forandret psyke etter at dere begynte å prøve??

[oktoberbarn]

Jeg er så hissig og sur og blir gal av ingenting.

Føler også at vi krangler mer........Og at lunta mi er ikke-eksisterende, det skal ingenting til før jeg går i taket!!

Tror det er skuffelsen mnd etter mnd som gjør det, også lar jeg det gå utover mannen min.

Jeg er en heks tror jeg:)

[Petrinemor]

Jepp, kjenner meg litt igjen.. er ikke alle dager jeg er like god å ha med å gjøre.. det er jo litt frustrerende å holde på i lengden.. å være tvunget til å ha sex er ikke like fristende som når det kommer av seg selv.. Har nesten virket på den måten at jeg ikke har lyst på sexi det hele tatt noen ganger... merkelige greier.. så blir jeg grinete når jeg føler at tr er på vei.. skikkelilg grinete!!

 

Stakar sambo.. han kan da ikke noe for det.. gjør bare så godt han kan han:)

[LilleVakreAnna]

Da er jeg en sjefsheks!! Huff ja, jeg kunne like gjerne skrevet det innlegget der.

 

I tillegg har jeg fått mye dårligere sjølbilde. Føler at jeg ikke duger til noen verdens ting, når jeg ikke engang klarer å bli gravid, og det smitter liksom over på andre ting, så nå syns jeg ALT jeg gjør er dårlig og mislykka; jobb, hus&hjem, utseende++

Slitsomt ja!

[oktoberbarn]

godt å høre, jeg føler nemlig at jeg holder på å bli gal her.

Og JA sex på riktig dag er ikke like bra som når man faktisk vil.

Men sånn får det nå bare bli hel til vi klarer det.......

 

Gikk på 1. sist, nå har vi prøvd i snart 1 år......det er faen meg ikke noe kult!!! Alle rundt meg føder eller blir gravide, mens jeg sitter der med ungen min, på 20 mnd. Hva er galt?

[Lessen]

flere som er i samme båt ja...

 

blir så lei meg når tanta kommer... og det sitter gjerne i i et par dager... så begynner ventinga, verkinga, frustrasjon, irritasjon+++

 

det værste av alt er at jeg godt kan slenge ut av meg at sambo har så dårlig svømmere... skylder på han liksom!! det er IKKE bra...

 

huff og huff!!

nå må det skje snart!!

[hjertebank m/gutt07&jente09]

Melder meg på her ja....

Jeg har blitt utrolig gretten og følsom, og krangler lett med samboern. Som igjen fører til at jeg sipper og griner! Og når jeg samtidig går på pergokur og kjenner at hormonene hærjer i kroppen, så føler jeg meg ikke bedre akkurat. Når den møkka-tanta kommer blir det bare sipping og er supernegativ for at jeg ikke klarer å bli gravid.....

ikke lett dette her altså, trodde at jeg skulle takle å prøve en stund. Men man blir lett følsom gitt! Og ting blir ikke akkurat bedre av at samboer flytter til USA rett over nyttår, så da føler jeg et "bittelitt" press på at vi må klare dette før han reiser. Ellers blir det 4 mnd prøvepause før jeg kan tasse etter til USA. Uff, jeg blir bare stresset av å tenke på det......

[Anne-B.]

Jeg griner for alt mulig.. Som på mandag, da jeg så på Koht i familien, og det gamle ekteparet fortalte at de holdt hender når de sovna hver kveld.. Da stortuta jeg. Vært sånn siden jeg fikk snuppa for 3 år siden, men litt ekstra siden jeg slutta på pillen. Så tror egentlig at det som gjør det..

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Nå har jeg ikke prøvd sånn fryktelig lenge (slutta på pillen i februar og bare vært veldig aktiv prøver de siste 4ppne), men jeg har superbølgedalspsyke. Vannvittig deppa og sur fra mensen kommer og noen dager/en uke frem i tid, og så er jeg smørblid pusekatt med all tålmodighet i verden (for jeg skal bli gravid trallalalala) - men med kjempeusikkerhet og mange spørsmål rundt EL, sånn som denne uka her, før jeg raser ned i kjellern igjen når mensen nok en gang kommer. Og så tenker jeg på baby og graviditet og EL og temperaturer HELE tida, mange ganger til dagen hver dag. Enspora kan man kalle det, hehe.

[2 fine små]

Hehe, det er mye mas med aa vaere saa besatt, men det flotte er jo at vi alle tydeligvis paa et eller annet vis er i kontakt med urinstinktene vaare (jada, litt lysfontenespraak faar vi taale) og derfor er helt besatt av aa bli gravide, foede og bli moedre. Det er jo ganske fint synes jeg. Jeg kjenner at det tar en del fokus jeg... La oss haape all innsatsen og det lettere smaamaniske gir resultater. Og saa faar de som leve med oss bare holde ut, hehe... Jeg ble helt totalt usosial mellom forrige EL og IKM, men saa var jeg gravid i 2,5 uke ogsaa da, saa var jo saaaaaaaaaa overbevist. Vel, det er paa an igjen, med EL i disse dager.

 

Lykke til alle.

[Lille jente]

Vet akkurat hvordan dere har det jenter.

Hos meg har det gått så langt at jeg og sambo nesten har gått fra hverandre...to ganger.

Føler alle rundt meg er gravid eller akkurat har fått baby.

Har vært prøvd i 4 mnd nå, er jo ikke så lenge. Men det verste var når broren til sambo kom og sa de var blitt gravid "ved et uhell", hadde bare vært sammen i 7 mnd. Virker så urettferdig.

Jeg griner av ALT. Og blir sur for ALT. Og tror ALT er i veien med meg.

 

Lykke til med dere alle. Vi klarer det nok snart vi og.

 

klem

[koseputa]

Ja jeg kan vel og si at psyken min har endret seg...Men jeg blir heller veldig deprimert, særlig når tr kommer...Nå har vi prøvd å lage baby i 16 mnd, og i løpet av denne tiden har det vært mye frustrasjon, tårer og depresive tanker.Værst var det når vi hadde prøvd i ett år og måtte betrakte oss som slitere, men nå er vi igang med utredning og alt kjennes mye lettere nå når vi får hjelp til å finne ut av dette.

Men det har i perioder tært hardt på forholdet vårt, sex på fastlagte dager i lange perioder er ikke akkurat med til å få romantikken til å blomstre...Vi har hatt så mye forventninger til hverandre, og samboeren min har vært så stressa og pressa mange ganger i peridene rundt el at han har hatt problemer med å få junior i gang, noe som har ført til store frustrasjoner for oss begge. Men samtidig tror jeg aldri vi har vært så nær hverandre og til så stor støtte for hverandre som i denne perioden. Vi har jo begge et inderlig stort ønske om at det snart skal lykkes for oss, men nå tar vi det mer med ro og vi har blitt enige om å kutte å telle dager og prøve å ha sex når vi har lyst....

[Gjest]

Hmm, kjenner meg igjen. Men har ikke så mange prøveperioder bak meg da...

[lilli1979 - venter på ivf]

Det er helt tydelig at dette sliter på oss alle sammen!

Jeg:

- har ekstremt kort lunte

- går rundt og er irritert dagen lang

- små filleting blir superviktige

- mister sexlysta

- blir deprimert (dette går aldri-type tanker)

- føler meg ubrukelig som kvinne, datter, kjæreste, på jobb

- griner av ALT (og jada, jeg satt også og stortuta til Koht i familien på mandag..hehe)

- tenker annahver gang at nå dropper vi dette, og nå klarer vi dette

[ღventer på lykkelitenღ]

Ja her er det bare å henge seg på,det har gått så langt at jeg er blitt besatt av "bli gravid prosjektet". Merker jeg er forferdelig følsom og det skal ingenting til før jeg flyr opp for å si det sånn!

-Føler at jeg aldri kommer til å bli mamma.

-Analyserer alt, tempene mine og tar alt som skjer i kroppen som et tegn på ditt og datt (men som sikkert er helt uvesentlig) veldig alvorlig.

-Kjedelig å gå på do uten en el test..

-har sex bare for å bli gravid....????noe er alvorlig galt her;-)

-krise om jeg har glemt å ta Gravitamin

 

Tja hva mer kan man si....rimelig stressa ja!

 

[ღventer på lykkelitenღ]

i tillegg har jeg begynt å beskylde sambo for dårlige svømmere...ikke smart om man vil beholde husfreden altså...!