mistet den lille gutten vår.....

[mette1]

sitter her å lurer på hva jeg skal skrive...har lest alle innleggene her inne, veldig godt å vite at man ikke er alene.Nå har det gått en uke siden jeg ble skrevet ut fra sykehuset og jeg sitter her med masse spørsmål og ingen svar.Vi måtte avbryte svangerskapet i uke 22..oppdaget veldig tidlig at jeg hadde høyt blodtrykk og proteiner i urinen (ca uke 5) fastlegen henviste meg til kvinneklinikken .De vi snakket med av jordmødre og leger sa jo at dette var typiske tegn på svangerskapsforgiftning men at det var altfor tidlig å få det da.Så da ble det hyppige kontroller på sykehuset og blodtrykks medisiner.

 

 

Formen min var egentlig ganske bra...ingen kvalme..kastet opp en gang i uke 5 bare.Våknet opp hjemme en morgen med veldig hodepine som utviklet seg til kvalme og oppkast,samboeren min ringte legevakten og vi fikk beskjed om å komme med en gang.De skjekket hjertelyden og blodtrykket,-hjertet banket...men blodtrykket var høyt,ble sendt direkte opp på føden.Der tok de ultralyd og alt så perfekt ut...Ble liggende på føden i noen dager hvor de skjekket blodtrykket jevnlig.Da det var stabilt kunne jeg endelig reise hjem...fortsatte å dra på kontroller på sykehuset 2 ganger i uka hos jordmor og lege...snakket også med en nyrespesialist osom tok urinprøver siden de mente det var altfor tidlig å få svangerskapsforgiftning. Ca tre uker senere (24 Oktober) våknet jeg på ny med vannvittig hodepine midt på natten...vi ringte direkte til føden og reiste avgårde med en gang. De sjekket hjertelyd.tok ultralyd og målte blodtrykket...alt så bra ut med barnet..blodtrykket var høyt.allerede neste morgen følte jeg meg mye bedre,-begynte å føle meg rastløs og ville hjem, men det fikk jeg ikke lov til pga blodtrykket.ble liggende på føden i 3 dager.På det 3 døgnet på kvelden skjedde det mye på en gang..kjente at en hodepine kom snikende..prøvde å slappe av ..tok meg en dusj..da jeg kom ut av dusjen fikk jeg en trist beskjed av samboeren min.En venninne av oss hadde ringt og fortalt at en nær venn var død.

 

 

Jeg fikk helt sjokk og etter denne triste beskjeden kjente jeg at formen ble verre og verre..trodde vel akkurat da at det var en reaksjon på dødsfallet. formen ble verre og jeg ble kvalm...og fikk veldig vondt i mellom gulvet. Lå å kastet opp hele den natten..fikk kvalmestillende sprøyter men det hjalp ikke.følte også at jeg ikke ble tatt på alvor av hun som hadde hovedansvaret den natta.Hun påstod at jeg hadde omgangsyke...aner ikke hvor hun hadde fått det fra.Til slutt så dro jeg tak i ei annen jordmor som var innom fårå måle blodtrykket å fikk stønnet frem at noe er alvorlig galt med meg....jeg har ikke omgangsyke..det er noe galt dere må hjelpe meg NÅ! En time senere ble jeg fraktet opp på hjerte intensiv avdelingen. Husker ikke så mye fra akkurat det..var ganske utmattet etter en lang natt..de la inn en arteriekran for å måle blodtrykket mitt konstant,-og ga meg kvalmestillende som virket.Etter det sovnet jeg endelig.

 

 

På Intensiven ble hjertet mitt sjekket med ultralyd, de fant en middels stor lekasje i en hjerteklaff.

-Noe de ville måtte gjøre noe med om 3-15 år. -Så for min situasjon nå var ikke dette akutt.

De startet også dypere undersøkelser av blodet og urinen min, for å forsøke å finne årsakene til det høye blodtrykket.

 

 

Etter en stund stod de igjen med nyrene som årsak, men kunne ikke helt si hva det var ved nyrene som var feil.

For å finne ut av dette vile de måtte ta en vevsprøve, noe som vanligvis er forbundet med fare/blødninger.

I mitt tilfelle ville dette være enda farligere ettersom jeg var gravid og en blødning da ville være fatal for babyen, og ikke minst fordi jeg ble gitt blodfortynnende medisin ettersom jeg hadde ligget stille i seng lenge, og hyppige bivirkninger av medisinene jeg tok var blodpropp. De ville derfor vente i det lengste med denne prøven, iallefall til barnet var født.

 

 

De ville forsøke å la meg ligge og 'ruge' så lenge som mulig med blodtrykket under kontroll, og med nyrefunksjonen under oppsyn. Dette fungerte en noen dager. 5 dager senere var verdiene forverret, og i samråd med rikshospitalet ble det bestemt at vevsprøven måtte tas så fort som mulig. Denne ble tatt, og heldigvis, ingen blødninger!

 

 

Litt senere på dagen fikk jeg veldige smerter i mellomgulvet, og ble sendt til røntgen for å sjekke for fri luft, men de fant ingenting. Da bar det til gastroskopi, men der fant de heller ingenting. Det bedret seg utover kvelden, og så ut til å stabilisere seg. Så kom beskjeden, de siste blodprøvene viser en alvorlig økning i de verdiene vi kontrollerer når det er snakk om mulig svangerskapsforgiftning. Vi er nødt til å flytte deg til rikshospitalet nå. Jeg følte meg bedre enn på mange timer, så det var en litt vanskelig karamell å svelge, at jeg liksom skulle være mye sykere nå. Ambulanse ble bestillt, og litt etter midnatt kjørte vi med blålys til rikshospitalet. Der ble vi mottatt av et team som tok oss med direkte til kirurgisk intesiv / post operativ. Da vi kom frem følte jeg meg plutselig dårligere, og merket lite til det som skjedde.

 

 

Jeg ble tilkoblet ekg og annet utstyr, også i forskningsøyemed. De foretok undersøkelser for å se om situasjonen min var like alvorlig nå som da jeg ble sendt fra Drammen, de fant en bedring, og valgte å la meg få noe å sove på. Neste morgen hadde legene snakket sammen og funnet ut at jeg plutselig hadde fått over natta en alvorlig og akutt svangerskapsforgiftning, og at de ikke kunne råde meg til noe annet enn å avslutte svangerskapet.

 

 

Beskjeden var sjokkerende. Jeg hadde jo fått vite før at dette ikke var noen svangerskapsforgiftning, og at vi med stor sannsynlighet skulle klare oss mange uker fremover. Barnet har jo hatt det perfekt hele tiden, uten tegn til mangel på næring. Når de så sa at jeg måtte føde på vanlig måte ble sjokket enda større. De startet hormonbehandlingen ganske raskt, og kroppen min gjorde seg klar til fødsel.

 

 

Timene som fulgte husker jeg ikke helt klart, men riene og kravet om mer smertestillende sitter i. Hormonbehandlingen startet på formiddagen, og utpå kvelden startet riene. Rundt midnatt ble de sterkere og hyppigere, jeg har aldri hatt så vondt i hele mitt liv. Jordmoren sa at når vannet går, da blir det lettere. Vannet gikk, og det ble mye verre. Ikke noe i nærheten av bedre. Rundt halv seks på morgenen fødte jeg. Det var en lettelse, smertene ga seg litt. Så ventet vi på morkaken. De forsøkte å hjelpe til med å få den ut, men den satt fast. Flere leger forsøkte å løsne den, men de klarte det ikke. Etter halvannen time ble det bestemt at de skulle skrape den ut. Jeg ba om å få sove om de virkelig måtte gjøre dette, men anestesilegen som var der mente jeg hadde best av spinalbedøvelse. Det var uutholdelig å tenke på å ikke få sove. Da jeg ble trillet ned var det en ny lege som vurderte meg og som sa til meg; "Du er så sliten nå, du skal få sove". Jeg fikk full narkose. På formiddagen våknet jeg, utmattet og sliten. Allerede nå var blodverdiene mine bedre, og legene var svært positive. Jeg ble i hovedsak observert videre det neste døgnet, det var også noen samtaler med jordmor og med de som hadde vært tilstede under fødselen.

 

 

På natten da jeg fødte valgte jeg å ikke se barnet. Jeg hadde en forestilling i hodet om at det ikke 'var noe å se på'. At det var uferdig. Samboeren min har fortalt meg litt om hvordan det var og litt om barnet vi fikk. -Det var en liten gutt, så altfor liten. Han var rolig og så ut som han sov da han kom til verden. Jordmoren pakket ham forsiktig inn i et teppe etter at navlestrengen var klippet. Han ble deretter flyttet til en annen avdeling.

 

 

Ettersom timene gikk og jeg ble mer våken begynte spørsmålene å komme, hadde de fått noe svar på vevspørvene av nyren? Vi fikk etterhvert vite at det var kommet et resultat på prøven, og at sykdommen de hadde funnet het glomerulonefritt. Legene mente dette var en av de 'bedre' nyresykdommene jeg kunne ha, men de kunne ikke si noe mer om hva det skyldtes eller hva vi nå skulle gjøre for å behandle det. Ettersom min fysiske tilstand bedret seg gjorde de klart til overflytting til Sykehuset Buskerud igjen. Jeg ble flyttet på ettermiddagen, dagen etter fødselen.

 

 

Tilbake på SB ble jeg tildelt rom på fødeavdelingen. Forferdelig å legge meg sammen med de som var gravide og snarlig ventet barnet sitt til verden. Under en time gikk før jeg igjen var flyttet opp til hjerte intensiv. Her lå jeg til overvåkning i 4-5 dager før jeg ble flyttet til medisinsk avdeling. Der var jeg i et par dager, mens jeg forsiktig startet å bevege meg ut av sengen og lærte meg at kroppen fortsatt fungerte. Jeg var stadig redd for at ting skulle gjøre vondt. Å presse når jeg skulle tisse, eller å snu på kroppen. Alt føltes som om det skulle gjøre vondt.

 

 

Jeg har nå vært utskrevet fra sykehuset en uke. Har tatt nye prøver idag, og skal til nyrespesialist imorgen for å få høre om tingenes tilstand. Jeg håper han kan fortelle meg noe om sykdommen også, hva man bør eller ikke bør gjøre for å sørge for at nyrene har det best mulig.

 

 

Vi er også veldig spent på om vi kan blir gravide igjen noen gang. Legene har sagt at det 'kan være at vi ikke kan det' og det uroer oss. vi vil jo gjerne ha barn! Vi forstår at legene må se hvordan medisinene fungerer over tid, men klokka tikker jo...

 

 

Jeg har en fantastisk samboer som jeg har pratet mye med. Han husker mesteparten av det som skjedde, også i de periodene der jeg hadde for vondt til å huske.

 

 

Jeg skjønner nå at jeg ikke hadde noe valg.

Å ikke avslutte svangerskapet ville være å avslutte både svangerskapet og mitt eget liv.

Jeg jobber fortsatt med å fordøye dette, følelsene svinger fra dag til dag.

Jeg har født! Jeg har hormoner!

Alt dette har altså skjedd på drøye to uker.

 

 

Dette ble veldig teknisk, det er jo så mye mer som skulle vært sagt. Følelser og opplevelser, men akkurat nå var det godt å kunne skrive ned litt om hendelsene og det som skjedde rundt meg.

[tjorven 1]

Å herregud, satkkars deg, det var litt av en runde du har vært med på...

Har selvfølgelig ikke ord for hva du har opplevd, men traumatisk på mange plan det er helt sikkert. Håper du får masse støtte både fra sykehus og lege fremover. Vær åpen om ting det har i allefall fungert for meg. Nå er det drøyt 4 mnd siden og jeg har det faktisk ganske bra. Nå har ikke jeg noen tilstand som sier at jeg ikke kan få barn igjen (selv om det nå har gått galt tre ganger) så er jeg spent på om jeg blir det etter den herjingen jeg vble utsatt for.

 

Jeg håper virkelig du får svar på utredninger og alt du lurer på. Hva valgte dere å gjøre med babyen? Var det noen andre en kjæresten din som fikk sett den lille gutten?

 

Jeg mistet engang i 15 uke også og selv den lile gutten var "ferdig" bare veldig veldig liten.

 

JEg håper du blir frisk, det er det viktigste, ditt liv går først i en sånn situasjon. Sørg for sykemelding en stund, minst 6 uker, du har tross alt født.Jeg har akkurat begynt å jobbe igjen nå etter 4 mnd. Tok meg TID for det tar tid.

 

Bruk sidene og snakk gråt og ras fra deg...

 

Stor klem

[mette1]

kan ikke forestille meg hvordan det er å ha gjennomgått dette tre ganger....vi trenker mye på hva vi skal gjøre med bitteliten...har ikke tatt noe endelig valg enda ,-men vil ha han nærmere oss enn minnelunden i oslo de snakket om på riksen. er jo noen spørsmål vi har om dette så må bare få ringt et begravelsesbyrå snart...samboeren min og en god venninne var med på fødselen pluss jordmor...de fikk sett lillegutt.

velkl 13.30 i dag skal vi til nyrespesialisten....veldig spent...vil ha noe positivt...det synes jeg vi har fortjent nå.....

 

takk for medfølesen tjorven1

 

 

[All done]

Hei.

En utrolig trist historie, min dypeste medfølelse!!

 

Det er over ett år siden minsten i magen døde, men vi har tvillingbroren hans her og det hjelper. Vi er selvfølgelig overlykkelige over han, samtidig er det en bunnløs sorg etter broren...

Det er ikke lett å blande sorg og glede...

 

Hvis du føler for det, så meld deg inn på englesiden, en side for oss som har mistet barn. Der er det mange flotte damer som gir trøst og støtte i tunge tider. www.englesiden.com

 

Vi valgte å begrave gutten vår, det er så utrolig deilig å vite hvor han er og at vi har et sted å pynte for han, som bare er hans... Jeg å fødte på riksen, og gutten ligger i Skoger.

Er fra Drammen jeg å, og det var ikke spørsmål engang om han skulle bli begravd på minnelunden til riksen...

 

Har ikke så mye vettugt å komme med, men jeg sender deg mange varme tanker og klemmer i en tung tid! Håper det kommer noen gode nyheter til dere i dag, det har dere fortjent!!

 

Stor klem fra meg!

(www.blomquisthope.piczo.com)

[mette1]

Har akkurat sendt mail til englesiden nå....kjenner det hjelper veldig å ha et sted som dette å snakke med andre som har opplevd lignende. Følte jo jeg var den eneste i verden....ble overrasket over hvor mange det var på dette forumet og hvor lite man hører om disse historiene.

burde kanskje få mer fokus på dette...flott å se at noen går ut med historien sin i media også..det hjelper andre som har gjennomgått dette ...

[Tindra38]

Kjære deg,

dette var forferdelig trist å lese! Jeg vet ikke om du har lest innlegget mitt lengre ned, vi mistet lille Eirik Andreas for snart 5 uker siden. Han ble bare 2 uker gammel og kom til verden i uke 26+3.

 

Vi vet heller ikke om vi kan bli gravide igjen - evt om dette vil innebære en større risiko. Skal først på kontroll i midten av januar. Det er nervepirrende. Vet ikke hvorfor livmoren sprakk opp, det er en ekstremt sjelden tilstand under svangerskapet, selv om det skjer i forbindelse med rier og fødsel. Kanskje er vevet dårligere akkurat rundt det punktet livmoren min ble perforert da jeg ble operert for en liten muskelknute i fjor.

 

Er akkurat fyllt 38, så jeg føler at tiden renner ut. Det er vanskelig å gå å tenke disse tankene samtidig som jeg savner den lille gutten min så veldig!

 

Skriv gjerne tilbake til meg.

[Steinbukk77]

Hei Mette!

 

Forferdelig trist....Det finnes ikke ord som beskriver hva dere går igjennom nå!

 

Jeg synes det var "fint" å lese det du skriver. Jeg kjenner meg selv igjen. Ut og inn hos lege og på sykehus. Jeg har også hatt høyt blodtrykk gjennom svangerskapet, men det ble ikke farlig for meg, for gutten døde av næringsmangel før uke 24. (tett morkake) Men det var en type svangerskapsforgiftning det her også, men hadde ikke protein i urinen. Jeg hadde også hodepine! De finner ikke noe galt med meg... Men vet ikke om de har sjekket nyrene mine, hmm. Ble litt betenkt da jeg leste innlegget ditt.

 

Ta dere den tiden dere trenger for å finne ut hvor lillegutt skal ligge. Våre to små gutter ligger på minnelunden, og vi synes det er godt at de ligger sammen med andre små barn. Mens andre igjen syns det er viktig med sitt eget. Vanskelig valg.

 

Øsnker deg masse lykke til i dag!

 

KLem til deg!

[mette1]

kjære Tindra37..

 

veldig nervepirrende å gå slik å ikke vite...vi var hos nyrespesialisten i går og han virket positiv..men kan ikke gi noen direkte svar før jeg har gått på medisiner ihvertfall i tre måneder...trøster meg liksom med at han er en spesialist og virker positiv...han må jo ha en viss peiling på hva han snakker om...akkurat som deg så er dette også en sjelden tilstand..kombinasjonen av hjertet nyrene og svangerskapet..tror ikke de hadde vært borti et slikt tilfelle før...

det gjør ikke akkurat saken lettere for oss...

 

jeg fyller 30 i april..og føler klokken tikker...så kan skjønne at du føler at tiden renner ut...og alt vi kan gjøre nå er å vente...frustrerende...

kjenner jeg er så utålmodig.....