April: Jeg blir så oppgitt...

[Anonym bruker]

Jeg har ikke vært i arbeid i så mange år.. Jobbet etter skoletid før graviditeten, men nå har jeg 100% på dag. Jeg er utrolig heldig som har fått den sjansen her, siden jeg ikke har noen skikkerlig utdanning. Jeg har en god lønn og har fått foten innom det jeg ønsker å arbeide med.

 

I arbeidlivet møter vi på personer som ikke vi ikke går så godt overens med, og i mitt tilfelle er dette den personen jeg må ha godt samarbeid med hver eneste dag. Denne personen er ikke vant til å samarbeide, da bedrifta har fått nytt felt siste året. Denne personen har vært her i 9 år, jeg snart 1 år.

 

Jeg fikk mine arbeidsoppgaver, og delte mye av disse med denne personer i begynnelsen siden jeg hadde problemer med barnevakt og måtte være hjemme ofte. Nå når jeg har barnehage skulle dette ordne seg. Denne personen har selv sagt at det måtte en elstra person hit for det var så mye og gjøre. Når jeg da skulle lette arbeidsoppgavene og ta ansvar for de jeg har fått, blir jeg fryst ute, jeg får ingen hjelp, jeg får ikke svar hvis jeg spør og hører han sier ting etter jeg går. Denne personen får også andre til å fryse meg ute..

 

Dette var for noen mnd siden, det gikk over da jeg "sa fra meg" hovedoppgaven og lot han styre showet. Etter dette har alt gått greit, men kommer jeg med en mening får jeg slengt det i trynet. I dag var det uenighet om en kundeavtale, og jeg hentet den og viste at det var slik jeg sa. Hva gjør han, fryser meg ute slenger dritt og får andre til å fryse meg ute. Jeg hørte han snakket med en annen medarbeider i sta da han sto og baksnakka meg og mente at dette var helt feil. Det er da DL som har vært med å utforme denne avtalen.

 

Denne personen er en bedreviter og har en helt ekstrem måte å være mot andre hvis personen ikke er enig. Jeg kunne aldri tro at noen kunne oppføre seg sånn, hvertfall ikke i en alder mellom 40-50!

 

Dette sliter sånn på meg når disse konfliktene pågår at det går utover mann og barn, jeg sitter og skjelver av sinne og frustrasjon, men jeg vil heller ikke ta det opp med kontaktperson da dette vil bli tusen ganger verre..

 

Jeg prøver mitt beste for å være positiv og prøver å finne ut hva jeg gjør feil for å bedre dette. Jeg vet jeg kan være sta noen ganger, men jeg kommer meg heller ingen vei med å være nikkedukke som jeg er nå...

 

Jeg kommer ikke til å få meg noe jobb heller da jeg ikke har nok erfaring eller utdanning, ikke har vi råd til en mindre lønn heller.

 

Den eneste løsningen jeg kan se er å ta opp kampen, og den er hard og jeg finner ikke krefter til d.. Jeg har ikke sjans i verden, jeg kommer til å ende opp med sjukemelding noe jeg absolutt ikke vil!!

 

Jeg tenker også at jeg må bare lære meg å leve med det, uansett hvilken jobb jeg får kommer jeg til å møte på konflikter, men er det vanlig med så vanskelige? Er jeg svak? Tåler jeg lite? Hvor går grensen over hva man skal tåle? Er det egentlig en vanskelig sak?

 

[**synne**]

ajajaj!!! Den der var kinkig!! Sånne folk burde ikke gå i jobb hvor man skal samarbeide! Som regel er de sånn fordi de føler seg underlegne og må derfor markere seg og sitt revir. (er det det det heter??) Vet ikke helt hva jeg skal si for har ikke jobberfaring selv å snakke om.. -bare deltidsjobber ved siden av studiene... Men syns ikke du bare skal godta det heller... Er det ikke noen personalansvarlig på avdelingen eller noen andre du kan snakke med? Vet det er fryktelig vanskelig å få seg til å si fra, men noe må jo gjøres, for man skal ikke ha det slik på arbeidsplassen! Det er jo mobbing! Huff... ikke greit det der! -Eller du kan ta det opp med den det gjelder, sette på stålmasken, og si at hvis han ikke skjerper seg så melder du fra til ledelsen eller hvem det skulle være...? Og, nei, du tåler ikke lite...du har tålt mer enn du burde finne deg i...

 

Håper du finner krefter til å stå i mot! Og lykke lykke til!!!

[Anonym bruker]

Føler absolutt med deg. Har opplevd noe lignende selv. Slike mennesker nytter det ikke å gi etter for. Han kommer sansynlighvis bare til å grafse etter mer.

Råder deg til å tenke deg godt om før du tar opp kampen. Vurder om du har noen reell mulighet til å vinne den.

Jeg tok opp kampen og det endte med at jeg fikk en total knekk. Fikk da heller ingen støtte fra ledelsen. Men selfølgelig er det bittert å gi seg, men det er enda bitrere å sitte igjen med en ødelagt helse.

 

Lykke til.

[solstjernen - seksbarns mor]

Oi for en vemmlig fyr. Første eg tenkte på nå var dei reklamene om mobbing på jobben som går på tv2. Er der ikke et telefon nummer eller en internettadresse der... en forening eller??

 

Ja for det er jo mobbing dette her. Skremmende at slikt finner plass på arbeidsplasser i dagens arbeidsliv.

 

Hva med å ta en alvorsprat med han på tomandshånd? Hadde han bare glefset til deg da også? Han må jo bare se til å lære seg å høre på andre... det blir ikke lettere om han fortsetter med dette i lengre periode.

 

Eg selv personligt hadde nok gått på en knekk ja... men hadde ikke klart meg uten støtte fra andre på arbeidsplassen. Hadde ikke ledelsen vært intresert om du hadde lagt frem at det var noen som ble mobbet på arbeidsplassen deres? Dei kan ta en prat med alle uten å vite hvem som er den som er mobberen om du bare legger frem at det er noen som blir mobbet av en eller flere. Eller... dei har kanskje en egen måte å ordne opp i slike problemer. Bare dei tar tak i problemet.

 

Ja det er litt å tebke over vil eg tro. Og ikke minst å finne ut hvordan du skal gå frem med dette.

 

Eg håper inderlig at dette ordner seg, slikt arbeidsmiljø er ikke bra.

*klem*

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar dere. Jeg tror jeg lar saken ligge inntil videre. Jeg har ikke den sterkeste personligheten, og tror nok det vil ende likt med meg som anonym over. Jeg har mange år fremfor meg som jeg helst vil ha i arbeid og ikke som sykemeldt på grunn av dette. Jeg får meg en god erfaring innen faget mitt og kommer også til å få en god toleranse/tålmodighet som sikkert er grei å ha til senere. Så når jeg søker meg videre senere så er det sikkert mye hyggeligere menesker der (forhåpentligvis!)

 

Vi er en liten bedrift, og uansett om jeg får ledelsen mot med eller med meg, så kommer det til å bli så mye styr og snakk, så jeg tror ikke jeg kan vinne på det uansett.

 

Tar jeg det opp med han på tomannshånd så skjønner han ingenting, han har ikke gjort noe galt og kan ikke skjønne noe av det jeg prater om. Jeg tok opp en stor feil vi hadde gjort, som vi begge hadde var skyld i, og han slo seg fullstendig vrang og mente han ikke kunne ha en aning om dette...

 

Så... jeg tror jeg lar det ligge....

[solstjernen - seksbarns mor]

Det er et tungt valg å ta. Men uansett, så må du ikke la dem knekke deg helt. Ta vare på deg selv og ikke la dem gå for langt.

[Lykkelig mamma...]

Huff... Been there, done that... Er vant til å være sterk og takle det meste, men har selv opplevd å bli knekt av en tidligere kollega... ALLE visste hvordan han var, og jeg fikk mye støtte av de andre jeg jobbet med, men i det store løpet var det ikke nok... Hadde mye magetrøbbel i den perioden, og en dag våknet jeg og bare KJENTE at jeg ikke VILLE på jobb... Har aldri latt være å forklare årsåk når jeg ringer inn syk, men den dagen gjorde jeg det... Heldigvis mistenkte ledelsen årsaken og tok kontakt med meg og ba meg sykemelde meg og samle krefter til å virkleig ta opp kampen mot ham... Desverre oppdaget jeg i løpet av sykemeldingen at jeg ikke orket å ta opp denne kampen, og det var også vanskelig å komme tilbake igjen fordi jeg følte det var et tydelig svakhetstegn fra min side (noe det selvsagt ikke var, men det FØLTES slik den gangen...) I løpet av de 12 ukene jeg var sykemeldt, søkte jeg andre jobber i forståelse med ledelsen, og fikk noen jobbintervjuer. På det ene fortalte jeg veldig diplomatisk hvordan det lå an, og siden det var et barselvikariat det var snakk om og personen allerede var sykemeldt også, så fikk jeg jobbe der i de to ukene frem mot selve vikariatet, noe som også gjorde at jeg fikk selve vikariatet i etterkant... Je jobbet da gratis for det "nye" stedet siden den gamle jobben mottok sykepenger for meg, og jeg fikk heldigvis slutte på dagen når jeg fikk tilbudet om jobb der. Poenget mitt er at jeg synes du skal aktivt søke nye jobber allerede, det vil kunne fungere som en livbøye for deg, og du bør være ærlig i intervjuer om årsaken, men ikke bli for personlig. Så lenge du har fått denne jobben og har jobbet der et helt år, så har du mer å søke med enn du tror!! Skulle ny jobb et annet sted IKKE la seg gjøre, så MÅ du bare ta opp kampen... Har dere tillitsvalgt? Er du organisert i fagforening?? I så tilfelle har du et STORT nettverk i ryggen, og gratis advokathjelp om så skulle være... Meld deg inn i MORGEN dersom du ikke er, du har krav på ALLE rettigheter fra dag én av... Og da MÅ arbeidsgiver ta deg alvorlig og gå inn og gjøre noe... Desverre er de verste kollegene en kan få eldre menn som selv tror de har monopol på vettet, og som ikke i sin villeste idé kan forestille seg at de som er yngre enn dem (og særlig JENETER) kan ha noe å tilføre...

 

Ikke gi deg før du har det godt med deg selv og kjenner at du kan gå på jobb om morgenen uten å grue deg... SLIK skal det nemlig ikke være...

 

Lykke til!! Sender deg varme tanker...