Er pappaene flinke til å hjelpe til?

[fru <3]

Jeg er veldig heldig som har en mann som elsker meg og gjør alt for at jeg skal ha det bra. Prøver selvfølgelig å gjøre det samme tilbake. Han er suveren i huset og en flott pappa til tre barn, han tar alt for sjelden hensyn til seg selv, selv om han er sliten.

 

På familievernkontoret kan en få rådgivning tror jeg.

 

Vet ikke hvor gammel din baby er, man dette kan jo være "ferskt" for nybakt pappa også, han er ikke vant til at du behøver hjelp og støtte på den måten. Kanskje det er litt skummelt også, et lite barn som det kan være vanskelig å forholde seg til.

 

Har du forsøkt å prate med han om dette da eller?

 

Lykke til!

[fru <3]

ser at jeg ikke har lest det andre innlegget ditt og derfor ikke fått med meg "storryen", beklager...

[Anonym bruker]

Spør på helsestasjonen, de har begynt med rådgivningskurs for nybakte foreldre.

 

Dersom han jobber 8-16 med lang tid i rushtrafikken til og fra jobb og ellers må gjøre mye handy arbeid med huset, er det klart han kanskje er litt utslitt. Men slenger han på sofaen og glor på TV hele kvelden er det verre. Så utslitt blir man ikke av en dag på jobb i vår alder (20-40?). Jeg ber ikke min mann skifte bleie om natta om han har en tøff dag etterpå og jeg likevel går hjemme. Ammer jeg på natta og gutten trenger bleie rett etterpå, skifter jeg. Men trengs bleie 1-2 timer etter amming, sender jeg mannen på badet uansett.

 

Dessverre finnes der en del enkle menn av den gamle skolen som ikke kan gjøre "kvinneting" som å ta seg av barn, stelle hus og sånt. De fleste er vel feil oppdratt eller har angst for at man får liten tiss av slikt. Enkelte har vel heller ikke så lett for å kommunisere med sin fru, og vi kvinner sier heller ikke allltid så lett ifra hvilke behov vi har. Så ikke pakk inn det du har å si i hint eller innsigelser. Har du en enkel mann, prat enkelt og direkte til ham og pass på at han beholder maskuliniteten sin likevel.

 

Så får jeg vel skrøyte av min mann. Vokste opp på bygda omgitt av masse enkle menn og hadde angst for å gifte meg med en tradisjonell sjåvinist (som flere menn i generasjonen over oss og til dels på bygda representerer).

Men min mann ble godt oppdratt og har ingen problemer med å ta i et tak. Han passet gutten med glans da jeg måtte dra bort i 3 døgn da gutten var 3 mnd. Han kaster meg ut på byen så jeg får luftet meg litt. Han gir tran og skifter gjerne bleie.

Han lager gjerne middag, men nå som vi har så mye å gjøre med huset ser jeg det som naturlig at jeg gjør "koneting" og han "manneting" med tanke på snekring, matlaging og husarbeid.

 

Min mann kan gråte, men er også en tøffing som elsker å gå på jakt. Han er den typiske mann som alltid drikker for mye ute på byen med gutta, men angrer seg heldigvis dagen etterpå (der er en del menn som vokter sin maskulinitet med å hevde de har rett til å være så lenge ute på byen som de vil og slenge bakfull hele dagen etterpå. Der setter jeg grensen).

 

Men min mann er musiker med fleksible arbeidstider, og jobber stort sett 10-14 + øving allene utenom. Vi skjønner vi er priviligerte.

 

Dersom du har et godt forhold til svigermor, be henne riste tak i karen din om det blir for ille.

[Anonym bruker]

Jeg hadde det slik og stakk rett og slett av med ungen under armen. Etter en uke med grining, unskyldninger og løfter pr. tlf kom jeg hjem for å prøve igjen. Alt har endra seg etter dette. Han fikk en aha opplevelse den gangen. Nå sitter vi her med nr. to og har det mye bedre alle sammen. Klart det er ting å pirke på enda, men nå er han liksom bliltt en del av oss, noe jeg følte han ikke var før.

[Anonym bruker]

Huff, så mange av oss som sliter med dette!

 

Litt godt å se selv om jeg ikke skulle ønske det var sånn. Men her skal det bli endringer i heimen!

Er så sliten nå at jeg er redd.

Får sette oss ned å snakke ordentlig sammen. Ser på reaksjonen hans at det ikke dreier seg om vond vilje i allefall, er vel heller et kronisk tilfelle av latskap tenker jeg... Dårlig i kombinasjon med turbo-meg.

 

Likestilling har jeg mistet alle illusjoner om. Blir litt gissel når man har fått barn.

Tror at det er større sjangs for å oppnå "hjelpe til" enn "ta sin del" her i huset.

 

HI

[Luca]

Papsen her hjelper like mye til som jeg hjelper til, dvs vi har begge like stort ansvar for barna:-)

Når han kommer fra jobb, er de vårt felles ansvar med tanke på stell og mat og legging. I helgene er det like lite en selvfølge for han som for meg at man bare kan stikke seg ut en tur. Skal han på Byggmakker o.l, tar han som regel med seg et barn men uansett så hører vi med hverandre om det er greit å stikke ut en tur.

 

Da jeg hentet storesøster på 2 år i barnehagen i dag(jeg sov til 10 siden han skulle begynne litt senere på jobb, så så henne ikke på morningen) hadde hun ikke bare spenne i luggen som hun pleier. Han hadde satte en i siden på håret også...hihi, skikkelig søtt da:-) Ser han for meg der han finner på en ny frisyre på henne før de reiser i barnehagen...

 

Så vi er nok heldige som har funnet ansvarsfulle forelder i hverandre...kunne jo vært slik jeg også som bare slang med på sofaen eter jobb. Så han er like heldig med meg syns jeg som jeg er med han:-)