Føler at det er noe galt med ungen min... :( (litt langt)

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn på 13 måneder. Han er en kjempeblid og snill gutt. Spiser og sover godt. Men jeg føler at det er noe som ikke stemmer. Jeg går på ei barselgruppe, med 5 andre mødre med jevngamle unger. Føler de ungene er så mye mer knyttet til mødrene sine enn d min er til meg. De kryper alltid i nærheten av dem, vil opp på fanget, og elsker å kose. Føler de er så sosiale likosm. Peker og kommer med lyder. Min gutt er likosm ikke så klengete som deres. Han har ikke lært å peke enda, og er liksom ikke så flink til å si ifra med engang. Han leker litt for seg selv enn å leke med de andre ungene. Han trenger ikke være i nærheten av meg hele tiden, men er ikke sånn at han skyr kropps- og blikkkontakt heller. Vi kan sove sammen, og leke fint sammen. Han kan leke lenge alene før han begynner å klage. Alt fra 2-3 timer. Har tenkt på autisme. Men han fyller ikke kravene. Han har ikke sinneutbrudd, ikke usedvanlig stille, han spiser godt, sover godt, ikke repeterende atferd osv. Ikke selvsakding. Men føler allikevel at det er noe som jeg ikke kan sette fingeren på!! Har en sånn knugende følelse inn meg... Føler de andre mødrene får så mye igjen fra ungene sine, når det gjelder sosial kommunikasjon. Får jo igjen jeg også, men ikke så mye.. Alle sir at jeg har en veldig trygg og tilfreds og rolig unge, men vet ikke helt likevel....

[Bubba75]

Be om time på helsestasjonen for å få luftet din bekymring. Antagelig er det ingenting, men det er ikke morsomt å gå rundt å bekymre seg. Ellers så er barn ulike akkurat som voksne. Ikke alle barn er kosete. Husker at ei på barselgruppa mi syntes det var trist at sønnen hennes aldri ville sitte å kose på fanget. Han var ute på tur på egenhånd og hadde det fint med det. Nå er han 16 mnd og er sånn fortsatt.

[Anonym bruker]

her kjenner jeg meg igjen. jeg har to jenter. den eldste er nå 6 år og begynte i høst på skolen. der elsker hun å være og når jeg kommer og henter henne på sfo vil hun nesten ikke hjem:o) samme var det i bhg da hun gikk der.

lillesøster er 18 mnd og går i bhg, hun er mer knyttet til meg og klenger veldig. men det er nok fordi jeg jobber i samme bhg bare på en annen avd. hun er litt redd for å "miste meg" til de andre barna tror jeg;o) men hun er veldig trygg på omgivelsene alikevel. men hun har og er akkurat som du beskriver disse ungene i barselgruppa de.

vil bare skrive om hvor forskjellige barn kan være. opplever begge ungene mine som trygge, men på hver sin måte liksom;o) skjønner? der storesøster her kunne ha hvem som helst som barnevakt da hun var mindre, velger lillsøster sine favoritter med omhu. Og det er mang en fest jeg måtte hatt forlatt pga utslitte barnevakter;o) hun har rett og slett ikke roet seg hos noen av dem;o)

Du må ikke gå i fellen og sammenligne ditt barn med andres. Ikke sammenlign dine evner som mor heller. Dersom du er skeptisk til ungen din sin utvikling så bestill en time til helsesøster;o) Gutten din er nok helt normal;o)

 

[Gjest]

Min eldste sønn var ikke heller noen kosegutt. Han var veldig selvstendig fra han var liten og vred seg unna om jeg skulle kose med ham. Han ble litt bedre når han ble 4-5 år, men han ville bestemme selv hvem som skulle få klem f.eks. Han er normal og grei og veldig kjærlig mot sine småsøsken i dag.

 

Jenta jeg fikk etterpå er en skikkelig koseklump. Hun er nesten for kosete, for hun er som en kosesyk katt som gnir seg inntil folk. Hun klemmer både elever og ansatte på SFO med den største selvfølge.

 

Poenget er i alle fall at unger er forskjellige og så lenge du har kontakt med ham og han virker normal ellers så skal du bare ta det med ro. Vi mennesker finnes i mange varianter. Ikke alle voksne er like komfortable med kroppskontakt heller. Men ta gjerne kontakt med helsesøster om du er veldig usikker.

[Aubergine]

Hei du!

Jeg tror absolutt ikke at du skal bekymre deg. Det var som å høre en beskrivelse av min sønn (17 mnd.), og jeg har ikke inntrykk av at det er noe galt med han,(har nettopp vært på kontroll, og alt var i hvert fall i den skjønneste orden da). Han er heller ikke spesielt kosete, han er temmelig vågal og ikke redd for å utforske ting litt på egenhånd, jeg trenger liksom ikke å være i nærheten, for at han skal våge seg utpå.

Men jeg ser på han som en liten forsker som er tøff og selvstendig, og som er sulten på livet og verden rundt seg. Han vet hvor han kan finne trygghet og kos, og kosene er sjeldne, men veldig gode!

[Fru_Pigalopp]

Akurat sånn er gutten min også. Jeg kan forlate han med hvem som helst uten å bekymre meg. Han gråter aldri om jeg går fra han, er vi i parken kan han gjerne vinke til meg og snu seg og gå bort fra meg...........kose må jeg nesten tvinge han til! Han er blid, smilende og fornøyd. Smiler til fremmede som om han alltid har kjent dem og er for det meste tilfreds i hvilken som helst situasjon. Tror nok ikke du skal bekymre deg, for barn er jo forskjellige. Vær heller takknemilig for at du slipper å bære gutten din flere timer hver dag og kan ha barnevakt uten å bekymre deg for at han bare skal gråte.

Er du fremdeles usikker, så få en time hos HS.

[Fru_Pigalopp]

min er også 13 mnd

[Anonym bruker]

Jeg opplevde mye av det samme selv med min eldste datter. Hun er i dag 4 år og den gang jeg gikk på barselgruppe hadde jeg litt av den samme følelsen som deg. De andre barna i gruppen var så kosete og viste tydelig at de ville til mamma med både smil, klemming og evt gråting/sutring. Jenta mi var ikke den som smilte så mye. Hun var stille og observerte verden med alvorlige øyne. På helsestasjonen var hun i tillegg tydelig skeptisk til helsesøster.

 

Hjemme var hun ikke den som hang rundt halsen på meg og når jeg ville klemme og kose, vred hun seg ofte unna.Jeg hadde også to venninner med jevngamle døtre som vi møtte ofte. De to jentene var kostete og kunne aldri få nok av mamma. Jeg følte meg ofte mislykket som mor.

 

I dag ser jeg helt annerledes på det. Jenta mi er en selvstendig og veldig moden 4 åring. Hun gir meg klemmer innimellom, men er og vil aldri bli den som elsker for mye sånt. Lillesøster derimot kan aldri få nok. Så vi er nok bare forskjellige, barn som voksne. Men selvfølgelig, det er alltid lurt å prate med fagpersonell om bekymringer, om ikke annet enn for å bli kvitt tvil og tunge tanker :-)

[fidelia]

Hmmm.syns nesten du høres heldig ut jeg! Nå er sønnen min blitt 17 måneder, så han er litt eldre og har forandret seg ganske mye fra da han var liten baby (er jo min lille baby fremdeles da, men begynner også å bli stor gutt). For meg var det helt motsatt da jeg gikk i barselgruppe. De andre mødrene kunne legge fra seg barna på gulvet og sett seg ned og slappe av med en kopp kaffe, mens jeg stresset rundt med en unge som absolutt ikke ville bort fra mamma et sekund. De andre barna lekte fredelig på gulvet, mens min hulket høylydt hvis han ikke var nær meg. Det skulle ikke mye til før han gråt og han smilte aldri lett til fremmede (selv om jeg absolutt prøvde å presentere ham for folk mye). Når vi var hjemme så måtte han se meg hele tiden, og når han begynte å bli mobil så hang han konstant rundt føttene på meg. Jeg følte meg som en mislykket mamma siden sønnen min var så usikker og hadde slik kontroll på meg. (Han fikk nok mat og sov mye, så det var ikke derfor han var slik som han var.) Og det var aldri snakk om at han kunne leke lenge alene. Din leker i flere timer alene? Helt utrolig! Nå er sønnen min blitt eldre og viser seg å være både sosial og selvstendig. I barnehagen sier de at han ser ut til å være en fyr som har det veldig godt med seg selv. Så hva skal jeg si? Min har forandret seg, det kan din også gjøre.... Vær stolt av at du har en slik selvstendig, blid og snill gutt!