Jeg kommer ingen vei..

[Anonym bruker]

Har ikke hatt lyst på dette barnet, men abort var ingen utvei heller. Er voksen og etablert med alt som følger med. Har flere barn, både planlgte og ikke planlagte.

 

Jeg har prøvd hele svangerskapet å finne glede og lyspunkter ved å skulle ha barn igjen, men synker lenger og lenger ned i motløshet. Jeg vil bare ikke. Jeg orker bare ikke flere.

 

Nå har jeg 29 dager igjen, og i går fikk jeg nærmest hysterisk annfall og kasta alt babyutsyr i boden. Tenker masse på at jeg vil føde og forlate barnet på sykehuset.

 

Hele dagene går jeg hjemme og subber som en sombie. Kjenner bare hat mot mage og kropp. Greier ikke se lyspunkter i dette. Har lyst å skade meg selv.

 

Hver dag er jeg inne på disse siden på Bim. prøver å være en støtte for dem som søker råd. Har så mye erfaringer å dele.

 

Men min egen graviditet....ja, jeg vet....dette er tabu. Å, som jeg skulle ønske at noen andre kunne få dette som de ønsker så sterkt.

 

Jeg greier ikke flere barn. Jeg har vært mor fra jeg var 17....nå er jeg langt oppi 30 årene....jeg vil gjøre litt andre ting også. Har aldri fått komme ovenpå.

 

Jeg er deprimert...jeg ønsker å komme bort fra alt. har psykriatisk sykepleier å snakke med, men hun blir for "lett"....Jeg trenger ikke klapp på kinnet. Jeg trenger noen som har har opplevd det samme...noen som kan forstå når nok er nok...

 

Takk for at du leste dette....ikke korsfest meg, er du snill..

[Gjest]

Stoooor klem til deg. Håper ting bedrer seg.

[Anonym bruker]

Nå har du valgt å beholde barnet, så det er bare å gjøre det BESTE ut av det. Sikkert ikke like enkelt å tenke positivt hele tiden, men tenk på barnet du snart får, det trenger mye kos og kjærlighet -nyt det!! Lykke til!!

[Bratsj]

Når du har kommet så langt i selverkjennelsen at du kan "betro" deg til oss her inne - så håper jeg av hele mitt hjerte at du også klarer å fortelle det til lege/jordmor/helsesøster - iallefall NOEN som kan hjelpe deg !!!

Svangerskapsdepresjon er skumle saker, du skal ikke gå alene med disse følelsene !!

Har akkurat kjøpt Brooke Shields bok (ja, hun skuespillerinnen) om svangerskapsdepresjon "Så begynte det å regne" (org. Down came the rain) på Rimi for 79,- (pocket) og vil anbefale deg å gjøre det samme.

Jeg vil leseden for å være føre var da.

Men først og fremst : søk hjelp, kjøre deg !!

Dette behøver du ikke slite med alene !

 

 

[Anonym bruker]

Alt det vet jeg. Hjelper ingenting med fornuft.

[2011ee]

Klem klem.

God bedring, håper du ser mer positivt på det når babyen er kommet ut:)

[Anonym bruker]

Takk for svar.

De vet det alle som en, lege, jordmor, gynekolog, psyk.sykepleier. Jeg er ikke alene.

Jeg greier bare ikke flere barn. Min mann ønsket dette så sterkt, og jeg greide ikke svikte ham når jeg ble gravid. Brukte prevensjon, men det er ingen garanti.

[vero.no]

Dette hørtes ikkje lett ut i det hele tatt.Vet dessverre ikkje mer å si..Håper bare at ting ordner seg for deg. Og at du har en god mann og familie som kan hjelpe og støtte deg! God klem til deg fra meg..

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal ta kontakt med en psykriatisk avd ved sykehuset der du bor. Ingen skal behøve å gå å ha det sånn som du har det, og det er mer seier enn nederlag å be om hjelp. Jeg jobber selv på psyken på Ahus og det er mange som har det sånn som deg hvis det er noen trøst. Lov meg at du ringer noen.....

 

God klem til deg

[*Lucia*]

Vil bare sende deg en stoooooooooooooor klem! Stakars deg!! Her er det ingen som vil dømme deg og dine følelser!

 

Har dere tenkt tanken på å adoptere bort barnet? Det kan vel kanskje være en mulighet?

 

Klem

[Anonym bruker]

Har fått tilbud om innleggelse, ja. Møtte opp og gikk hjem samme dag. Forkludrer til det meste for tiden.

Er egentlig en resurrsterk person. Men jeg saboterer alt nå.

Det er nok ikke noe alternativ å adoptere bort barnet. Min mann vil bli far igjen.

 

Vet ikke hvorfor jeg skrev dette, egentlig. Forstår at det kan være vankelig å skjønne at man ikke vil bli mor...Nesten utenkelig for de aller fleste..

[Gjest]

Har du ikke snakket med psykolog? Det synes jeg du absolutt burde...men du må finne en dyktig en selvsagt..(finnes jo gode og dårlige i alle yrker)

 

og vil gjenta det som lucia sa...om du har tenkt på adopsjon..? Det er noe du evt kan diskutere med en psykolog (om du ikke har en du liker kan det ta tid å finne den rette for deg, spør om anbefalinger fra andre med samme eller lignende erfaringer kanskje..gode referanser er viktig..det er så dumt, noen begynner endelig hos psykolog og så er det en som ikke matcher med en selv - som også har mye å si - og så gir de opp hele greia..stå på til du finner en som er riktig til å hjelpe DEG!!)

[MAAAAAAAAMA, igjen.]

Forstår at du har det vanskelig og vet egentlig ikke hva jeg kan svare deg. Syntes du skal prøve og ta skikkelig vare på deg selv og la din mann ta seg av den lille mye etter fødselen slik at du kan få tenke på dine behov. Har det litt (men bare litt) på samme måten. Hadde ikke ønsket dette barnet her vi heller og vi vurderte faktisk abort. Har en på 15 måneder i tilegg til en stor gutt. Må innrømme at jeg ble litt småglad da jeg hadde småblødninger i begynnelsen av svangerskapet(da trodde jeg at sjebnen ville gjøre slik at jeg mistet) Vet det høres brutalt ut.

Hele svangerskapet har gått utrolig fort og jeg har egentlig aldri rukket å tenke over at jeg skal ha en til.

 

Jeg ser heller ikke frem til å gå hjemme ett år igjen med den lille.Syntes det er kjedelige saker faktisk. Ikke så fantastisk flott som alle vil ha det til.

 

Likevell så må jeg avslutningsvis si at jeg vet barnet vil få det godt og vi blir nok like glad i den som vi er i de andre 2. Tror kanskje også at det å gå hjemme vil bli bedre for nå vet jeg med meg selv at det er så absolutt siste gang.

[Gjest]

er helt enig med tette... henger meg på den, jeg..

 

klem, og lykke til!!

[Anonym bruker]

Til MAAAAAAAMA:

 

Takk for ditt innlegg.

 

Du har nok helt rett. Barnet vil nok sikkert får det bra. Pappaen ønsker dette sterkt.

Han kommer også til å ta permisjonen. Jeg blir hjemme i seks uker, men han tar velferdpermisjon + tre uker betalt av jobben. Så han skal være hjemme hele tiden.

 

Men jeg vet ikke hvor dette ender for meg. Har så mange "feil" tanker. Har fortrengt disse følelsene frem til nå, egentlig. Latt fornuften styre. Men føler jeg mister kontrollen over meg selv nå. Vil rømme, vil dø, vil at barnet skal "forsvinne", vil skilles....Føler meg kvalt, trengt opp i et hjørne. Vil ikke snakke med flere. Vil bare ut av alt....

 

[Hermelina]

Høres ikke ut som du har det så greit for tiden, og det er vanskelig for oss som ikke har sånne tanker å sette seg inn i hvordan det er å være deg!

Det jeg _vet_ er at om du skal kunne komme deg videre så må du ha en god faglig kontakt som har kompetanse til å hjelpe deg med det du sliter med! For de som ikke har erfaring eller kjennskap til hva dine problemer og tanker dreier seg om vil ikke kunne vite hva de skal gjøre for deg annet enn å ønske at du skal bli bedre og ønske deg lykke til og håpe at det skal gå over av seg selv.

 

Jeg har selv vært i den situasjonen at jeg og vi nærmeste ikke visste hvor alvorlige tankene var og hvor tungt livet opplevdes. Og da var det så vondt å få vite det når det var for sent og ingenting mer kunne gjøres!

Jeg vil på det sterkeste oppfordre deg til å søke hjelp, og bruke lege og jordmor som springbrett for tyngre hjelp og veiledning! Du har rett på hjelp og støtte!

 

 

[Anonym bruker]

høres ut som om du er midt i en ALVORLIG depresjon og at du ikke "får den hjelp" du trenger.

greit nok at du har noen å snakke med.

men det kan være du skal overveje å få noen anti depresiver?

Denne depresjonen skal du passe veldig på,for den kan gå over til en fødsel psykose,som igjen kan ende med at du skader/dreper ditt barn.

 

jeg har selv fødsel depresjon,men den har heldigvis ikke blitt værre de siste 2 år.

 

men jeg syns også du skal lese om Brook s.

har ikke selv lest boken,men har sett et program om henne.

 

som jeg har forstått det,så er det ikke "din skyld" at du har fått den depresjonen. det er rett og slett din kropp som gjør dette mot deg.

 

ang det med adopsjon. så syns jeg ikke du skal gjøre det.

i hvertfall ikke når barnefaren vill ha barnet.

hadde vært en annen ting hvis du var alene.

 

jeg ønsker deg lykke til.

føler virkelig med deg.