mistet den lille gutten vår.....

[mette1]

sitter her å lurer på hva jeg skal skrive...har lest alle innleggene her inne, veldig godt å vite at man ikke er alene.Nå har det gått en uke siden jeg ble skrevet ut fra sykehuset og jeg sitter her med masse spørsmål og ingen svar.Vi måtte avbryte svangerskapet i uke 22..oppdaget veldig tidlig at jeg hadde høyt blodtrykk og proteiner i urinen (ca uke 5) fastlegen henviste meg til kvinneklinikken .De vi snakket med av jordmødre og leger sa jo at dette var typiske tegn på svangerskapsforgiftning men at det var altfor tidlig å få det da.Så da ble det hyppige kontroller på sykehuset og blodtrykks medisiner.

 

 

Formen min var egentlig ganske bra...ingen kvalme..kastet opp en gang i uke 5 bare.Våknet opp hjemme en morgen med veldig hodepine som utviklet seg til kvalme og oppkast,samboeren min ringte legevakten og vi fikk beskjed om å komme med en gang.De skjekket hjertelyden og blodtrykket,-hjertet banket...men blodtrykket var høyt,ble sendt direkte opp på føden.Der tok de ultralyd og alt så perfekt ut...Ble liggende på føden i noen dager hvor de skjekket blodtrykket jevnlig.Da det var stabilt kunne jeg endelig reise hjem...fortsatte å dra på kontroller på sykehuset 2 ganger i uka hos jordmor og lege...snakket også med en nyrespesialist osom tok urinprøver siden de mente det var altfor tidlig å få svangerskapsforgiftning. Ca tre uker senere (24 Oktober) våknet jeg på ny med vannvittig hodepine midt på natten...vi ringte direkte til føden og reiste avgårde med en gang. De sjekket hjertelyd.tok ultralyd og målte blodtrykket...alt så bra ut med barnet..blodtrykket var høyt.allerede neste morgen følte jeg meg mye bedre,-begynte å føle meg rastløs og ville hjem, men det fikk jeg ikke lov til pga blodtrykket.ble liggende på føden i 3 dager.På det 3 døgnet på kvelden skjedde det mye på en gang..kjente at en hodepine kom snikende..prøvde å slappe av ..tok meg en dusj..da jeg kom ut av dusjen fikk jeg en trist beskjed av samboeren min.En venninne av oss hadde ringt og fortalt at en nær venn var død.

 

 

Jeg fikk helt sjokk og etter denne triste beskjeden kjente jeg at formen ble verre og verre..trodde vel akkurat da at det var en reaksjon på dødsfallet. formen ble verre og jeg ble kvalm...og fikk veldig vondt i mellom gulvet. Lå å kastet opp hele den natten..fikk kvalmestillende sprøyter men det hjalp ikke.følte også at jeg ikke ble tatt på alvor av hun som hadde hovedansvaret den natta.Hun påstod at jeg hadde omgangsyke...aner ikke hvor hun hadde fått det fra.Til slutt så dro jeg tak i ei annen jordmor som var innom fårå måle blodtrykket å fikk stønnet frem at noe er alvorlig galt med meg....jeg har ikke omgangsyke..det er noe galt dere må hjelpe meg NÅ! En time senere ble jeg fraktet opp på hjerte intensiv avdelingen. Husker ikke så mye fra akkurat det..var ganske utmattet etter en lang natt..de la inn en arteriekran for å måle blodtrykket mitt konstant,-og ga meg kvalmestillende som virket.Etter det sovnet jeg endelig.

 

 

På Intensiven ble hjertet mitt sjekket med ultralyd, de fant en middels stor lekasje i en hjerteklaff.

-Noe de ville måtte gjøre noe med om 3-15 år. -Så for min situasjon nå var ikke dette akutt.

De startet også dypere undersøkelser av blodet og urinen min, for å forsøke å finne årsakene til det høye blodtrykket.

 

 

Etter en stund stod de igjen med nyrene som årsak, men kunne ikke helt si hva det var ved nyrene som var feil.

For å finne ut av dette vile de måtte ta en vevsprøve, noe som vanligvis er forbundet med fare/blødninger.

I mitt tilfelle ville dette være enda farligere ettersom jeg var gravid og en blødning da ville være fatal for babyen, og ikke minst fordi jeg ble gitt blodfortynnende medisin ettersom jeg hadde ligget stille i seng lenge, og hyppige bivirkninger av medisinene jeg tok var blodpropp. De ville derfor vente i det lengste med denne prøven, iallefall til barnet var født.

 

 

De ville forsøke å la meg ligge og 'ruge' så lenge som mulig med blodtrykket under kontroll, og med nyrefunksjonen under oppsyn. Dette fungerte en noen dager. 5 dager senere var verdiene forverret, og i samråd med rikshospitalet ble det bestemt at vevsprøven måtte tas så fort som mulig. Denne ble tatt, og heldigvis, ingen blødninger!

 

 

Litt senere på dagen fikk jeg veldige smerter i mellomgulvet, og ble sendt til røntgen for å sjekke for fri luft, men de fant ingenting. Da bar det til gastroskopi, men der fant de heller ingenting. Det bedret seg utover kvelden, og så ut til å stabilisere seg. Så kom beskjeden, de siste blodprøvene viser en alvorlig økning i de verdiene vi kontrollerer når det er snakk om mulig svangerskapsforgiftning. Vi er nødt til å flytte deg til rikshospitalet nå. Jeg følte meg bedre enn på mange timer, så det var en litt vanskelig karamell å svelge, at jeg liksom skulle være mye sykere nå. Ambulanse ble bestillt, og litt etter midnatt kjørte vi med blålys til rikshospitalet. Der ble vi mottatt av et team som tok oss med direkte til kirurgisk intesiv / post operativ. Da vi kom frem følte jeg meg plutselig dårligere, og merket lite til det som skjedde.

 

 

Jeg ble tilkoblet ekg og annet utstyr, også i forskningsøyemed. De foretok undersøkelser for å se om situasjonen min var like alvorlig nå som da jeg ble sendt fra Drammen, de fant en bedring, og valgte å la meg få noe å sove på. Neste morgen hadde legene snakket sammen og funnet ut at jeg plutselig hadde fått over natta en alvorlig og akutt svangerskapsforgiftning, og at de ikke kunne råde meg til noe annet enn å avslutte svangerskapet.

 

 

Beskjeden var sjokkerende. Jeg hadde jo fått vite før at dette ikke var noen svangerskapsforgiftning, og at vi med stor sannsynlighet skulle klare oss mange uker fremover. Barnet har jo hatt det perfekt hele tiden, uten tegn til mangel på næring. Når de så sa at jeg måtte føde på vanlig måte ble sjokket enda større. De startet hormonbehandlingen ganske raskt, og kroppen min gjorde seg klar til fødsel.

 

 

Timene som fulgte husker jeg ikke helt klart, men riene og kravet om mer smertestillende sitter i. Hormonbehandlingen startet på formiddagen, og utpå kvelden startet riene. Rundt midnatt ble de sterkere og hyppigere, jeg har aldri hatt så vondt i hele mitt liv. Jordmoren sa at når vannet går, da blir det lettere. Vannet gikk, og det ble mye verre. Ikke noe i nærheten av bedre. Rundt halv seks på morgenen fødte jeg. Det var en lettelse, smertene ga seg litt. Så ventet vi på morkaken. De forsøkte å hjelpe til med å få den ut, men den satt fast. Flere leger forsøkte å løsne den, men de klarte det ikke. Etter halvannen time ble det bestemt at de skulle skrape den ut. Jeg ba om å få sove om de virkelig måtte gjøre dette, men anestesilegen som var der mente jeg hadde best av spinalbedøvelse. Det var uutholdelig å tenke på å ikke få sove. Da jeg ble trillet ned var det en ny lege som vurderte meg og som sa til meg; "Du er så sliten nå, du skal få sove". Jeg fikk full narkose. På formiddagen våknet jeg, utmattet og sliten. Allerede nå var blodverdiene mine bedre, og legene var svært positive. Jeg ble i hovedsak observert videre det neste døgnet, det var også noen samtaler med jordmor og med de som hadde vært tilstede under fødselen.

 

 

På natten da jeg fødte valgte jeg å ikke se barnet. Jeg hadde en forestilling i hodet om at det ikke 'var noe å se på'. At det var uferdig. Samboeren min har fortalt meg litt om hvordan det var og litt om barnet vi fikk. -Det var en liten gutt, så altfor liten. Han var rolig og så ut som han sov da han kom til verden. Jordmoren pakket ham forsiktig inn i et teppe etter at navlestrengen var klippet. Han ble deretter flyttet til en annen avdeling.

 

 

Ettersom timene gikk og jeg ble mer våken begynte spørsmålene å komme, hadde de fått noe svar på vevspørvene av nyren? Vi fikk etterhvert vite at det var kommet et resultat på prøven, og at sykdommen de hadde funnet het glomerulonefritt. Legene mente dette var en av de 'bedre' nyresykdommene jeg kunne ha, men de kunne ikke si noe mer om hva det skyldtes eller hva vi nå skulle gjøre for å behandle det. Ettersom min fysiske tilstand bedret seg gjorde de klart til overflytting til Sykehuset Buskerud igjen. Jeg ble flyttet på ettermiddagen, dagen etter fødselen.

 

 

Tilbake på SB ble jeg tildelt rom på fødeavdelingen. Forferdelig å legge meg sammen med de som var gravide og snarlig ventet barnet sitt til verden. Under en time gikk før jeg igjen var flyttet opp til hjerte intensiv. Her lå jeg til overvåkning i 4-5 dager før jeg ble flyttet til medisinsk avdeling. Der var jeg i et par dager, mens jeg forsiktig startet å bevege meg ut av sengen og lærte meg at kroppen fortsatt fungerte. Jeg var stadig redd for at ting skulle gjøre vondt. Å presse når jeg skulle tisse, eller å snu på kroppen. Alt føltes som om det skulle gjøre vondt.

 

 

Jeg har nå vært utskrevet fra sykehuset en uke. Har tatt nye prøver idag, og skal til nyrespesialist imorgen for å få høre om tingenes tilstand. Jeg håper han kan fortelle meg noe om sykdommen også, hva man bør eller ikke bør gjøre for å sørge for at nyrene har det best mulig.

 

 

Vi er også veldig spent på om vi kan blir gravide igjen noen gang. Legene har sagt at det 'kan være at vi ikke kan det' og det uroer oss. vi vil jo gjerne ha barn! Vi forstår at legene må se hvordan medisinene fungerer over tid, men klokka tikker jo...

 

 

Jeg har en fantastisk samboer som jeg har pratet mye med. Han husker mesteparten av det som skjedde, også i de periodene der jeg hadde for vondt til å huske.

 

 

Jeg skjønner nå at jeg ikke hadde noe valg.

Å ikke avslutte svangerskapet ville være å avslutte både svangerskapet og mitt eget liv.

Jeg jobber fortsatt med å fordøye dette, følelsene svinger fra dag til dag.

Jeg har født! Jeg har hormoner!

Alt dette har altså skjedd på drøye to uker.

 

 

Dette ble veldig teknisk, det er jo så mye mer som skulle vært sagt. Følelser og opplevelser, men akkurat nå var det godt å kunne skrive ned litt om hendelsene og det som skjedde rundt meg.

[Elise29]

Huff for en historie....tårene bare siler her jeg sitter.

Det må ha vært helt forferdelig for deg å miste gutten din når du var kommet så langt.

Håper du kommer deg gjennom sorgen og at dere en gang skal kunne bli foreldre

Godt å høre at du har en snill og forståelsesfull samboer også.

 

Føler virkelig med dere.

 

Trøsteklem

[2 søte små:-)]

Så utrolig trist å høre!

 

Finner ikke ord, men håper du og samboeren min tar godt vare på hverandre i denne tunge stunden. (tårene siler her)

 

Stor trøsteklem

[mette1]

takk for medfølelse..veldig godt å ha slike sider som dette..akkurat nå er jeg alene hjemm mens samboeren min er en tur på jobben....litt rart..vet liksom ikke helt hva jeg skal ta meg til--før hadde jeg jo en viktig oppgave når jeg gikk her hjemme...gå å ruge og glede meg..planlegge og gjøre i stand til vår lille skatt skulle komme...

[mette1]

er veldig spent på i morgen..da har vi time hos nyrespesialisten..håper på noen svar..er jo veldig redd han skal si vi ikke kan få barn i fremtiden.....

[Nanna:-D]

Off.... Detta var det trist å lese!!! Forferderlig at det går ann å måtte gå igjenom no sånn!! Håper de nye prøvene gir noen flere svar, og at dere kan få ønsket om ett barn oppfylt!!!

 

En stor trøsteklem og masse lykke til!!!!!!

[Hønemor --28pp]

Så forferdelig vondt! Vi mistet igjen i går, men jeg var ikke så langt på vei, tenker bare på hvor vondt jeg synes det er, så kan jeg bare innbille meg hvordan du føler deg.

 

Sender deg en varm klem og litt trøst.

[Gjest]

Det var en forferdelig historie å lese. Du har i tillegg til å miste barnet ditt også vært alvorlig syk. Begge deler er jo svært dramatiske oppevelser det ikke er lett å komme over. Jeg ønsker deg god bedring og at du klarer å få bearbeidet sorgen etter din lille gutt, og sorgen rundt usikkerheten om helsen din, og sorgen over din venn.

 

Håper på nye sjanser til flere barn!

 

[Ojsann]

Alle gode tanker til dere...jeg finner ikke ord, håper dere kommer dere igjennom dette sammen og hjelper hverandre. Mening er det ikke noen vits i å lete etter - krysser fingrene for at svarene på prøvene dine er gode og at helsen bedrer seg.

 

Varme tanker

[mette1]

ja ble veldig mye for oss på en gang dette her....har liksom akkurat gått opp for meg at jeg ikke er gravid lenger...og nå begynner jeg å lure på dette med nyresykdommen...var hos nyrespesialisten i går og han virket positiv uten at han kunne gi meg noen direkte svar på det åfå barn i fremtiden. Har ikke hatt tid til å sørge over min gode venn som døde midt oppi alt dette som skjedde med oss...jeg var for syk da begravelsen var så fikk ikke forlate sykesengen....legene var veldig rolig i forhold til det med hjertet..ble jo undersøkt av to forskjellige hjertespesialister en i Drammen og en på riksen.- så det med hjertet er jeg rolig i forhold til..

[mette1]

dypeste medfølelse til deg hønemor...smerten er like stor uansett hvor langt man er på vei...