Jeg hater det nesten.... Å være stemor....

[Anonym bruker]

Jeg har virkelig ikke lyst å være det, men så lenge jeg vil ha den mannen jeg vil må jeg. Jeg viser det ikke, så det går ikke utover barnet eller mannen min, men jeg går å irriterer meg nesten hele tiden når han er her:( Jeg er så dritt lei av å "få" besøk 10 dager i måneden av noen jeg ikke vil ha besøk av. Det føles virkelig som å få besøk av en eller annen irriterende bekjent hele tiden...

 

Måtte bare skrive det!!!

[Anonym bruker]

Dette høres utrolig egoistisk ut! Og tror du virkelig ikke barnet merker din motvilje? Barn oppfatter mye mer enn voksne tror.

 

Har selv skilte foreldre og måtte besøke faren min og hans nye kjæreste, og hun gjorde sitt beste for å late som hun likte meg. Men det skinte ganske godt igjennom hva hun følte likevel. Jeg var tydelig i veien for deres nye liv. Ikke synes jeg så mye om at hun alltid var der når jeg skulle besøke faren min heller, men det var det jo ingen som brydde seg om.

 

Synes du skal forsøke å tenke på mannen din og barnet hans. Barnet har jo faktisk behov for å være sammen med faren sin. Og forhåpentligvis vil du alltid komme i annen rekke når det gjelder hva som er viktigst for mannen din. Sånn er det å være sammen med en som har "bagasje"!

[KaMa]

Du må gjøre noe med innstillingen din.

Jeg kan love deg at ungen merker uansett at du ikke ønsker ham der.

Selv om du mener du ikke viser det, så merkes det når man ikke er ønsket.

Syns forferdelig synd på både denne gutten og faren hans, og deg, som er i en slik situasjon. Men ansvaret ligger på deg. Det er du som må forandre deg. Å lage en unødvendig vansklig situasjon for et barn, som sikkert aller helst ville hatt begge foreldrene i samme hjem, er fryktelig dårlig gjort.

Tenk deg selv om en av dine foreldre fant seg ny partner, som ikke ville ha deg i hus. Det hadde nok ikke vært så greit...

 

[nasse nøffen]

du skriver jo ikke om hvor gammelt dette barnet er,

 

men uansett, lover deg at alt blir enklere hvis du involverer deg i dette barnet, og tvinger deg selv til å bli kjent med denne lille gutten,,

 

ellers vil du ødelegge forholdet til mannen din... han setter garantert dette barnet før deg, å du er den som åker ut døra først,,,

 

( jeg er selv mor, og har vært stemor)

 

datteren min har en flott stemor, å hver gang hun skal til pappan sin, er det ekstra stas hvis Hanne er der,, ( men, er nok ikke så artig for Hanne egentlig, hun må brått opp tidlig, og må spille nintendo hele dagen) men viser ikke dette til min datter,,,

 

 

hvis min mann, altså stepappan til min datter, hadde følt slik, hadde jeg vurdert dette forholdet grundig ja,,, barna er viktigst uansett,,,

 

men lykke til, å prøv å involvere deg.. finn på noe med gutten alene, det tror jeg vil være godt for dere begge

 

 

[*smil* m/ snupp06 & gutt 07]

Helt ærlig, stakkars barn....

 

Tror nok dessverre at hun ikke synes situasjonen er så mye mer stas enn det du gjør.. Men du har valgt deg inn i den situasjonen (eller du kunne hvertfall velge deg ut av den) det kan IKKE han....

 

Tror nok du må arbeide litt med innstillingen din overfor dette barnet....

[Anonym bruker]

stakkars barn sier no bare jeg... jeg hadde ALDRI fått meg ny mann (hvis det noen gang skulle være aktuellt ) som ikke var begeistret for datteren min.

 

samboeren min har stemor..og hun forguder ham.. faren hans giftet seg med henne når sambo var 12 år... og fikk to barn etterpå det.. og jeg kan med hånd på hjerte si at hun behandler han som sine egne barn.Hun er storfornøyd når han kommer på besøk og er kjempe opptatt av sitt barnebarn som hun kaller det... hun hater å bli kaldt stemor...

 

så gjør noe med holdningen din!!!! man kan ikke være sjalu på et barn.. klarer du ikke forandre på det kommer det ikke til å vare mellom dere. et barn er alltid første prioritert i en forelders liv!!!!

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg til dels godt, jeg. Har vært stemor for ei jente i mange år, og det er ikke alltid like artig. Lita og søt da faren og jeg ble sammen, så det var ingen problemer i det hele tatt, men barn er ikke nødvendigvis små og søte alltid. I tillegg har hun en grusom mor, som har forsuret livene våre veldig i perioder, og av og til kommer det litt for tydelig frem hvem jenta slekter på.

Jeg finner på mye artig med jenta når hun er hos oss, så ingen har noen grunn til å klage, men jeg avskyr det til tider likevel.

Ville bare gi deg litt støtte. Det er lett å sitte og si stakkars barn, og du er helt forferdelig osv. Men de som aldri har vært i situasjonen, kan ikke vite hvordan det er heller.