Til anemamma

[saharas]

Hei, jeg leste svaret ditt til minbittelillegutt, og jeg bare lurer på et par ting. Jeg fødte ti uker før tiden på ferie i Frankrike, så vi har opplevd mye av det samme. Jeg synes det er rart at du ikke fikke bedre hjelp til ordning av det praktiske, måtte du virkelig ordne alt selv? Fikk du ikke hjelp av forsikringen? Måtte du på sykehus med den lille da du kom hjem til Norge, eller ble du ferdig med sykehusopphold i Kreta?

Jeg håper det går bra med gutten din nå, det er litt av en "tørn" du har vært gjennom! Hvor gammel er gutten din nå?

Klem fra meg.

[anemama]

HEI!!!!

 

Trist å høre om deg!!! Tusen takk for at du bryr deg om meg!

 

Jeg viste ingenting de 2 første døgnene. Vi ble avskilt ved fødselen og det gikk 2 dager før jeg fikk treffe han.På den tiden skulle man tro at SOS som jobber for forsikringen hadde fiksa med bosted og diverse. Jeg fikk tilslutt bo på ett pasienthotell like ved Universitetssykehuset i Heraklion.

Fikk ingen støtte til hjelp med amming, pumping, barseltårer, og den mentale biten...Med tanke på hvordan man får puter under armene i Norge når man har født barn(...Min mening etter hva jeg har vært gjennom ALENE) Burde forsikring ha fiksa en professionell som kunne tatt seg litt av meg også. Jeg hadde jo ingen mann eller noen til å ventilere mine tanker og følelser med. Jeg var såååååå REDD..

 

HAn behøvde engengspass. For å få pass må man jo ha pers nr. Alt dette måtte jeg fikse selv. Sendte søknad til folkeregisteret i Oslo, prata mye med ambassaden i Athen. Jeg ble til og med bedt om å ta gutten min med i "the photoshop across the street for a passport photo". Hun skjønte ikke alvoret i dette tydligvis..Skulle jeg trille med meg kuvøsen fra intensiven???? Det ordna seg tilslutt, men hjemreisen ble utsatt 6 dager pga dette...Det var altså det byråkratiske det skulle stå på til slutt....SOS hjalp meg med penger til mat, utstyr og diverse, og var veldig gode å ha. Håper virkelig de tar bedre vare på Minbittelillegutt enn de gjorde med meg. Tror ikke de var så rutinerte i fødsler i utlandet, for de hadde da ingen retningslinjer å gå etter. Men de har vel lært seg litt nå...

 

 

Hjemreisen var ett helvete...sorry utrykket!!!!

Først fly fra Kreta til Athen. Så nytt fly fra Athen til Frankfurt. Bytta der med fly til København. Bytta der med fly til Stavanger hvor jeg bor. Hadde heldigvis en sykepleier med meg. Hvordan skulle jeg klare den melkeruta med en gutt som var så liten. Andre familier blir jo nervøse over å ta med seg en 3 mnd gammel baby!!!

 

Hjemme var det lite hjelp å få.Vi dro direkte hjem, og hadde jo så mye å ta igjen. Jeg fikk selv kontakte sykehuset og de tok en rutinekontroll av reflekser og diverse, ellers ingenting. Ingen vits å følge opp ett friskt barn. Det var jo jeg veldig takknemmelig for. Han ble 5 mnd 12.nov. Nå veier han 6.2 kg. Han vokser seg større og det er jo helt utrolig å se hvordan han utvikler seg.Har mine egne teorier over hvordan enkelte ting ligger til. Det at han ikke fikk mye fysisk kontakt den første mnd har nok gjort sitt til at han er litt usikker og ikke føler seg like trygg hele tiden. Det gjør at han krever ganske mye ekstra!!

 

Er veldig glad for å høre at andre er/har vært i min situasjon.Har følt meg så alene med alle tanker og følelser. Skyldfølelser for alt mulig. Fortvilelse, problemer me tilknytning, angst for døden,-så mange ting!!

 

Hva med deg? Hvordan har DU det?? HAr du fått hjelp av noen professionelle? Hvor bor du? Alt kom litt på overflaten igjen..Hadde fortrengt så mange inntrykk og følelser. Vil gjerne høre din historie!!!

 

Go klem fra meg

 

[saharas]

Hei kjære deg.

Altså jeg kjenner sinnet koker i meg når jeg leser hvordan du har blitt behandlet. Det må ha vært helt grusomt for deg, det er jo grusomt bare det å føde premarurt i utlandet, og så i tillegg få så dårlig oppfølging og hjelp. Stakkars kjære deg. Kan skje det er lurt å ta kontakt med psykolog i kommunen, det kan jo være du trenger en skikkelig utblåsning, og ha en litt proff å snakke med? Det kan du ta opp på helsestasjonen tror jeg. Du som er alene om alt glemmer kanskje deg selv oppi alt dette, det er viktig å ta vare på seg selv også..

Min historie begynte på påskeferie i Frankrike, og en dag da jeg hadde dusjet sildret det litt vann mellom bena...vi ringte sykehus, men ingen tok telefonen, så vi dro dit. Da ble det slått full katastrofealarm, jeg fikk masse medisiner, modningssprøyter for barna osv. Jeg ble kjørt til et annet sykehus, for de kunne ikke ta i mot tvillinger der- så en time i en trang humpete ambulanse..Jeg lå i en seng i 12 dager, da klarte de ikke utsette fødselen lenger, den startet av seg selv. Lå tre uker på nyfødt intensiv- fantastisk sykehus, fantastiske leger og pleiere. Vi fikk tilbringe så mye tid vi ville med barna. De lå på c-pap noen timer etter fødselen, men ellers hadde de ingen pustehjelp.

Etter tre uker bestemte vi oss for å dra hjem til Norge (dvs. forsikringen pushet oss, for det ble billigere å få oss hjem) . Vi fikk amulansefly med en lege og en sykepleier- og ble fløyet til Riksen. Vi hadde da franske fødselsattester- men ingen pass- så barna ble regelrett "smuglet" inn i Norge! På Riksen fikk de såkalt nødnummer (personnr) før vi fikk ordnet personnr. Samme kveld vi kom til Norge ble lillegutt syk, og han døde mindre enn to døgn senere. Vi snakket med en prest, men har utover det ikke fått spesiell oppfølging, utenom en samtale på sykehuset.

Jeg bor for tiden i Frankrike, og har det bare sånn passe bra. Vil gjerne fortelle deg mer, men jeg gidder ikke legge ut alt her, det er så mange tullinger som er kjipe her. Hvis du vil kan du gjerne maile meg- [email protected]

Må avslutte, hyl og skrik og tid for amming..

klem fra meg

[november68]

Hei Anemamma !

 

Det var trist å høre historien din, og så veldig anderledes enn min. Jeg fødte en p gutt på Syros i september i fjor 8 uker for tidlig. Vi var på ferie på Naxos da vannet gikk helt plutselig. Da de ikke verken har kirurgisk eller annen intensivkapasitet der ble jeg og min mann transportert i helikopter til Athen. Dessverre var fødselen igang og vi måtte nødlande på Syros, så littegutt kunne taes ut der med KS. Storebror måtte være igjen på Naxos med venner av oss. Etter fødselen ble han så transportert til Athen. Pga store respiratoriske problemer lå han på respirator i 3 døgn og CPAP i 2 døgn. Halvannet døgn etter fødselen skrev jeg meg ut på eget ansvar. Krekte meg til flyplassen og reiste til Athen, sammen med min eldste sønn og ein venninne. Forsikringselskapet ordnet alt. Når det er sagt kan jeg ikke anbefale at en føder på Syros med mindre du har noen som kan hjelpe deg. Trodde jeg skulle klare meg selv, men fikk ikke hjelp til å vaske meg, tiltross for at jeg måtte holde sengen. Blod og gørr. Nå er jeg intensivsykepleier og har hodet på rett plass, så du kan jo si at de fikk beskjed...... Som legen sa da jeg dro; Im finished with you

I Athen ventet ett stykk bekymret pappa, og ett sett besteforeldre som fikk betalt reisen ned til Hellas av TrygVesta ( takk til dere) slik at vi kunne konsentrere oss om den minste. Klart det var masse styr med papirer som skulle ordnes og det måtte vi jo gjøre selv. Når det gjelder foto av gutten tok vi ett selv og tok det med til en fotobutikk. Det holdt i massevis. Fra første stund presset vi på for å komme hjem. Nå er det slik at et sykehus får masse penger fra Norge for å holde oss der, og det var vi klar over. Derfor så snart han var stabil nok til å reise. Avgårde Kåre med NLA til Bergen. De neste 7 ukene satt jeg på barneklinikken. Det praktiske som går automatisk må en jo ordne selv. Folkeregisteret må få vite at han er født og alt det der. Så ditt og mitt barn er registrert som innvandrere, så vet du det ;-) Mye løping frem og tilbake til diverse kontorer.

Nå har det gått ett år og fortsatt sitter alle opplevelsene som spikret. På godt og vondt. I går f.eks var første gangen lillegutt fikk en liten tur i vogna for ett år siden. Alle sånne ting husker jeg. Alt har ikke vært rosenrødt. Flere innleggelser pga athma og spiseproblemer, men han vokser og blir større, har endelig begynt i barnehage.

Nei dette ble en lang historie og som sagt jeg føler bare takknemlighet for sykehuset i Athen for det de gjorde for oss og forsikringsselskapet for den støtten de ga oss.