jeg lurer på om jeg er

[*Urolig*]

deprimert?!

 

Hva vil det si å vær det?

 

Jeg har 1000 ting å gjør,trvst ikke på jobben /eller studiene.!!!!

 

Eneste jeg tenker på er å bli gravid...savner en baby...!

 

Men det går ikke nå..

 

Jeg gråter hele tiden...vil ikke på skolen vil ikke på jobb vil ikke ha mat (eller så vil jeg ha masse mat!)

 

jeg er så trist

[hvorlangtkandetteegentligvære.]

Kjenner ikke til depresjon så mye, men at du ikke har det noe godt for tiden er vel helt sikkert.. Er det noen du kan snakke med rundt deg?

Ønsker uansett å gi deg en stor trøsteklem. Det kan være utrolig tøft å ikke få disse to etterlengtede strekene.En liten trøst er at det blir vår tur snart:-)

Ønsker deg alt godt

[lilli1979 - venter på ivf]

Du har mange av symptomene på depresjon. Men for at det skal kunne bekreftes som det, må dette vare over tid.

Jeg sliter med mange av de samme tingene selv, men det er vanskelig å si hvor grensa går mellom nedstemthet og depresjon.

 

Hvis du ser litt på årsakene til at du har som du har det: hander det om en ting eller tusen? Altså, er det det at du ikke er gravid som påvirker alt det andre i livet ditt? Eller er manglende graviditet nok en ting på lista over ting som gjør deg ulykkelig?

 

Jeg har tidligere funnet stor trøst i å snakke med en fagperson. Deter viktig å tillate seg selv å sørge, deppe, grine, men balansegangen ligger i å ikke la det ta helt overhånd.

Dersom du føler at dette "spiser" opp livsgleden din over tid, synes jeg du burde be om hjelp. Du trenger ikke gå til psykolog altså- fastlegen kan hjelpe, en god venn, forelder, prest, kollega etc etc.

Etter min erfaring er det viktigste å føle at man blir hørt og sett, ikke minst tatt på alvor og ikke avfeid med "slike stunder går vi jo gjennom alle sammen" type svar.

 

Ønsker deg lykke til! Noen ganger kan det hjelpe å få øst ut alt gørra, bli lytta til, ikke nødvendigvis be om så mange råd.

 

Klem til deg!

 

[*Urolig*]

Graviditet er enda en ting på lista...som gjør at jeg er ulykkelig..

 

Jeg har vert nedstemt/deprimert i 1,5 år..Jeg har ikke livsglede.!

 

Jeg vet ikke hva det er,eller om jeg klarer å sette ord på det...viss du skjønner?

 

jeg har dager innimellom som er gode,men mesteparten er gørr...jeg gråter,er aggressiv,snakker ikke med noen, spiser,spiser ikke. Jeg har ikke så mangen gode venner heller. Har jo selfølgelig kjæresten min. Han e god. Har prøvd å snakke med han...av og til.Men føler at han ikke tar meg så seriøst og han spør bare hvorfor jeg er lei/deprimert når jeg har han,hvorfor ikke det er nok til å være lykkelig...

 

Men jeg elsker han,det har ikke noe med han å gjør...

 

Jeg setter stor pris på han,men han skjønner meg ikke.

 

Tør jeg gå til legen? Føler det ikke er noe problem på en måte...? at jeg ikke vil bli tatt seriøst...

 

Hvordan går det me deg nå da lilli1979 ?

 

Takk for svar forresten

 

Klem tilbake, fra

 

[lilli1979 - venter på ivf]

Kjenner igjen meg selv i mange av de tingene du skriver. Man kommer liksom til et punkt hvor ALT føles tungt og vanskelig og det virker som om verden går i mot deg hele tiden.

Jeg mister stadig venner pga dette. Orker ikke åpne meg og fortelle om hvorfor jeg trekker meg unna til alle og enhver, så er redd for å bli en sånn einstøing som folk syns det er slitsomt å være sammen med. Vanskelig å snakke med sambo om dette siden harn seriøst ALDRI har hatt ett seriøst problem i livet... Ensom i tosomheten, hvis du skjønner. Han er som din, skjønner ikke at jeg ikke klarer glede meg over dte jeg allerede har.

 

Tør du gå til legen? - vel, det kan bare du svare på. Jeg har opplevd å bli tatt veldig på alvor pga dette her, men sist jeg gikk i terapi var jeg student og da er det mye mer automatikk i henvisninger og slikt. Har også møtt en lege som avfeide meg med at dette "vil gå over", men da ble jeg forbanna og sa rett ut at jeg orker ikke leve slik! Hun videresendte meg da til en rådgiver (helt feil..alt rådgiveren gjorde var å gi meg en cd med avslapningsøvelser..djeezuz!) men rådgiveren hadde, etter at jeg hadde hylgrini på kontoret hennes, heldigvis vett nok til å sende meg til en psykolog.

Poenget er at du må samle alle kreftene du har for å KREVE hjelp. Ikke ta nei for et svar, bytt lege hvis det er nødvendig!

 

Akkurat nå går det veldig opp og ned med meg, mest ned egentlig. Har det som deg- noen dager er helt greie, mens andre (som i dag) griner jeg på do på jobben og vil bare hjem og sippe over alt som går galt i dette j*vla livet!

 

Depresjon er sykdom god som noe annet! Blir du ikke hørt, vurder å søke hjelp privat. Det er ganske dyrt, men jeg tenker som så at livskvalitet er verdt mer enn de 400-500 kronene...

 

Pass på deg sjøl og ikke vær redd for å rope på meg hvis du vil prate!