Oktober: EleResas fødselshistorie

[EleResa]

Jeg våknet kl 05 på morgenkvisten, skjønte ikke helt med det samme hvorfor, men så kjente jeg forsiktige sammentrekninger i magen. Hm, slike hadde jeg ikke hatt før og ble liggende en halvtimes tid og kjenne på dem, mens jeg så på klokka.. De kom ganske regelmessig allerede, og jeg forstod at nå hadde dagen vi ventet på kommet! Og så på selve termindagen da gitt! :-)

 

De var ikke smertefulle, men jeg startet å puste meg gjennom dem, mest for å få en rutine og vane på det hele. Sånn i 05.30 tida skulle jeg til å snu meg i senga, da jeg løftet det øverste låret rant det væske ut mellom bena mine. Nå går vannet tenkte jeg! Dro et håndkle mellom bena og gikk på toalettet. Der fortsatte det å renne en del. Nå var det på tide å vekke sambo tenkte jeg, så la meg forsiktig ned ved siden av ham i senga og hvisket lavt i øret hans om han var klar for å bli pappa i dag.. Han har aldri blitt så fort våken før! Snudde seg mot meg med et stort glis og svaret var selvfølgelig ja! Vi fikk ikke sove igjen etter dette, så Svein stod opp og lagde frokost til meg og jeg fikk te servert på senga.

 

I 06 tida ringte vi til fødekoordinatoren på sykehuset og fortalte at vannet hadde gått og at jeg hadde veer, riktignok ikke smertefulle og at det gikk ca 6-7 minutter mellom dem. Vi skulle komme til kontroll i 11 tida på formiddagen. Jeg stod etter hvert opp og tok meg en dusj, det var godt og behagelig. Typisk sluttet plutselig sammentrekningene da vi kom på sykehuset, men ble lagt ned på registrering likevel. Babyen hadde det fint så vi, men ingen rier vistes, naturlig nok. Vi ble værende på dette rommet i over 3 timer og vente på en turnuslege som hadde fryktelig mye å gjøre, så vi ble servert lunsj og greier. Fortsatt ingen veer på den vordende mammaen. Så kom legen og vi måtte flytte oss inn på et annet rom, de tok en sekretprøve fra meg for å sjekke om det hadde vært vannavgang. Mens jordmor stod og rikket på hodet grafset legen med et spekulum oppi underlivet mitt, og den fordømte legen klarte til og med å klype meg med det! Gjett om det var vondt! Legen mente ifølge testen at det ikke hadde vært noe vannavgang og så gikk han bare. Undersøkte ikke om jeg hadde åpning eller noe. Jordmor spurte når jeg hadde overtidstime på helsestasjonen neste gang, og så kunne vi dra hjem igjen. Noe skuffet og ganske overrasket over utfallet.

 

Da vi kom til bilen 10 minutter etter kjente jeg en ny ri, og denne gangen ga de seg ikke. De startet på med 5 minutters mellomrom og varte i godt og vel ett minutt. Dette fortsatte utover dagen, og jeg ble litt urolig. Om ikke dette var rier, hvordan ville de bli når de startet da? For nå hadde de så smått begynt å kjennes godt og pustingen min kom til bedre nytte. Hele familien min var samlet hjemme hos min mor, de ventet utålmodig på at vi skulle få det overstått. I 17 tida ringte vi koordinatoren på nytt, riene ble sterkere og mer effektive var jeg overbevist om, men damen i andre enden svarte at siden det ikke hadde vært noen vannavgang kunne jeg slappe helt av, var ingen nært forestående fødsel på meg nei. Ta deg et par Paracet og en varm dusj, kos deg med god mat og slapp av, var rådet jeg fikk. Vi syns dette var litt underlig og jeg ble mer urolig. Siden jeg hadde mer og mer vondt og huset var fult av unger og familie som maset dro vi hjem til oss selv, stille og rolig. Der gjorde jeg hva jeg hadde fått beskjed om, men det hjalp ingenting.

 

Da det hadde gått så langt at jeg stod på alle fire under riene pga smerter i ryggen og Svein måtte massere meg bestemte vi oss for å kjøre nedover til sykehuset igjen, samme f.. hva koordinatoren mente. Vi dro hjemmefra ca 1845 og var på utenfor sykehuset 1915. Jeg ville ikke gå inn med det samme så mens vi ventet 15 minutter i bilen, hadde jeg 4-5 rier. Da vi gikk inn fikk jeg en ri i inngangsdøra og måtte henge over gelenderet til den gikk over, etter 30 meter fikk jeg en ny. Svein hentet en rullestol slik at vi kom oss opp på Føden noenlunde raskt. Der ble vi mottatt av ei hyggelig afrikansk jordmor som satte meg på ny registrering. Dette instrumentet var ikke helt i orden så etter å ha hengt seg en gang, og paperjam to ganger virket den da litt. Fosterlyden kom og gikk og ingen rier vistes! Da ble jeg frustrert.. jeg hadde jo rier! Lå med dette fra 1930 til hun kom tilbake 20.15. Denne gangen ville hun undersøke meg for åpning og mens hun kjente så jeg øynene hennes vide seg ut og hun sa det blir baby snart, det blir baby i kveld på deg jenta, her er det 6 cm og lett tøyelig.. Jeg ble så letta at jeg nesten startet å tute, da var det rier jeg hadde hatt hele dagen da.

 

Kl 20.30 kom vi inn på ei fødestue og jeg hilste på ei koselig jordmor som het Anna, som skulle være der og hjelpe oss. Nå var riene ganske smertefulle og jeg pustet og pustet. Svein måtte massere meg i korsryggen for hver ri, og han måtte ta i ordentlig. Jeg fikk etter hvert tilbud om litt smertelindring, og vi bestemte oss for å prøve akupunktur. Hun satte ei nål i hodet, som skulle virke beroligende siden jeg slet litt med å slappe av mellom riene. To andre nåler satte hun i kjøttet mellom tommel og pekefinger. Pga min kroniske legghinnebetennelse kunne hun ikke sette noen nåler i beina mine, så smertelindringen ble det så som så med følte jeg. Sveins massasje lindret en del, men etter hvert fikk jeg pustemaske med 50/50 lystgass og oksygen. Denne fikk meg enda mer konsentrert om pustingen så den hjalp litt, men tok ikke så mye av smertene. Jordmor kjente på åpningen bare en gang, og da var den 7-8 cm og tøyelig. Jeg følte en periode der at jeg ikke hadde mer krefter, at jeg ikke orket mer og smertene var heftige. Svein masserte og ga meg saft og var en uvurderlig støtte for meg under prosessen. Hadde ikke han vært der med meg hadde nok det hele føltes mye mer vanskelig. Jordmor tok over masseringen litt og hun masserte slik at riene ble mer effektive og det var vondere og vondere. Klokka nærmet seg 22.30 og hun skulle snart ha vaktskifte, hun mente at det ikke kom til å ta lang tid før babyen vår var ute, og hun var lei seg for at hun ikke kunne bli. I dette øyeblikk kjente jeg at riene endret seg og kroppen min startet å presse nedover, selv om jeg pustet for harde livet for å unngå det. Vaktskiftet ble foretatt inne på fødestua vår, og den nye jordmora ble innført i fødselen. Anna kunne fortelle at det ikke var noen vannhinne, så jeg hadde hatt rett hele tiden. Sukie var dreven og rolig og ga meg stor trygghet og gjorde klart for at babyen skulle gjøre sin entrè. Det gikk ikke lange stunden før hun ville ha meg til å presse mer aktivt, så jeg presset og presset, men trodde innerst inne at jeg kom til å holde på i mange timer så jeg holdt igjen litt på kreftene. Helt til hun sa at nå er det bare et par press igjen så er hodet ute! Da først gikk det opp for meg at det var snart over! At vi straks skulle få se vidunderet vårt! Så jeg brukte de siste kreftene jeg hadde og presset og gryntet og så plutselig sa det svupp og kl 2300 var hele ungen ute på et press! Babyen ble løftet opp med ryggen til så Svein spratt rundt for å titte, og så sier han det er ei jente! Ei lita nydelig jente ble kastet opp på magen min, to hyl var det og så ble hun helt stille. Bare lå og titta på meg med store mørke øyne. Den stolte far kuttet navlestrengen og vi gråt og lo og alt var bare helt herlig! Vi hadde ikke vært helt enige om navn på forhånd selv om både guttenavn og jentenavn var diskutert, så da jeg spurte Svein hva vi gjør med det, sa han mykt at jeg kunne få avgjøre. Så da ble det min favoritt, Silja Helén! Jeg måtte sy 3 sting siden hun hadde riftet meg med skulderen på vei ut men det enset jeg omtrent ikke. Eneste vi konsentrerte oss om der og da var at vi var blitt en liten familie, Svein, jeg og den lille nydelige prinsessa vår på 3140g og 49cm :-)