Søsken?

[BizziBee]

Ser det er en tråd litt lengre nede med overskriften "ett eller flere barn", men jeg har endt opp med å skrive så langt (og inviklet) at jeg lager en ny tråd

 

Vi har en jente på 5 måneder og har vel mer eller mindre bestemt oss for ett barn til. Mye av de samme argumentene som har vært nevnt i tidligere tråder har vært diskusjonsgrunnlaget vårt også (trivelig med søsken, om vi går bort så har de hverandre, lære seg å dele med et søsken osv osv).

Jeg fullammer, så om vi ikke har flaks, blir det sikkert en stund til før jeg blir gravid. Vi har i alle fall bestemt oss for å ta det som det kommer.

 

Jeg hadde "hele pakken" under graviditeten; ekstrem kvalme i 4 måneder, la på meg 30 kilo (mye vann), bekkenløsning og en fødsel som var tøff på mange måter.

Men alt det tror jeg faktisk jeg skal klare igjen. Kiloene er borte, og jeg sitter igjen med en skjønn jente.

 

MEN; jeg klarer ikke å få bort tanken i hodet at jeg ikke får nok tid med henne om det kommer en baby til. Klarer man å "ta seg sammen" og stå opp og være mamma for henne når man bare kaster opp? Hvordan vil det påvirke henne senere? Hva om det blir nattevåk som det var med henne. Når skal hun få sin mamma-tid? Er jeg egoistisk som ikke venter et par år til med nr 2??

 

Jeg har en super mann som bidrar like mye som jeg, men han har en jobb som gjør at han er borte i lange perioder og da er jeg mer eller mindre "alene-mor" (har ingen familie der vi bor)

Hvordan får dere dette ihop i hverdagen?

 

Setter stor pris på erfaringer fra både 1. gangs- og flergangsmammaer!

[3godklumper]

Hei

Jeg skjønner tankene dine rundt dette.

Alle mine tre svangerskap var svært forskjellig.

Jeg hadde det mye som deg med første.

Andre husker jeg lite av - rett og slett fordi første tok opp tankene og tiden min.

 

Også vet man mer hva som skal komme, og kjenner ikke like mye etter på en måte...

 

Jeg hadde riktignok bekkenproblemer med nr. 2, men den motivasjonen som ligger i å måtte stå opp med barnet gjorde at jeg fokuserte lite på det...Dagene går jo sin gang.

 

Jeg tror det er lurt å senke ambisjonsnivåene i forhold til hva man skal få gjort i løpet av en dag.

 

Det er kun 20 måneder mellom mine to første, og jeg må si; det er virkelig verdt det!

:-D

[BizziBee]

Uff... rødmet nesten når du skriver at man kanskje ikke "kjenner like mye etter".... Må vel innrømme at man ble veldig opptatt av seg selv under graviditeten. Om det klødde på låret, måtte jeg lese på internett om det betydde noe i en eller annen retning for graviditeten....)

 

Og det med ambisjonsnivået er også sant. Vil veldig gjerne være "Årets Mor" hele tiden....

 

Fikk noe å tenke på der ja...

 

Takk for input!

[3godklumper]

...Og ellers må jeg si meg enig i alle argumenter for søsken. Jeg finner ingen gode for enebarn....

 

 

[3godklumper]

Ja, sånn er vi jo :-D

 

Og ikke bare årets mor...Årets husmor, kone, hobbygartner, vindusvasker, kokk....

I det hele tatt "multitaskings - ekspert" :-D

[Luca]

Det er ikke sikkert at svangerskapene dine blir like. Men min første, var bare 20 år, var jeg ekstrem kvlam hele svangerskapet og kastet opp mange ganger om dagen til siste dag.

Mitt andre svangerskap hadde jeg 15 år etter, og var "bare" kvalm og kastet opp litt i 3 mnd. Fikk bekkenløsning da, det hadde jeg ikke ved forrige.

Og mitt 3 svagerskap året etter, 15 mnd mellom nr 2 og 3, hadde jeg ikke tid til å kjenne etter noe som helst:-) Tidne gikk fort, og jeg hadde nok annet å tenke på...så det ligger litt i det at man ikke har tid til å kjenne etter:-)

 

Nå har ikke jeg opplevd hverken noe nattevåk eller kolikk, så det er jo selvfølgelig mye lettere å oppmuntre noen til å gå på et barn til rask etter forrige. Men tid til den største fåt du garantert. Her er det fortsatt hun på 2 år som tar og får mest oppmerksomhet. Lillesnupp på 10 mnd bare henger med hun:-) Og at mamma er gravid og ikke orker all verden, tror jeg ikke datteren din tar mye skade av nei. Sier som over her; du må kanskje senke ambisjonsnivået litt i forhold til hva du orker osv.

 

Ser heller ikke mange gode argumenter for enebarn, så det er bare å kjøre på:-)