Orket ikke pappa mer..

[Helene <3 Sarah]

Hei dere..

 

Jeg er 22 år gammel, og går nå inn i min 15uke i graviditeten..

Jeg har lenge ønsket meg barn, og graviditeten var så godt som planlagt, selv om jeg reiste bort på folkehøyskole.

 

Siden jeg reiste i midten av august, har forholdet til in forlovede skrantet gradvis, da han håndterer mitt fravær med sjalusi og klenging når jeg er hjemme. Bor bare 3 timer unna og reiser hjem stort sett hver helg, men likevel satte han krav at jeg skulle slutte, slik at jeg kunne flytte hjem og være sammen med han hele tiden. (Jeg trives _utrolig_ godt på skolen)

Har hatt en skikkelig dårlig opplevelse i et tidligere forhold, og for meg er det helt uaktuelt å akseptere et slikt krav fra noen..

 

I tillegg til å være krevende har han ved flere anledninger (etter at graviditeten ble oppdaget) kommet med beskyldninger og antydninger om utroskap fra mitt hold.. Etter å ha kranglet om dette, kan han bli snurt og furten for at jeg ikke vil kose eller ha sex når vi legger oss..Han er på ingen måte aggresiv i sine beskyldninger eller når vi krangler, men syter og griner, samt rakker ned på seg selv for å få min medlidenhet..

 

Det er vanskelig å få med alle småting som gjør meg så umåtelig lei av oppførselen hans, og jeg er helt sikker på at det ikke er hormoner som gjør at jeg føler det sånn. Mine romantiske følelser for ham har blitt fullstendig kvelt av utallige telefoner daglig, grining om at jeg avviser han når jeg er hjemme (etter krangler eller kvalm o.l) og beskyldninger/mistanker om utroskap..

 

Det jeg egentlig ønsker å få en respons på, er om jeg har gjort det riktige ved å gjøre det slutt, eller om jeg burde holde ut for babyen's skyld..

 

 

[Znorkfrøken]

Om du har gjort det rette eller ikke vet du nok aller best selv. Men jeg kjente at jeg fikk stor sympati for deg når jeg leste innlegget ditt. Det høres ut som barnefaren sliter med selvfølelsen sin, og det virker ikke som han kommer til å være den helt store støtten for deg gjennom svangerskapet - heller omvendt. Forøvrig er jeg ikke tilhenger av å holde ut i noe forhold for andres skyld, jeg tor nok babyer kan ha det vel så fint med bare mor som med begge foreldrene. Hvis mannen min hadde null romantiske følelser for meg, og stort sett bare ble irritert over meg, så ville vel grunnlaget for forholdet vårt vært borte. Uansett om vi skulle hatt baby eller ikke. For meg høres det nesten ut som du har mistet respekten for fyren, og hvordan skal du da klare å "holde ut" fremover?

[Kristi*trebarnsmor*]

Jeg syns det høres ut som du har gjort det riktige!

Det høres ut som et brudd måtte til en eller annen gang uansett, og det er mye bedre å ta det nå, enn når barnet er vokst opp og vant til å ha to foreldre!

[mamman&lilleprins]

Jeg synes det høres ut som du har gjort det riktige valget, hadde nok ikke holdt ut det der jeg heller. Er jo synd i mannen som har så dårlig selvfølelse og er så sjalu. Barnet har nok ingen fare uansett, og jeg tror nok du skal klare den oppgaven fint alene

[Matja]

Hei!

Nå har jeg ikke lest de andre svarene, men å holde ut for babyens skyld er ganske dumt! Det at han viser seg fra denne siden nå kommer jo ikke til å endre seg når barnet blir født, tror du det? Har han vært sånn før?

Man skal ikke akseptere slike krav fra en kjæreste! Jeg har, som du, også et dårlig forhold bak meg, og hvis noen oppfører seg som han så er det foten på døren med en gang! Jeg aksepterer ikke å bli behandlet som eiendom av noen! Og sjalusi er i mine øyne ganske latterlig. Enten stoler du på kjæresten din, eller så er du ikke sammen med ham/henne.

Og utroskap i graviditet er jo meget sannsynlig... Iallefall er det ikke sex som står øverst på min ønskeliste

 

Du må tenke på deg selv og barnet ditt, og fremtiden din! Jeg er 32 år, og er utrolig glad for alt jeg har gjort før jeg nå får barn. Folkehøyskole gikk jeg ikke på, men jeg har gjort mye annet som jeg er kjempeglad for at jeg har vært med på. Du blir jo tross alt ganske bundet en stund fremover, og året på folkehøyeskole kommer ikke igjen! Men studere eller jobbe kan du gjøre de neste 40 årene.

Jeg blir også alene, for min barnefar ble plutselig 16 år igjen da det gikk opp for ham hva det egentlig innebar å bli pappa!!

 

Så stå på!! Og ikke la en mann ødelegge for deg! Jeg er sikker på at du klarer deg kjempebra! Dessuten kan det være at han kommer på bedre tanker nå som du har gjort det slutt, og bestemmer seg for å være den samme gamle som du forelsket deg i. Kanskje du også da finner ut at han er verdt en sjanse?

[Helene <3 Sarah]

Tusen hjertelig takk for de flotte svarene!

Det hjalp meg virkelig å bekrefte for meg selv at jeg ikke har overreagert, eller gjort noe utrolig dumt. Jeg er nå ganske glad for at jeg fikk se disse sidene av han før barnet ble født, slik at jeg ikke trenger å gå gjennom et brudd og samtidig ta meg av den lille..

 

Utrolig deilig å kunne åpne seg og dele ting på et slikt forum, og jeg kommer nok til å verdsette tips og råd herfra gjennom hele graviditeten.

 

[Anonym bruker]

Hei!

Det er mange fine og støttende ord du har fått. Og jeg støtter deg jeg også. Jeg håper du ikke tar dette ille opp, men ikke glem at han er pappaen til barnet ditt når barnet blir født. Jeg er gift med en mann som ikke fikk se datteren sin på 1 1/2 år. Moren der mente nok også at han ikke dugde til noe, men han er verdens beste far i allfall. I dag bor jenta sammen med oss og jeg har blitt mammaen hennes og han er så snill og god med henne.

 

Men jeg tror nok absolut at du har gjort det rette. Man skal jo ikke være sammen pga barnet. Det tror jeg ikke barnet har godt av heller. Men ikke steng han ute når barnet blir født. Iallfall ikke hvis han ønsker å være en del av livet til barnet.

 

Ei venninne av meg var ikke sammen med barnefaren, men han var alikevel med på fødselen for det var det største han hadde opplevd og få se barnet sitt komme til verden. Jeg sier ikke at det må du gjøre du også, men det er noe å tenke på.

 

Jeg håper du finner ut av dette. Og man skal være litt egoistiske, man skal ha det bra, det er helt riktig, og har man ikke det så må man prøve å gjøre noe med det.

 

Jeg ønsker deg lykke til videre.