Jeg er så sliten

[Gjest]

Familien min har vært imot mitt valg om å beholde barnet fra første stund. Jeg hadde håpet de ville gi seg etter 12.uke, men den gang ei. Mamma har skjønt at det er for sent, men pappa stiller de samme spm igjen og igjen. Jeg blir usannsynlig sliten av å forklare meg for pappa sammtidig som jeg krangler og sliter med barnevernet ang. plass på mødrehjem. Jeg har en voldelig x-kjæreste som til tider har forfulgt meg (han har nå besøksforbud). Jeg er livredd for at min familie vil snu ryggen til mitt barn når det kommer. Jeg er utrolig derprimert, og klarer nesten ikke å jobbe eller noenting. Jeg vet ikke om noen av dere har erferinger med ting som dette, men er takknemmelig for alle svar/råd jeg kan få.

[MorraTeFreja]

Ang. din far så må du bare sette foten ned, si at det ikke er noe å diskutere, har må bare leve med at du har tatt ditt valg. kanskje du også skulle snakke litt med legen din om situasjonen din og få en sykemelding for en periode sånn at du får hentet deg inn. Du må tenke på både deg selv og den lille i magen vet du.

 

De er sikkert i mot dette pga det du forteller om barnefaren, de er nok bekymret for deg, men noen ganger blir måten folk reagerer på feil. Jeg vil tro at familien din vil gi deg sin støtte og at de endrer seg når babyen er født - om ikke før. Det håper jeg i allefall for din skyld, blod er tross alt tykkere enn vann.

 

Dessuten synes jeg du skal ta kontakt med Amathea der du bor, de er der for å hjelpe gravide som er i en vanskelig situasjon. Kanskje de kan hjelpe deg ang. plass på mødrehjem.

 

Ønsker deg lykke til.

[Singelmamma og banden]

Ikke rart du er sliten!

 

Jeg fortalte det til min familie i går, og de tok det ikke så bra. Jeg blir såret pga det, og i dag var jeg morgenkvalm! Jeg har det heldigvis laaaangt fra så ille som deg.

 

Jeg kan jo nevne at min venninne fikk masse problem med familien sin da ho ventet nr to, og ble alene. Moren snudde ryggen til ho til ho var 7 mnd på vei, og ungene fikk særbehandling ganske lenge. Heldigvis fikk ho full støtte fra sin far (foreldrene er skilt). Ho hadde det tøft lenge, men omsider fikk da moren hennes også en oppvåkning. Og nå har de det veldig bra. Som regel får besteforeldrene summet seg etterhvert. Men det kan ta tid for dem å akseptere at jenta deres er blitt voksen

;-)