter jeg mistet mitt barn.. Linda