kan noen gi meg råd????

[Anonym bruker]

Jeg sliter. Har fått baby med en mann jeg trodde var den aller beste. Det viser seg imidlertid at han har jugd mye for meg om en ting: han røyker hasj jevnlig, kanskje en gang i uken i snitt. Jeg har null toleranse for rusmiddelbruk. Men jeg elsker mannen. bortsett fra at han driver med det er han 100% den rette. Etter at jeg har fått vite om det han driver med, føler jeg at han svikter meg hver gang han reiser til venner jeg vet driver med det samme. Han påstår det ikke er farlig og at det er som en hobby å regne og sammenligner det med mine hobbyer. Jeg mener det blir helt feil: for det første føler ikke han at jeg svikter han de gangene jeg driver med mine hobbyer. Han sitter ikke hjemme å blir lei seg for det. For det andre; hadde han følt det sånn, ville jeg sluttet med det.

 

Jeg prøver å få han til å forstå at jeg føler meg svikta. At det ville vært omtrent det samme som om jeg dro og var utro 1 gang i uka og jugde om det selvom jeg visste at han skjønte hva jeg hadde gjort. Det er omtrent sånn jeg føler det når han drar for å ruse seg.

 

Jeg føler han velger bort barnet og meg til fordel for friheten til å ruse seg. Han påstår det er en del av hans livsstil. Jeg hevder på min side at det sikkert var det før, men at det å få barn krever at man må forandre livsstil...

 

Han har også sagt at han ikke er 100% lykkelig hvis jeg nekter han å røyke hasj når han mener han har mulighet til det.

 

Jeg mener han har et rusproblem. At han ikke kan være helt lykkelig uten, sier mye (synes jeg). Han finner stadig grunner for å dra til hjemstedet sitt. Grunner jeg mener kun er et skalkesjul for å få seg en blås, noe det også viser seg i ettertid at det gjerne var - da han mange ganger kommer hjem midt på natten og på den måten bryter avtaler vi har om når han har tenkt å komme hjem...

 

Er det noen som har opplevd noe av det samme? Hva skal man gjøre? Skal jeg bare godta, føle meg svikta, men bare svelge den kamelen? Jeg har jo ikke så veldig lyst til å ha et kjipt liv pga rus... Er det riktig at han skal ha friheten til å ruse seg som han vil, når det skader meg? Er det riktig at han skal være lykkelig, men ikke jeg. Burde vi være lykkelige begge to? Er det virkelig sånn at man ikke kan være lykkelig uten hvis man først han begynt med det?

 

Uff, jeg er så i tvil hva jeg skal gjøre, hva jeg skal godta. Hadde blitt veldig glad for noen svar fra andre... Fint å se hva andre synes om en sånn sak. Her blir det liksom så svart/hvitt.

 

[Anonym bruker]

harsj e jo ikke det verste han kunne brukt da:)

meen, skjønner godt hva du mener, og plager det deg, burde det plage han at det plager deg, om du skjønner?

jeg er ikke imot rusmidler, men er enig, når du får barn krever det faktisk at livstilen forandres litt...

hva med å ingå et kompromiss?

At han kan røyke, men ikke SÅ ofte, at du skal ha info og kanskje tillog med bli spurt hver gang han røyker...mn d viktigeste kanskje, at han ikke bryter avtaler m deg for å røyke, og at du å den lille kommer før harsjen?

[93 Løver]

Det er synd at han ikke tar deg på alvor.

 

Jeg må bare spørre: har du sagt nøyaktig hvordan du føler om dette? Uten rop og skrik og tenners gissel? Har du sagt at du trenger å ha støtten hans og at det er hardt for deg å akseptere at han røyker hasj?

 

For å si det på den måten: om han holder seg til å stikke til en kompis og røyker en gang i uka blir han ikke til å sette heroin om en måned. Om han ikke VIL det da (tviler på det). "Skademessig" rent fysisk og psykisk sett for han er omtrent tilsvarende å stikke å ta seg en pils eller to med en kompis.

 

Begge skal ha det bra i et forhold, ingen tvil om det.

 

Og nei, man MÅ ikke ha hasj for å være lykkelig om man har begynt å røyke.

 

Jeg er i samme situasjon som deg - mannen stikker og tar seg jazzrøyk sammen med en kompis ca en gang i uka. Han får sosialisert seg, røkt, sett på tv eller spille dataspill og jeg får tid til å slappe av hjemme med en bok eller internett eller hva det nå måtte være.

For oss er det greit, men jeg føler meg heller ikke sviktet. Skulle det være at jeg trenger å ha han hjemme så sier jeg det tydelig til han at "i dag ønsker jeg at du holder deg hjemme fordi x, y, z"

 

Disse mennene skjønner jo ikke det kvekk av hinting, man må si ting veldig klart og tydelig og gjerne begrunne saken. Men uten at det blir mye drama.

 

Har dere problemer med kommunikasjonen kan jeg definitivt anbefale å lese om "nonviolent communication" av en kar som heter Marshall Rosenthal (ca). Veldig fin bok om hvordan man kan si ting på en slik måte at det ikke oppfattes som et angrep.

 

Lykke til